Forelesning 1

Antropologiens grunnleggende spørsmål:
"Hva er det som egentlig foregår her?"

Ex.
Går Treschows gate. Sagene. (Mitt utseende - litt "frant", langt hår.)
Før broen, krysser gresset, eldre, litt forsoffen mann (ubarbert) kommer på asfalten, sier noe jeg ikke hører (jeg tenker - han vil ha penger)
"Dem fanger ørret i ælva. Han i den blå jakka fikk en regnbueørret på nesten en halv kilo."
Så fint...
"Det blir ikke noe av det med fisken [i Akerselva]. Det er kapitalkreftene som styrer hele greia. Kapitalen bare forurenser - det er bare profitten de tenker på."
Ja, men det er jo fint de kan fiske så lenge det varer...
"Ja, nå skal de jo legge ned [fabrikken] her borte også (peker vagt med armen). Det lønner seg ikke (forakt i stemmen)."
Ja, er det ikke fælt...
"Jeg har ei lita bu oppe ved Åklungen. Pleier å dra opp dit for å fiske. Trenger ikke stå her."

Pause

"Hva tror du egentlig om kapitalkreftene for tiden?"
Nei, jeg vet ikke ordentlig...

Høflig, litt dau avslutning

"Hva er det egentlig som foregår her?"

Du er observatør - ser dette utenfra. Beskrivelsen er alt du har å gå på.

Du må foreta en serie valg.

... Før du kan si noe meningsfullt i det hele tatt må du bestemme hva som er situasjonens kontekst:
Noen eksempler:

- Sagene - gammelt arbeiderstrøk - mye nedleggelser nå.
- Tolke mitt/hans utseende (hvilke grupper tilhører vi?)
- Generasjoner.
- Hva vet han og jeg om hverandre?
- Er slike møter vanlige?

... Og du må bestemme deg for hvilke elementer situasjonen består av. Hva er data? F.eks.

- Begreper: Fiske, Kapitalkreftene, Forurensning.
- Aktører: (er fiskerne med?)
- Handlinger:
- Symboler: (Meningsbærende gjenstander)

... Begge disse skrittene er relativt enkle, selv om de nødvendigvis må være arbitrære. De virkelige problemer oppstår når du begynner å plassere elementene i konteksten...

... I seg selv sier dette nemlig ingenting. For å kunne lese noe ut av dem overhode må du i tillegg ha en eller annen form for antagelse om hva som er det vesentlige ved situasjonen... Antagelsen kan i utgangspunktet være meget enkel - f.eks. at det eksisterer et eller annet slags fellesskap mellom ham og meg...

... Men hvor ligger dette fellesskapet? I måten vi oppfører oss? Ikke i hva vi gjør, men i måten vi gjør det på?

Hvordan skaper vi/unngår vi samhandling?

Offentlig oppførsel: Et av mange eksempler. I en annen sammenheng kunne han ha spurt om været. Vekt på min signalisering av at jeg egentlig ville avslutte samtalen snarest mulig. Hvordan markerer jeg overganger fra "han vil ha penger", til "han vil bare snakke", til "nå er det nok".
(a) Normer for riktig adferd
(b) Innovasjon, avvik fra normer, evt. Utilstrekkelighet

... Med mere data kunne vi så gå videre og spørre mere generelt om hvordan grupper dannes eller ikke dannes i dette samfunnet...

... Kanskje det er et dypere fellesskap? Hvilke felles verdier / stil uttrykker det at vi samhandler slik vi gjør?

... Hvor går grensene for gruppen som deler disse verdiene?

F.eks. Norge: Sammenligner dette mønsteret med f.eks. (italienere). Stil / Implisitt innhold i det som sies: Saklighet. Fokusering på nytte fremfor nydelse.

... Eller kanskje vi begge spiller for et publikum. Hvilket inntrykk gjør vår samhandling på publikummet? Hvilke retoriske midler brukes for å oppnå dette inntrykket, for å gi kraft til våre utsagn?

... Altså la oss gå videre og anta at det er en forskjell mellom ham og meg...

... Hva slags forskjell? Er det f.eks. en klasseforskjell?

Forholdet mellom klasser - intellektuelle og arbeidere: Spør han meg om "revolusjonær strategi"? M.a.o. er han desorientert om det som skjer idag, og vil ha min vurdering av det?

... Hva innebærer klasseforskjellen?

