Antropolog, lektor ved Københavns Universitet, 2000
Søren Storm Hansens omtale av boken Software Design and Usability (i Politiken Internet, Torsdag 26.10, 2000) er en av de artiklene man kaster seg over full av forhåpninger, men ender med å kaste fra seg som nok en perspektivløs klagesang over våre datamaskiners uprofesjonelle interface. Det mest konkrete forslag til forbedringer som "syv af verdens fremmeste hoveder på området" kan produsere er, i følge Hansen, at vi trenger (1) visse databasefunksjoner til organisering av informasjon (ønskelig, men ikke teknisk mulig på de neste 20 år!) og (2) "agents" som skal utføre en rekke standardiserte oppgaver for brukeren automatisk (og derved, etter sigende, overflødiggjøre en sekretær, som, hvis han / hun er dyktig, dog ikke kan overflødiggjøres av noen maskin).
Som daglig, intensiv bruker av PC (og til dels Mac) siden 1985, føler jeg meg kvalifisert til å uttale meg om de redskapene datamaskin-industrien tilbyr meg, og jeg må i all ærlighet innrømme at jeg ikke er videre imponert. Jeg er imponert over teknologien og dens enorme potensialer, men det interface jeg tilbys når jeg vil interagere med teknologien, er ofte sjokkerende brukerfiendtlig og lite gjennomtenkt. Disse problemene har med omtanke og fantasi hos interface-designeren å gjøre, ikke med prosessorkraft eller mangelen på "agents". I det følgende vil jeg konkretisere disse påstandene med noen eksempler, og gi forslag til noen spesifikke forbedringer:
La oss begynne med det mest håndgripelige: keyboard og mus. Titusener rammes årlig av såkalt "musearm", og det utvikles også for tiden en rekke utbedringer av musen (touch-pads, scroll-buttons, osv.) som vitner om en viss nytenkning. Men hvem hadde hørt om musearm før musen kom? Den enkleste måte å unngå musearm er å bruke tastaturet mest mulig. Hvorfor gjør folk så ikke det? Folk bruker ikke tastaturet av to grunner: (1) fordi det er for dårlig designet, og (2) fordi Windows-programmer rent faktisk ikke gir mulighet for konsekvent tastaturbruk.
For å ta det siste først. Det er sant nok at Windows-programmer har en del felles tastatur-shortcuts, som faktisk fungerer (nesten) overalt (f.eks. Ctrl-x/c/v, Ctrl-s/o, Ctrl-z/y, Ctrl-b/i/u). Det er også sant at man kan aksessere hovedmenyen i programmene med Alt-bokstav-taster, for så å manøvrere seg innover i meny-hierarkiet med piltastene.
Men så står man plutselig der med en dialog. Skal man manøvrere i dialogen må det gjøres med tungvinte og uforutsigbare kombinasjoner av Tab og Shft-Tab (noen ganger Alt-bokstavtaster), og skal man bytte mellom tabs i en meny, må også Ctrl-Tab og Shft-Ctrl-Tab tas i bruk. Navigasjon er ikke umulig, men det er fantastisk tungvint. Havner man i en liste, kan man ikke scrolle i den annet enn med piltastene (som flytter kursoren kun ett steg av gangen) selv om man av og til, men ikke alltid, kan søke seg frem med bokstavtastene. Dialoger og lister er simpelthen designet for bruk av mus, og kan kun med stor vanskelighet beherskes med tastaturet. Noen ganger er faktisk tastaturet ubrukelig, for eksempel når menyer og dialoger ikke lar seg lukke med Esc.
