How Anthropology?

Oslo-antropologien ved en korsvei

©1993 Finn Sivert Nielsen

fra Antropress Xtra 1993


[Jeg legger ut følgende protestskriv fra tiden før jeg selv ble fast ansatt lærer (i Tromsø og København), mest av alt av nostalgiske grunner, men også som en liten hyllest til det som tross alt er min antropologiske hjemstavn -- instituttet i Oslo, slik det var, og slik det kanskje fremdeles er. Siden innlegget ble skrevet har jeg selv fått erfare på kroppen hvor stor arbeidsbyrden for faste ansatte i universitetssystemet er, og min kritikk -- om jeg skulle skrevet den i dag -- ville av den grunn nok vært noe mer avdempet på en del punkter... Likevel synes jeg at jeg står inne for det meste, og mest av alt står jeg inne for den ånd på instituttet som gjorde det mulig å føre debatter av denne typen.]


»Organiseringen av studiet har kanskje alltid hatt en likhet med feltarbeidet: mesteparten av tida må du klare det selv. Det har vært en slags totrinnspedagogikk. Først grunnfag som skal vise deg tingen. Så den personlige veiledningen rundt hovedfagsoppgaven som skal lære deg å gjøre tingen. Grunnfag og avhandlingen er hellig. I mellom og etter disse fasene er du alene i bushen.

Systemet er både snilt og brutalt, åpent og lukket. Til instituttet kan man komme med hva som helst, så lenge det dreier seg om folk. Og det har man gjort. Stedet blir ytterst generøst og fargerikt. Det finnes heller ingen frykt for at man skal stjele data fra hverandre, fordi det rett og slett finnnes så uendelig mye av dem. For antropologi har data aldri vært et knapt gode. Lærerne er så forskjellige at de virker som flere enn de er, og nettopp gjennom måten å være forskjellige på, har de båret fram faget som enhet.«

(Hans Chr. Sørhaug i Instituttets Jubileumsskrift 1989, s.36)

»[Einstein's theory of] relativity was born in a makeshift 'academy' formed by friends, not one of whom was a physicist; all were engineers or amateur philosophers.«

(Sitat i Lyotard: "The Postmodern Condition", s.101)



Dette innlegget begynte som en respons på Signe Howells bidrag til fagdebatten i forrige nummer av Antropress, men utviklet seg efterhvert til et mere generelt forsøk på å beskrive noe jeg oppfatter som en uheldig faglig og fagpolitisk tendens ved instituttet for tiden. Jeg vil gjerne presisere at det er det siste som er mitt hovedanliggende: jeg betrakter altså Signes innlegg som et symptom på en mere generell tendens, og anser hverken innlegget selv eller dets forfatter som årsak til denne tendensen.

Jeg er ikke alene om å føle at noe ikke er helt som det skal være: mange jeg har snakket med, blant studenter på alle nivåer, blant stipendiater og blant lærere, uttaler mere eller mindre det samme. Stemningen på instituttet er blitt mere hektisk, aggressiv, autoritær og konkuransepreget, hevdes det. Det klages over økt konformitetspress og mindre vektlegning av nyskapning og originalitet, eller over at det hurtige og overfladiske premieres fremfor det grundige og komplekse. Slike utsagn skal selvfølgelig ikke alltid tas for bokstavelig; det er ting folk mumler i forbifarten eller utbryter i frustrerte øyeblikk, ikke klare og entydige tendenser som alle ville være enige i eller som alltid er like fremherskende. Stort sett er antropologi stadig et hyggelig sted å være. Likevel virker det som om det er en utbredt oppfatning at instituttet er i ferd med å forandre seg, sakte men sikkert, i en retning svært mange misliker. Formålet med denne artiklen er å gi et bidrag til en forståelse av hva disse problemene består i, og komme med noen forslag til hvordan de evt. kan løses.

