Fjellet gjennomløpes av bekker og elver som forbinder titusener av små og store vann, tjern og myrer. I størrelse og kraft varierer de fra centimeterdype vannsig som du passerer uten en tanke, til sydende elveløp som hverken menneske eller dyr kan komme over. De flyter i bedagelige slyng gjennom gresskledte enger eller faller tordnende over svimle stup, renner i flortynne hinner over polerte sva eller drysser som brudeslør ned loddrette dalsider så de kun kan merkes som den finest yr når du står under dem.

Når du går i fjellet skal elvene krysses - og dét kan være en utfordring. De fleste T-merkede stier fører til steder hvor det er lett å krysse, og når elvene er store nok er det satt opp broer - som varierer fra solide konstruksjoner med rekkverk og tette gulv, til hengebroer som fjærer en halv meter når du trår på dem, til et par uforankrede stokker lagt på stener over de frådende vannmassene, som feies bort av vårflommen hvert år. Broene står oftest avmerket på kartet, men du skal være forberedt på uventede opplevelser når noen av dem skal gås.

I myr kan du komme over klopper - stokker og sten lagt ut for å sikre en mer eller mindre tørrskodd passasje. Disse varierer også - fra de rene dansegulv av sammenspikrede bjelker og bord, til de mest rudimentære foranstaltninger: et par stener eller en morken gren halvt usynlig gjennom gress og mose. Uansett, hvis det finnes en klopp skal du bruke den, dels for å holde støvlene tørre, dels for å unngå at myra trås til gjørme.

Men ofte finnes hverken klopp eller bro. Myra må gås, gjørme eller ei (og hvis du vil unngå dette, må du enten bruke gummistøvler eller ta lange omveier gjennom vidjer og kratt i utkanten av myra), og elvene må krysses ved å hoppe fra sten til sten eller vades.

Stenhopping er en viktig del av fjellturen, enten du beveger deg i ur eller myr, vil krysse en elv eller simpelthen komme over vidda på en lettere og raskere måte. Når du skal over en elv får likevel denne hederskronte aktiviteten en mer aparte karakter. Merkede stier fører deg som regel til steder hvor stenene står tett og traversen er mindre krevende - ofte er det plassert en varde på hver side av elven, som angir hvor du bør starte og avslutte kryssingen. Men stener kan flyttes av flom og is, og vannstanden i elvene kan variere over natten ved tunge regnskyll, derfor kan det godt være - særlig når du følger mindre velmerkede stier - at du selv må finne overgangen. Da kan det være smart å komme seg opp på en liten høyde, særlig hvis elven er bred, så du kan se om det finnes sammenhengende stenrekker på tvers av det hele. Vær forberedt på at stenrekken ikke leder rett over vannet. Noen ganger svinger den først hit, så dit, utenom dype og strie kanaler, eller den tar deg først over til en sandbanke midt i elven, som du skal følge oppover et stykke før neste stenrekke leder deg videre.

Og noen ganger finnes det ikke noen sammenhengende stenrekke, og da må elven vades. Det finnes grunnleggende sett to slags vad. Hvis elvebunnen består av runde, stabile stener, strømmen ikke er for stri og dybden ikke for stor, kan du ta av støvler og sokker, pakke dem i sekken, rulle buksene opp (eller ta dem helt av) og vade barbent. Gå sakte og forsiktig. Pass på at du står trygt på det ene benet før du flytter det andre. Husk at elvestener ofte er dekket av et glatt, tynt lag av alger - ikke gli! Vend ansiktet mot strømmen og gå sidelengs, hvis du merker at vannet drar deg ut av balanse. Hvis du finner en stokk å støtte deg på eller går med staver, bruk dem (men vær sikker på at staven står støtt før du lener deg på den). Med forsiktighet og ro kan de fleste elver i fjellet vades barbent.
 

 
Hvis derimot strømmen er strid, vannet dypt og bunnen full av løse og skarpe stener, kan det være nødvendig å vade med støvler: Ta sokkene av og knytt støvlene stramt omkring dine bare føtter, trekk opp buksene (fest dem godt så de ikke faller ned midt i elven), og gå over. Med støvler går du mye stødigere enn uten. Men det kan være glatt likevel, og kraftig strøm kan velte deg - så bli ikke overmodig. Også med støvler på kan det være en hjelp å støtte seg på en stokk eller stav. Hvis det er skog i området, kan du skjære til en stokk med kniv. Hvis dere er flere i lag og dere har tau med, kan den sterkeste gå over med den løse tauenden bundet om livet og fastgjøre tauet på den andre siden, så har de andre en støtte å holde seg i under hele vadet.

Endelig finnes det elver som ikke kan vades, fordi de er for store og voldsomme, eller fordi vannføringen har økt slik at en normalt farbar elv er blitt vill og farlig. Det er selvfølgelig ergelig og slitsomt å gå tilbake til utgangspunktet eller ta en lang omvei for å unngå en slik elv, men hvis det er noen som helst tvil om du kan klare vadet, så skal du bite det i deg. En stor og vill elv kan være livsfarlig. Nesten hvert år dør det folk som forsøker seg på det umulige. Ta ikke sjanser.

En mann jeg møtte i fjellet nylig, fortalte om hvordan han krysset en vill elv på Vestlandet etter et langt og kraftig regnvær med et følge ungdommer. Én mann gikk over med tau, de gjorde det fast i begge ender, og ungdommene krysset trygt, en og en av gangen, med tauet løpende mellom sekken og kroppen, så de ikke ville bli feid utfor fossen like nedenfor hvis de falt. Til slutt skulle sistemann over. De hadde besluttet seg for å bringe tauet med seg videre på turen, så han måtte ta løs tauenden på sin side og binde den rundt livet. Midt i elven falt han og forsvant i vannmassene, men tauet holdt ham og han klarte å komme seg på bena igjen og dra seg uskadd i land på den andre siden.

Det gikk godt, fordi de var forsiktige. Men mannen hadde også flaks. Han kunne ha slått seg bevisstløs eller verre da han falt, så noen måtte gå ut etter ham, og han kunne ha druknet før redningsmannen kom frem.

I gamle dager krysset man av og til store elver på hesteryggen. Jeg har hørt hvordan Utla, en stor og voldsom elv, ble krysset slik. Men du skal ha en tung og fjellvandt hest for å krysse Utla i dag. Ikke forsøk deg på det!