... Vi sitter på en topp i Vassfaret - et ubetydelig fjell, men det reiser seg rett fra lavlandet og utsikten er enorm. Mot sør og øst tegner konturene av skogkledte åser seg - mil etter mil med blåne bakenfor blåne. Langt der nede bruser en mektig elv - ellers høres ikke en lyd. Det er varmt og vi tar anorakkene av. Spøkelsesaktig skinner fullmånen ned på det snødekte landskapet. Det er desember, det er nesten midnatt, men ikke et vindpust. Luften står helt, helt stille...
 
 
... Jeg skal ned til Lysebotn fra Børsteinen. Det blåser surt og regner tett i sterk motvind. Ruta fram til nedgangen er forbausende tung å forsere. Jeg blir sliten og kald og drivvåt. Sekken blir også våt og flere kilo tyngre. Vasstrukken mose, jord og gress siger vekk under føttene mine, støvlene sklir på steiner og sva. "Når du kommer til nedgangen," sier jeg til meg selv, "må du ta det stille og rolig - ta små skritt - hvil - ta ingen sjanser." Og når stien plutselig stuper utfor 650 rake meter, følger jeg mitt eget råd og får en fantastisk tur (heller enn helikopterredning) den dagen...

Været påvirker psyken: Jeg fikk solstikk en gang det var så ualminnelig varmt; måtte ligge fortumlet på hytta med gardinene for en hel dag, og på nedturen, dagen etter, smøg vi oss i skyggene langs veikanten for å unngå det skjærende sollyset. Jeg ble så iskald og dyvåt en annen gang at jeg glemte å spise matpakka i sekken, ikke klarte å lese kartet, ikke tok på meg vottene selv om jeg mistet følelsen i fingrene. En gang lå jeg værfast et døgn fordi tåka sto så tett at ethvert forsøk på å orientere seg ville være livsfarlig - men da var det altså både vindstille og varmt, så det ble en mektig døsig og uvirkelig dag.

Været er like viktig som landskapet selv. Samme tur som følger nøyaktig samme rute kan arte seg vidt forskjellig avhengig av hva slags vær du går i. Variasjonsbredden er enorm, og det er umulig å være forberedt på alt som kan skje.

Likevel - her er noen forsøksvise og litt tilfeldige "gode råd om dårlig vær":

Først, noen enkle ting:

	Ha alltid med deg varme klær, vindtette klær og regntøy - selv på korte turer.
	Ha alltid et tørt skift av de viktigste klærne (sokker, stillongs, genser) liggende i sekken, så du kan bli tørr når du kommer inn fra regnet. Tørk om nødvendig det tørre skiftet i soveposen. Søk deg inn i ei hytte hvis du ikke lenger har tørre klær.
	Legg aldri fra deg lette ting uten å forankre dem med en stein eller en annen tung gjenstand - selv om det er vindstille! Vinden kan komme fort og ta med seg klærne som ligger til tørk på solstekte sva - eller kartet ditt - eller teltposen - eller vottene dine. "Se op for Vind, den dræber!" sa de gamle (Pilt-Ola). Vinden gjør kaldt kaldere og vått våtere. Den forvirrer deg mentalt, siver inn i alle sprekker og blåser deg ut av balanse.
	Søk deg fortest mulig ned fra topper og vekk fra utsatte steder hvis tordenværet kommer over deg.
	Glem aldri at vått vær er glatt vær: all vegetasjon blir glatt når den er våt. Våte trerøtter uten bark er såpeglatte. Når det nærmer seg frysepunktet kan det plutselig legge seg hinner av sludd eller våt is overalt, som du trenger brodder for å gå sikkert på. Jeg har forsøkt å gå i Hurrungane når hver sten var marmorert med to millimeter med is. Det var nydelig i måneskinn - men turen neste dag måtte oppgis.

Så, noen ting som er litt mer kompliserte:

	Forflytt deg med stor forsiktighet hvis sikten blir dårlig. I tett tåke kan det være best å legge seg værfast og vente til det letner. Hvis det ikke er mulig, beveg deg sakte og ikke ta et skritt uten å ha tenkt gjennom det først. Sørg for å ha retrettmulighetene åpne (hvordan finner jeg tilbake dit jeg kom fra?). Hvis du er i tvil, vent på en midlertidig letning for å se (for eksempel) om det du har foran deg er et stup eller en snøflate. Ta kompasskurs hvis du vet hvilken retning du skal i, og følg den fra landemerke til landemerke - selv om du ikke kan se mer enn fem meter. Og hvis du skal gå på bre eller store snøflater i tåke, skal du helst gå i følge med andre og ha to kompass konstant fremme (et forrest og et bakerst i rekka), hvor det forreste kompasset setter kursen og det bakerste kompasset korrigerer den.
	Kom deg ned hvis været blir ille. Hvis været blir ille nok, skal du søke ned, selv om du må skli og snuble i ei bratt renne av småstein, mose, sand, slaps og isvann - som den vi engang fulgte fra piskende sludd på 2000-meter høye Kalvohøgdi ned til Leirungsdalens (forholdsvis) lune bunn. Forskjellen på åpen vidde og trekledt skråning er enorm i dårlig vær: skogen luner og beskytter deg - dessuten er det varmere lenger nede.
	Fremfor alt, ikke overanstreng deg i dårlig vær! Det er fristende å bare gå på - for å komme fortest mulig frem, for å holde varmen. Og bevares, det kan være grunner til å skynde seg: det begynner å mørkne, du blir stivfrossen av å sitte stille bare i fem minutter. Men det hjelper ikke å forte seg hvis du sliter deg tom for krefter. Hvis du ikke kan stoppe i fem minutter, stopp i to. Kom deg i ly, få i deg noe mat (sjokolade er som skapt til dette!). Se på kartet igjen. Tenk deg om. Blir du for sliten begynner du å tenke uklart - og så tar du dumme valg, og det har du i alle fall ikke råd til.

Regnet kommer i mange fasonger: plaskende regnstormer, fin yr, piskende sludd, lette byger, ukelang silende elendighet. Du kan gå ganske lenge i lett regn uten regntøy og se at dråpene bare damper bort mens du går. Men vær oppmerksom på at dråpene sakte men sikkert kan komme tettere, og plutselig er du blitt gjennomvåt uten å merke det. På et tidspunkt skal regntøyet på - kunsten består i å bedømme akkurat når.

Mange sier at det værste regnet er intens, vindblåst yr, fordi de støvlette dråpene fyller luften og trenger inn overalt. Men det finnes regn som er ennå værre: intens, vindblåst yr - ispedt store, tunge dråper som klasker kaldt mot ansikt og hender og glidelåser og brilleglass, mens små bekker sildrer muntert nedover nakken din fra bjerkebladene over, spruten står oppetter legger og lår fra gress og bregner og vidjer, og sørpa suger seg inn i støvlene fra dyp, gjennombløt mose.

Det er en enkel lærdom å dra av dette: Hvis det regner ille nok og lenge nok blir du alltid våt, uansett hvor fancy regntøy du har. Men ta ikke av den grunn regntøyet av! Det fortsetter å beskytte deg mot vind og fordampning og skaper en relativt lun og varm hinne av våte tekstiler mellom deg og den onde verden.

Og husk at den våte, kalde verden ikke nødvendigvis bare er ond. Lukk øynene opp og se: regntunge vidder og skoger har sin egen sødmefylte skjønnhet. Og plutselig titter solen frem og en regnbue strekker seg som en Bifrostbro gjennom landskapet foran deg.