La oss så se på selve tastaturet. PC-tastaturet er ikke blitt vesentlig endret siden det (av uklare grunner) ble innført 12 (istedenfor 10) funksjonstaster og et eget tastesett for navigasjon (piler, home, end, pgup, pgdn), en gang på 80-tallet. Tastaturet har idag 12 funksjonstaster (som de fleste programmer ignorerer), 4 mystiske systemtaster (PrtSc, SysRq, Pause, Break - som alle ignorerer), et numerisk tastatur (som kun brukes av dem som taster inn mange tall), et varierende antall Shft-Ctrl-Alt-Win-Fn taster (som brukes inkonsekvent og i varierende grad), og et eget navigasjonstastatur (som gjør det samme som det numeriske tastatur med NumLock av). Hvorfor all denne redundansen og inkonsistensen? Hvorfor brukes ikke funksjonstastene? Hvorfor har man plassert "tap"-tastene Alt og Win (som kaller menyer) midt blant shift-tastene Shft, Ctrl, Alt, Fn (som produserer endret output fra andre keys)? Hører ikke førstnevnte hjemme blant funksjonstastene? Og hvorfor gjøres det intet forsøk på å skape et fornuftig og lett-betjent navigasjons-keyboard? Dette kunne enkelt la seg gjøre ved å bruke det eksisterende numeriske tastatur med NumLock av (tastaturet kan betjenes med tre fingre på høyre hånd) sammen med det eksisterende navigasjonstastaturet (de tre nederste knappene kan betjenes med tommelen). Mest gåtefult av alt: hvorfor designer ingen et nytt keyboard som gir noe av den samme navigasjonsfleksibilitet som musen?
Navigasjon er klart den største svakhet ved alle computer interfaces, og ofte er moderne programmer dårligere til dette enn gamle. Word Perfect 5.1+ hadde for eksempel en egen kommando (F5+F5) som ikke bare tok frem dokumentregisteret, men returnerte kursor til nøyaktig det sted man var forrige gang man aksesserte registeret. Riktignok var reklamen dårlig, og nesten ingen visste om kommandoen, men i dag finnes ikke kommandoen i det hele tatt. Riktignok returneres jeg stadig vekk til samme undermappe som jeg var i, men dokumentet må jeg navigere meg frem til på samme måte hver gang, og dersom mappen har flere hundre dokumenter, er dette ingen rask oppgave. Så hvorfor husker ikke systemet hvor jeg var, og returnerer meg dit? Hvorfor, for den saks skyld, kan jeg ikke slå av maskinen med fire Explorer-vinduer fremme og 3-15 dokumenter markert i hvert av dem, og finne de samme vinduer og markeringer på plass når jeg slår maskinen på igjen?
Den samme manglende hukommelse for brukerens aktivitet gjør seg gjeldende i meny-navigasjon. Når jeg aksesserer en meny, er det i 8 av 10 tilfeller for å gjøre det samme eller noe lignende som det jeg gjorde sist jeg tok frem menyen. Når jeg tar frem font-dialogen, for eksempel, er det ofte for å sette for eksempel Small Caps og/eller 14 pkt en rekke ganger. Men siden programmet intet husker av hvor jeg var sist, må jeg gjøre de samme valgene om igjen hver eneste gang. Og siden tastaturet i praksis er ubrukelig til slike oppgaver, er det ikke det minste underlig at jeg får musearm. Hva med et enkelt og konsekvent menysystem, hvor menyen ble aktivert ved f.eks. å trykke F12, hvor all navigasjon skjedde med piltaster, og hvor man ved for eksempel å presse F12 to ganger returnerte til den eksakte menytilstand man sist forlot. Systemet måtte dessuten ha både en "anuller"-tast (Esc) som lukket ned alle menyer med ett tastetrykk, og en "revers"-knapp (f.eks. Spacebar), som konsekvent bringer en ett og kun ett nivå tilbake i menyhierarkiet (så slipper man å begynne forfra igjen hvis man velger feil én gang).
Macroer er en god oppfinnelse, og kunne vært en løsning på mange interfaceproblemer, siden de gjør det mulig å konstruere egne menyer og automatisere standard-prosedyrer. Men macrospråkene i moderne Windows-programmer er alt for store og kompliserte. De er blitt hele programmeringsspråk, som er så vanskelige å beherske at de fleste brukere gir opp før de får begynt (ikke hjelper det heller at dokumentasjonen er elendig). Du kan selvfølgelig fremdeles lage makroer som rett og slett avspiller dine tastetrykk, men uten å kunne makrospråket som sådant kan disse ikke redigeres, og muligheten for å tilføye f.eks. enkle loops eller IF-ELSE-ENDIF forgreninger er utelukket; heller ikke kan man sikre at en programmert tast virker likt f.eks. i menyer og i tekst, eller på tvers av programmer. (Aktuelt, f.eks. om man ønsker å få Æ, Ø og Å inn på et UK keyboard overalt i Windows og DOS.)