Jeg innrømmer gjerne at det kan være vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er som forårsaker disse endringene. En forklaring som ofte nevnes er at det er blitt så mange studenter og instituttet er blitt så stort, at en større grad av upersonlighet og hierarki er uunngåelig. Det er noe i dette, det er klart. Men jeg tror også det er lett å overvurdere betydningen av denne faktoren. For studentøkningen er tross alt ikke stor: det var over 100 på mitt grunnfagskull i 1977 (og da hadde vi opptak 2 ganger i året), og det var sikkert nesten hundre registrerte hovedfagsstudenter. Likevel var forholdet mellom studenter og lærere den gang fundamentalt anderledes enn idag.

En annen forklaring kan være at lærerne og administrasjonen, efter mange års tålmodighet, til slutt er blitt lei av rot og ineffektivitet, og er gått inn for en strammere linje. Jeg jobbet i sin tid på kontoret på Brakka i nesten to år, så jeg vet hvordan forholdene var i de "gode gamle dager": kaos i arkivene, informasjon som uteble, problemer med å få fast og kompetent hjelp, dårlig lydisolasjon, kopimaskiner som streiket, tak som lekket, trappen som råtnet opp og holdt på å ta livet av flere. Vi bodde i ei brakke, og hele virksomheten vår hadde et visst brakke-preg. Det utviklet seg efterhvert hos enkelte en dypfølt og fullstendig legitim frustrasjon med alt fra skitne kopper på pauserommet til dårlig beskjedgivning. Idag har alt dette endret seg. Alle rutiner går som smurt, studenter som henvender seg på kontoret føler at de blir tatt alvorlig og behandlet med respekt, kort sagt, de endringene som her har skjedd er vi alle glade for.

Kanskje det kunne være en forklaring at instituttet og universitetet står midt i et "generasjonsskifte"? Den "gamle garde" av fast ansatte er i ferd med å trekke seg ut av institusjonens dagligliv og styre, og føler sikkert at "nå får de unge ta over og gjøre ting på sin måte". Og de unge på sin side er kanskje ikke helt varme i trøya ennå, dessuten kom de hit på 1980/90-tallet og er preget av den tids livsholdninger: de orienterer seg kanskje sterkere mot et globalt forskermiljø enn mot vår lokale sandkasse, nærer kanskje noe større tiltro til etablert faglig kompetanse enn til grasrotinitiativer, prioriterer kreativ forskning fremfor studentfester. Man skal også huske på at instituttet på mange måter er bundet av mere generelle utdannelsespolitiske retningslinjer som kommer fra departementet, universitetet, fakultetet, Lånekassen, NAVF: som legger stadig større vekt på målbar produktivitet. Og dessuten, uansett hva man måtte mene om denne tendensen som helhet, er det klart at den har mange positive sider: internasjonal kontakt er f.eks. en viktig forskningsimpuls (selv om jeg av og til lurer på hvorfor det alltid er forskerne og aldri informantene vi inviterer på besøk).

Til slutt kunne det hevdes at årsaken til endringene ligger hos studentene selv, for også her har det skjedd et slags generasjonsskifte. Det sies f.eks. ofte at de som nå begynner på faget er mere jobb-orienterte og skoleflinke enn for noen år siden, eller at de er mindre opptatt av overordnede problemstillinger. Sikkert er det i alle fall at langt flere er deltidsstudenter, som simpelthen har mindre tid til å engasjere seg aktivt i miljøet. Men heller ikke dette er noe entydig bilde: studentenes oppfatning av faget er for det første i høy grad betinget av de forventninger lærerne stiller til dem; og for det andre, er studentene, nå som før, en heterogen gruppe, og alt tyder på at de som er mest aktive i miljøet og preger det mest nettopp er de som er mest interessert i faget som sådant.