(a) ren forskjell (klassespesifikke koder)
(b) endring: bud på samarbeid (allianse)
(c) endring: eskalerende konflikt (klassekamp)

... Men hva med generasjonsforskjellen? Er det vi ser kanskje bare et tegn på at en endring i klasseforholdene allerede har skjedd? historie i nåtiden...

Hvilken tid hører begrepene hjemme i (historisk kontekst)? Fiske, kapital (30-åra?). Kapitalkreftene (60-åra?). Forurensning (80-åra?). Fagforeninger - Motbevegelser (ml-ere) - Miljøvern. Evt. utvikling mot media-samfunn: Organisasjon, ideologi, media.

... Og hvis det er slik, hva kan vi lese av det?

1. symptom på større endringer i verdenssamfunnet (overgang til postindustrielt samfunn, informasjonssamfunn)?? mikro vs. makro
2. generasjonskonflikt: Er hans budskap til meg en anklage? "Før drev dere med arbeiderrettigheter, nå driver dere bare med miljøvern... og neglisjerer oss?" endring i makroforhold
3. endring i norske væremåte... Fra fristed i Oslo-marka til internasjonalisering. endring i kultur

OSV. OSV. OSV.

To generelle poenger med alt dette:

1. Situasjonen i seg selv har ingen gitt tolkning. Tolkningen er noe du - som obersvatør tillegger den.
2. Når du begynner å tolke, viser det seg at situasjonen har uendelig dybde - det finnes ingen gitte grenser for hvor langt din tolkning kan gå.

Derfor avhengig av et apparat som både åpner for tolkning og begrenser den. Antropologi er et slikt apparat.

For å tolke må du ha:

a) Data: Data er beskrivelser, og allerede i dette ligger et utvalg.
b) Kontekst-data: Denne velges ut i ennå høyere grad.
c) Retningslinjer for å bestemme hva som er tekst og kontekst.
d) Retningslinjer for å bestemme relevante spørsmål.
e) Retningslinjer for å stanse spørsmålene.

c, d og e) er teori.

Det spesielle med antropologi at det representerer et forsøk på å gripe situasjonen i sin helhet (holisme) - et paradoks, fordi uendelig dybde.

Denne ambisjon har viktige konsekvenser for fagets teoribygning.

ILLUSTRASJON:

Situasjonen som et uoverskuelig felt.

Tolkninger tar utgangspunkt forskjellige steder, og brer seg utover derfra. De definerer sitt utgangspunkt som den delen av feltet som er relevant. Et slikt utgangspunkt kan kalles et begrep eller en teori:

a) Tolkningen er laget for å funke innenfor sitt felt, og det er her den funker best.
b) Tolkningen deformerer virkeligheten mer og mer jo lenger den kommer fra utgangspunktet.
c) Utgangspunktene kan ikke selv avgrenses.

Begreper og teorier markerer vage områder. Folk kan enes om begrepet selv - bruke det (tilhøre en skole). Men dette betyr ikke at de vil være enige i hva begrepet betyr. Begrepet er egentlig et slags spørsmål - man er enig i at det markerer et eller annet, og intuitivt er man mer eller mindre enig om hva dette er. Men det utspiller seg store diskusjoner om hva dette innebærer, hva det egentlig betyr. Begrepene selv tolkes. Ofte snakkes det som om begrepet hadde en "egentlig" betydning, som man må finnes ("hva betyr egentlig `funksjon'?")

Derfor viktig:

• Ingen gitte definisjoner.
• Likevel en slags konvensjonell praksis, som man ikke kan avvike for mye fra uten å gi gode begrunnelser.
• Læring av begreper og teorier er i stor grad å lære denne praksis - hvordan kan jeg bruke dette? Begreper og teorier er verktøy, man må lære å bruke dem. Det hjelper ikke å lære definisjonen på en sag hvis man vil bli snekker.
• Begrepsapparatet i antropologien er usammenhengende. Motstridende teorier er ikke motstridende, men deler av samme apparat. For å lære seg å bruke apparatet, må man lære seg å skifte standpunkt, slik at man kan bevege seg gjennom hele feltet.

Begreper

(Sett opp skjema før forelesningen...)??

Partsystemer - problemer med dette når holistisk

Derfor erstattes ofte med en serie med begrepspar. Eksempler

Kommentarer:

1) Merk glidende overganger fra topp til bunn imidlertid ikke innebærer synonymitet mellom ytterpunktene => delvis overlapp mellom begrepene, delvis motsetning

2) Dualismer: delvis absolutte, delvis kontinuum

3) Mye analyse i praksis består i å ta utgangspunkt i partsystemer og "forklare dem over på" dualismene