Mange enkle og viktige grep er dessuten umulige i noe macro-språk. Macro-programmering på tvers av programmer er enda mer utilgjengelig for gjennomsnittsbrukeren enn program-interne macro-språk. Og programmering av tastaturet selv (f.eks. konsekvent redefinering av Win-tasten, eller tilordning av spesielle tegn til samme tast i alle programmer) er umulig uten spesialiserte redskaper (jeg anbefaler det lille programmet Keys+). I de fleste tekstbehandlingsprogrammer er dessuten enkel debugging av formatteringsproblemer umulig (unntaket er WordPerfect 8+, som har bevart sin Vis Koder kommando fra DOS-tiden). Innen den enda mer inkonsekvente web-redigerings-verdnen, har Dreamweaver en nesten enda bedre variant over samme tema. Alle WYSIWYG html editorer har dessuten en mulighet for å se den opprinnelige html koden og debug denne - et stort fremskritt - selv om det selvfølgelig er synn at man automatisk skifter font tilbake til "normalfonten", hver gang man trykker <Enter>...!
Jeg forestiller meg at mange interface-problemer kunne løses dersom programutviklerne kunne levere for eksempel tekstbehandlingsprogrammer med flere alternative interface-konfigurasjoner, designet for ulike kategorier av brukere. Brukere kunne ved installasjon velge mellom disse, og senere få dem "tweaked" etter behov. Men noe slikt tilbud finnes ikke i dag. Man kan riktignok (i større eller mindre grad i ulike programmer) "tweak" menyer, knappelinjer og tastaturmakroer relativt fritt, men man begynner alltid fra grunnen av, og siden det krever tid å arbeide seg frem til et godt alternativt interface, velger de fleste simpelthen å la det være, og bruker den standard som programmet ble levert med.
Enda bedre ville det være om selve operativssystemet ble levert med alternative interface-konfigurasjoner, utviklet med tanke på forskjellige brukergrupper. Særlig bra ville det være om disse konfigurasjonene ble reflektert i standard layout av menyer og tastatur for alle programmer på maskinen. Et eksempel på en slik konfigurasjonsmodul er er en enkel add-on som følger med Explorer-erstatningen PowerDesk (et program som også anbefales). Denne gjør det mulig å forandre størrelsen på en rekke (men dessverre ikke alle!) felles dialoger (f.eks. Open og Save dialogene). Slike tredjeparts-add-ons skal man selvfølgelig ønske velkommen, men de berører bare enkelte, mer eller mindre tilfeldig valgte aspekter av Windows, og de gjør det ikke mulig å kontrollere interfacet som sådant (neste gang jeg starter PCen, må dialogene igjen forstørres).
Dette er kanskje en forbausende konklusjon, gitt at Windows er smekk full av "Options" og "Properties" menyer, som dukker opp enten når man høyreklikker på noe, eller når man tar frem for eksempel View eller Tools menyen, aksesserer Kontrollpanelet, installerer spesielle konfigurasjonsprogrammer, eller (gudhjelpemeg) går inn i Registry selv eller diverse .bat, .sys, og .ini filer. Men selv om det er talløse muligheter, er disse for det første ikke det minste lette å lokalisere og få oversikt over. Det finnes innen "konfigurer"-knapp på Startmenyen, med forgreninger til alle installerte programmer, til alle deler av operativsystemet og til hardware selv. For det andre er konfigurasjonsmulighetene (som det fremgår av det ovenstående) ufullstendige og inkonsekvente: noe kan tilpasses til overmål (f.eks. skrivebordets utseende), andre ting kan ikke gjøres i det hele tatt (f.eks. å nøytralisere begge Win-tastene).
Det mest perspektivrike punkt i Storm Hansens reportasje er Jakob Nielsens forslag om at skrivebordsmetaforen bør erstattes med noe annet. Dette er radikalt, og man spisser ører når man hører om det. Men så leser vi videre at Jakob Nielsen ikke har noe bud på en alternativ metafor. Det, synes jeg, er rett og slett utrolig! Kanskje han skulle ta en titt på det hendige lille programmet YeahWrite, som ved hjelp av "skuffer", "tabs" og "lister" gjør det mulig å ordne tekstdokumenter og e-mails på en langt enklere, mer oversiktlig og logisk måte enn i Windows (man slipper f.eks, helt av med både dokumentnavn og folders).