Hva er det folk klager på, da? Kanskje det bare er at vi er på vei inn i en ny, mere dynamisk, mere fokusert og implementerende tid, noe gamle travere som jeg, som har vært lenge i miljøet og blitt vant til en litt annen stil, bare får finne oss i og lære å like? Jeg innser gjerne at det kan være slik, og motsetter meg for så vidt ikke det. Men side om side med disse forandringene skjer det også en annen, mere uhåndgripelig og generell endring, som efter mitt skjønn ikke kan rettferdiggjøres utfra noe av det ovenstående: det virker som om det er i ferd med å skje en holdningsendring ved instituttet, en bevegelse vekk fra den demokratiske og åpne tradisjon som var hovedgrunnen til at mange av oss begynte med antropologi og fortsatt driver med faget. Og jeg tror det er dette, fremfor noe annet, som mange finner både skuffende og frustrerende.

Eksempel: Alle er enige om at internasjonal kontakt er en god ting, men selv en god ting kan overdrives, og, som mange har merket seg, er hele 8 av 11 forelesere på det såkalte "instituttseminaret" til våren utlendinger. Det er ingen tvil om at vi har mye å lære av disse gjestene; men blir ikke dette veldig dyrt i det lange løp? Har vi ikke også en forpliktelse til å holde vedlike en levende faglig dialog i lokalmiljøet? Eller stoler vi ikke lenger på egne krefter? Har ikke instituttets ansatte noe å bidra med? Er det ingen hovedfagsprosjekter som fortjener oppmerksomhet? Hva med alle de antropologene som jobber rundt om i landet i de forskjelligste stillinger? Og hva med alle de andre interessante forskerne som ikke er antropologer?

Den siste gruppen krever ytterligere kommentar. Tverrfaglighet synes å være en ide som er død og begravet ved instituttet, eller som i høyden lever videre på fakultetsnivå i form av oftest dårlig organiserte og lukkede seminarer for Dr.Polit. Når var f.eks. siste gang Dag Østerberg, Jon Elster, Thorstein Eckhoff, Kåre Lunden, Geir Kjetsaa, Ragnar Rommetveitt, Jon-Roar Bjørkvold, Wenche Seltzer... for å nevne noen få prominente Oslo-navn - holdt forelesning på antropologi? Tverrfaglighet er en stadig viktigere vitenskapelig trend globalt sett, som har objektive forutsetninger i en verdenssituasjon i meget rask og uoversiktlig endring, hvor de tradisjonelle faggrensene ofte viser seg utilstrekkelige. Tverrfaglighet kan ofte stimulere oss til å se på vårt eget fag med nye øyne; og nettopp idag, når symbolantropologiens hegemoni er på vei til å bli nesten like altoverskyggende som prosessanalysens eller nymarxismens engang var, kunne kanskje en slik "utluftning" være på sin plass. Lokal tverrfaglighet er dessuten ikke bare billig, men på mange måter minst like interessant som en snevert antropologisk internasjonalisering, som ofte har liten interesse utenfor den aller engeste krets. (I brevet som nylig ble utsendt med programmet for instituttseminaret klages det over at folk ikke møter opp til forelesningene. Kanskje det er fordi mange av navnene er ukjente, og mange av temaene for snevre? Og kanskje man burde bite seg merke i at et av de få virkelig populære innleggene i forrige semester var ved en av instituttets egne lærere...)

Flukten fra tverrfagligheten er noe som er skjedd i løpet av de siste ti årene. Da jeg selv begynte på hovedfag tidlig i 80-åra var antropologi kjent for å være et av de mest åpne fagene på universitetet, og det pågikk en uformell, men særdeles fruktbar dialog med fag som historie, musikk, film, filosofi, psykologi, medisin. Viktige fora for disse diskusjonene var en innovativ form for seminarrekker, som kunne løpe over så mye som 3-4 semestre i strekk, hver eneste uke. Eksempler jeg husker særlig godt er Tord Larsens seminarer om Oversettelsesproblemet og om Historie og Antropologi; Henrik Sinding-Larsens seminarer om Musikkantropologi og om Estetikk og Samfunn; Benedicte Ingstads seminarrekke om Medisinsk antropologi; og Ulandsseminaret, som ble drevet av en gruppe studenter på midten av 80-tallet.

Foruten sin ofte tverrfaglige orientering og sin lave pris hadde disse seminarene, som vi har en tendens til å glemme når vi snakker om det bedrede undervisningstilbudet på antropologi i senere år, to svært viktige egenskaper. De var for det første uformelle og innbød til aktiv deltagelse fra studentene, både faglig og organisatorisk: de fleste var organisert enten av stipendiater, hovedfagsstudenter eller andre ikke faste ansatte. Dette i sin tur medførte ofte at det ble tatt opp uventede og nye problemstillinger som mere etablerte antropologer kan ha en tendens til å overse. For det andre varte disse seminarrekkene over så lang tid at det bygget seg opp et rikt faglig miljø omkring dem, hvor spørsmål som kom opp på seminarene kunne gjennomdrøftes både i mere formelle og mere uformelle sammenhenger. For meg representerer denne fleksible og demokratiske undervisningsformen mange av de mest verdifulle trekk ved antropologien, slik jeg har lært å kjenne faget ved Universitetet i Oslo: de muliggjorde læring gjennom dialog (versus diktat ex cathedra), de stimulerte studentene til faglig engasjement og ansvarsfølelse, de åpnet antropologiens dører på vidt gap mot andre vitenskapelige tradisjoner, og, ikke minst, de skapte kontinuitet i et ellers fragmentarisk fag. Den kreativitet som utfoldet seg i og omkring disse seminarrekkene var dessuten til tider enestående, og fikk mange konkrete, praktiske resultater. De historiske problemstillingene vi diskuterte i 1980-82 f.eks., ble gjennom de neste årene belyst i noen av de mest ambisiøse og grundige hovedoppgaver som noen gang har kommet på instituttet.(1)

Slike seminarer holdes ikke mer. Istedenfor satser man på mange og dyre gjesteforelesere, stort anlagte og prestisjefulle seminarer, og store reisebudsjetter for de ansatte. Alt dette er vel og bra, men det koster penger, og det i sin tur innebærer at det ligger en fagpolitisk prioritering bak. Denne prioriteringen kommer i et litt underlig lys når man tar i betraktning at instituttet idag har bedre økonomi og en større stab enn noen gang før, men at tilbudet for studentene på grunn- og mellomfag likevel er dårligere enn for ti år siden.(2)

Eksempel: Jeg var selv med på å foreslå, for noen år siden, på et tidspunkt da instituttets personale holdt på å jobbe seg helseløse fordi det var så mange studenter per lærer, at vi bare skulle ha opptak til grunnfag en gang årlig. Da vedtaket ble gjort, var det imidlertid under den eksplisitte forutsetning at dette var en midlertidig løsning som skulle oppheves straks vi fikk personale til det. Nå, når personalet finnes, er tiltaket blitt en fast ordning.

Eksempel: Noen år før endringen i grunnfagsopptaket ble det vedtatt å avskaffe kollokviegruppene for studenter på annet semester grunnfag. Det var sterke motforestillinger mot dette blant studenter på alle nivåer, og, så vidt jeg husker, blant mange ansatte også. Instituttets økonomi var imidlertid presset, og man ønsket å bedre tilbudet på hovedfag, derfor godtok man vedtaket, selv om jeg tror mange hadde inntrykk av at også dette var en nødforanstaltning, som måtte avskaffes så snart man fikk mulighet til det. Denne ordningen anses nå også som fast.

Eksempel: Med en lignende begrunnelse ble i sin tid tentamensordningen på grunnfag erstattet med et obligatorisk paper som skulle skrives til oppgaveseminaret på 2. semester. I og med at slike papers også hadde blitt levert før (i tillegg til tentamen), ble derved grunnfagsstudentenes skrivetrening redusert betraktelig.