Problemet med YeahWrite er blant annet at det har meget begrensede formateringsmuligheter og at det kun kan hanskes med tekst - men metaforen er det ikke noe galt med. Jakob Nielsen kunne også med fordel ta en titt på de mange programmer (f.eks. PowerDesk) som gir mulighet for å fordele aktive applikasjonsprogrammer utover flere virtuelle skrivebord. Svakheten med slike systemer er at alle de virtuelle skrivebordene viser den samme bakgrunn (skrivebordet selv, pluss de shortcuts og dokumenter man har plassert på det). Men det er ikke vanskelig å tenke seg et system med flere "stacked" skrivebord, hvor forskjellige dokumenter kunne ligge fremme, ordnet efter arbeidsoppgave eller prioritet. Denne muligheten ville være dessto mer attraktiv, dersom det var mulig å dele opp skrivebordet i områder eller "bokser", hvor innholdet i noen av boksene (tekst, programmer, dokumenter, dokumentregistre etc.) kunne være konstant, mens det i andre kunne variere. Slik kunne man bygge opp et skrivebord spesialsydd for en konkret oppgave, og dette kunne man simpelthen ha liggende på disk så lenge oppgaven varte, selv om man i mellomtiden gjorde andre oppgaver (på andre lagrede skrivebord).
Det skulle ikke være vanskelig å finne opp andre metaforer (en gjennomgang av gamle DOS-programmer ville sikkert gi noen ideer, og hva med å utlyse en konkurranse blant brukere?). Men problemet er ikke å finne "den ideelle metafor", som alle derefter må leve med. Her som ellers bør man tilby en rekke alternative metaforer, som brukere kunne velge (eller til og med veksle!) mellom.
Avslutningsvis, la meg oppsummere mine anbefalinger:
a) Det bør arbeides med å skape et nytt tastatur, og med å integrere dette med programvaren, slik at tastaturdrevet programkontroll og navigasjon blir raskt og mulig i praksis.
b) Operativsystemer og alle større programmer bør tilbys i en rekke alternative standardkonfigurasjoner beregnet på ulike brukergrupper. Brukeren bør guides (av en Wizard) gjennom konfigurasjonsprosessen (det bør gis rikelig med informasjon på veien!), og det bør opplyses om mulighetene for "tweaking" av den valgte konfigurasjon efter at installasjonen er over. Særlig viktig i denne forbindelse er at skrivebordet selv bør kunne konfigureres, og at man bør eksperimentere med forskjellige skrivebordsmetaforer.
c) Alle options og innstillingsalternativer (for operativsystem, programmer og hardware) bør samles i et oversiktlig og enhetlig konfigurasjonssystem som lar seg aksessere fra samme sted på startmenyen. Full kontroll over tastaturet bør være en integrert del av dette konfigurasjonssystemet.
d) Operativsystemer bør gi brukere adgang til et enkelt, universelt, oversiktlig og vel dokumentert makrospråk, samt til enkle debugging redskaper (som Vis Koder i Word Perfect).
e) Alle menyer og lister som aksesseres bør (by default) returnere brukeren til det sted hun eller han var da menyen eller listen sist ble aksessert. Helst bør de også gi adgang til en history-fil (som i web-browsere), hvor man kan navigere seg tilbake til filer, mapper og meny-tilstander som man tidligere har aksessert (nyttig hvis man for eksempel har glemt hvordan man gjorde noe, eller hvor et dokument befant seg). Istedenfor en automatisk history, kunne man velge et system hvor brukeren kan "lagre" hvilken som helst menytilstand til history-listen, for senere å kunne plukke den ut av listen igjen og integrere den, f.eks. i en makro eller en menyknapp.
Datamaskiner er i ferd med å bli allemannseie. Ved konkrete, systematiske skritt som de ovenstående, har man kanskje mulighet for å gjøre noe for å unngå at disse maskinene også blir allemanns plage.