Eksempel: I slutten av 70-åra eksisterte det tre alternative tematiske spesialiseringer på mellomfag, med pensa innredet mot hhv. etnisitet/symbolisme, ulandsproblematikk og evolusjon/økologi. Efter at disse variantene ble avskaffet en efter en, sitter vi idag i praksis igjen bare med symbolisme på mellomfag; ulandsproblemer er blitt et underbruk under symbolantropologien; evolusjon og økologi er fortrengt ut i det ytterste mørke og står igjen bare som noen tilfeldige artikler på grunnfag.

Det var situasjonen på grunn- og mellomfag som dannet bakgrunnen for de fagkritiske innleggene til Per Liltved, Hülya Demirdirek og Anne Sparre i Antropress for ikke så lenge siden. I siste nummer av Antropress gir så Signe Howell en respons som på mange måter er typisk for den holdningsendring jeg snakker om. Hun gir for det første uttrykk for en sterk og ofte reelt sett misvisende polarisering av lærerstab og studenter:

"...forfatterne tror at vi lærerne er uvitende om de ofte meget problematiske implikasjoner... av de pensa vi har konstruert...", "...hvis dere er villige til å ta konsekvensene av deres klager, er vi sikkert villig til å utarbeide rikere og grundigere pensum..." (mine understrekninger).

Det finnes et undervisningsutvalg på faget, som bl.a. tar opp pensumrevisjoner. Dette utvalget har flere studentrepresentanter, og dette er ikke uten grunn, for det er de som får undervisning, ikke de som gir den, som best vet hvor skoen trykker. I denne forbindelse bør særlig reaksjonene fra folk på hovedfag, som selv har "grunnfagsforvirringen" friskt i minne, som ofte har hatt ukentlige kollokvier med grunnfagsstudenter over flere år, og som grunn- og mellomfag uttaler seg åpent og direkte til, tas alvorlig.

Efter å ha lest Signes innlegg kan man imidlertid efterlates med det inntrykk at studentene bare er ute efter å kverulere: "Det er ikke uvanlig," som hun sier, "at antropologistudenter klager over pensumet. Innen vi har fått endret det i tråd med klagene... så har de som klaget sluttet og en ny gruppe begynt." Dette er en forenkling. Jeg har vært tilknyttet instituttet nå i snart 16 år, og i løpet av denne tiden har jeg sett mange store og små pensumrevisjoner, og selv deltatt i flere av dem. I min erfaring er det for det første like ofte at lærerne tar endringsinitiativer (og noen av disse har selvfølgelig også vært uheldige, jeg tenker særlig på et par endringer på mellomfag for noen år siden). Og for det andre har studentene sjelden "klaget på pensum" passivt, men som regel kommet med konkrete forslag om hvordan ting kunne gjøres bedre, som i mange tilfeller har vist seg svært konstruktive utfra rent faglige kriterier, og har bedret forholdene for studentene som kom efter dem (både OSI-seminaret og innføringsforelesningene på grunnfag var opprinnelig studentinitiativer).

Helt i tråd med denne tradisjonen legger også f.eks. Per, i sitt innlegg, frem en argumentasjon som både er grundig, avbalansert og selvkritisk. Det er først efter at han uttrykkelig har gjort oppmerksom på at han "selv står med begge beina i det jeg har tenkt å kritisere", og efter eksplisitt å ha anerkjendt antropologiens pluralistiske og bricoleur-aktige tradisjon, at han går løs på pensumkritikken: "Bortsett fra Azande monografi og en valgfri monografi fra Occasional Papers serien leses det [på mellomfag] ikke sammenhengende litteratur på mer enn 30-40 sider. Et slikt pensum kunne kanskje fungert hvis det hadde hengt sammen på andre måter, men... artiklene er ikke bare tunge i seg selv, de er også så forskjellige i språk, begrepsbruk og argumentasjonsmåte at hver ny artikkel blir som å begynne på et nytt og ukjent studium." (min understrekning)

Det problemet Per her tar opp (og det er sant at det har vært påpekt før, heller ikke da uten grunn), har ingenting å gjøre hverken med pensumets politiske vinkling (som Thomas Hylland Eriksen svarer i sitt motinnlegg), eller med antall sider studentene skal lese (som er Signes viktigste kommentar), men derimot med hvordan disse sidene er disponert: at pensumet er bygget opp som en slags antropologisk revy, med mange, korte, usammenhengende innslag, og uten noe overordnet pedagogisk helhetssyn. Pensum mangler kontinuitet - og det har det alltid gjort. Men hva betyr det? At det ikke er noe å gjøre med den saken? Eller at vi burde sette oss ned og endelig ta et tak for å finne en bedre løsning, få laget en pensumrevisjon, som ikke "bare handlet om å ta ut artikler en hadde mistanke om ikke fungerte, eller syntes var dårlige, og erstatte dem med nye..."? (Per) Det Per efterlyser, såvidt jeg kan se, er et overordnet syn på hva faget antropologi er, og hva det er viktig å bibringe studenter på begynnerstadiet.

Synspunktene som kommer frem i denne pensumdiskusjonen gir efter min mening et inntak til å forstå de holdningsendringene jeg prøver å beskrive: det kan virke som om vi er i ferd med å glemme at antropologistudenter alltid har betraktet seg selv som aktive og ansvarsfulle medspillere i instituttets liv, heller enn som passive konsumenter. I Signes innlegg blir dette et paradoks. På den ene side roser hun Oslo-studentene for å være flinkere "til å forholde seg aktivt til, og vurdere kritisk, de idéer de lærer," og hun understreker at "nye tiltak innen universitetene må bygge videre på denne basis". Men samtidig virker det som om hun ikke ser de underliggende sosiale årsaker til disse positive kvalitetene. "Studentene [i England]," forklarer hun, "følges opp mer intensivt gjennom [studiet]. Det kreves mer av dem..."

Men med all respekt for den engelske skoletradisjon, som selvfølgelig har mange utmerkede sider, så kan ikke situasjonen i Norge uten videre sammenlignes med England på denne måten. Oslos problemer er ikke Oxford's problemer, men Oslos styrker er heller ikke Oxford's, og burde ikke vi, som antropologer, være særlig bevisst verdien av lokal tradisjon? Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hvordan en sikker og systematisk prosjektoppfølgning, med konstant og personlig veiledning, kan tolkes som "mere krevende" enn det de fleste på hovedfag i Oslo gjennomgår. Folk her drar av gårde på lange og kompliserte feltarbeid, og med jevnt over dårlig formell antropologisk skolering. De får sporadisk veiledning (i forhold til Oxford), av veiledere som ofte mangler kompetanse på deres region eller tema. De får liten eller ingen hjelp til å publisere seg. De pådrar seg de betydelige fysiske, psykiske og økonomiske merbelastninger som lange feltarbeid og lengre studier medfører. Likevel fortsetter de fleste å jobbe, lese, orientere seg, knytte faglige kontakter, ofte i årevis, og produserer også ofte avhandlinger som ville passert Ph.D. eksamen i mange land uten problemer (uten, vel å merke, at de får formell uttelling for det). Våre hovedfagsstudenter blir selvstendige fordi det kreves svært mye av dem, fordi de lærer å ta faget sitt alvorlig og personlig, og fordi de føler at de har et medansvar for faget og for instituttet.

Nå er det mange som vil innvende at det er akkurat dette vi må til livs, at målet må være å få ned studietiden, korte ned feltarbeidet, og, som det så vakkert heter på fagspråket, "øke gjennomstrømningen på hovedfag". Jeg er klar over at instituttet utsettes for et sterkt press for å få til akkurat disse tingene. Likevel forbauser det meg at vi ikke tar det dilemmaet dette innebærer mere alvorlig. Det arbeides for tiden seriøst med en omlegning av det tradisjonelle antropologiske hovedfag til noe i retning av en amerikansk Masters: feltarbeidet skal begrenses til maksimum 6 måneder, avhandlingen får ikke overskride 150 sider. Siden dette er maksimumstall kan vi vente oss at flere og flere vil gjøre unna feltarbeidet på 3-4 måneder eller ikke gjøre feltarbeid i det hele tatt, og at mange avhandlinger vil bli som essays. Feltstudier som krever læring av et fremmed språk vil ikke lenger være bryet verd. Gjentatte feltopphold, slik som mange som arbeider i Europa har praktisert, vil bli umulige. Problemer med å få forskningstillatelse vil automatisk utelukke en lang rekke prosjekter.

Slike endringer kan ikke gjennomføres uten gjennomgripende konsekvenser for antropologiens fremtid i Norge. For tross alt er den anseelse som vårt fag efterhvert har erhvervet seg i vide kretser i dette landet, nettopp grunnet i at antropologer forventes å ha erfaring med lange og grundige feltstudier. Hvis målet nå er å korte ned hovedfaget til en Masters, hvor skal så antropologene komme fra? En ting er i alle fall sikkert: Dr.Politene vil aldri kunne erstatte dem. For det første er de alt for få: for å komme inn på Dr.Polit-studiet må man som kjent først ha studiefinansieringen i orden, og derved snevres antall kandidater også dramatisk inn. For det andre er effektivitetspresset på Dr.Polit ennå større enn på hovedfag: Dr.Politer er stort sett eldre enn hovedfagsstudenter, og er derfor ofte bundet av både familie og store økonomiske forpliktelser; de har dessuten et efterhvert svært arbeidskrevende obligatorisk kursopplegg de må følge; og finansieringen opphører som regel efter 3 år. De fleste Dr.Politer ser seg allerede idag tvunget til å gjøre korte feltarbeid, og når den tid kommer at de fleste ikke har et solid grunnlag å bygge videre på fra hovedfaget (språkkunnskaper, opparbeidede informantnettverk osv.) vil disse problemene bare bli mere alvorlige. Selv om det altså godt kan være sant at en omlegning av hovedfag er uunngåelig p.g.a. press fra myndighetene, så betyr ikke dette nødvendigvis at vi er tvunget til å akseptere denne utviklingen passivt, eller at vi er nødt til å argumentere, slik enkelte faktisk gjør, at endringen er både positiv og ønskelig. Efter mitt skjønn burde vi, som antropologer, isteden engasjere oss mest mulig aktivt for å forsvare muligheten for å gjøre seriøse feltstudier innenfor rammen av den nye hovedfagsordningen.

Nylig har en stor gruppe hovedfagsstudenter tilkjennegjort at de i alle fall ikke er det minste interessert i noe avkortet hovedfag: hvordan skal vi ellers tolke den plutselige massepåmeldelsen til magistergraden, i siste liten, før ordningen legges ned for godt? Faktum er ganske enkelt at mange studenter ønsker å gjøre et stort, grundig og alvorlig forskningsarbeid, koste hva det koste vil. Dette synes jeg vi burde være svært takknemlige for. Mere enn noe annet burde det si oss at vårt fag har en berettigelse og en misjon å fylle i samfunnet. Istedenfor å klage over "dårlig gjennomstrømning" på hovedfag, burde vi prise oss lykkelige over at folk er villige til å vie år av sitt liv til vårt fag, og bestrebe oss på å gi dem muligheten til det. På den annen side er det sikkert riktig at det ikke er alle som skal gå denne veien, og vi kunne nok med fordel gjøre en større innsats for å gi studenter som planlegger lange feltstudier et mere realistisk bilde av hva de går til. Studentene bør rett og slett advares om de psykiske, økonomiske og faglige belastninger som et langt feltarbeid ofte krever, og om nødvendig sterkt frarådes fra prosjekter som virker urealistiske. Men lenger enn dette strekker ikke instituttets ansvar seg, og det bør være opp til studentene å velge selv. De er tross alt voksne mennesker.

Selvfølgelig har antropologistudiet, slik det har utviklet seg her i Oslo, sine svakheter, men det har også sine utvilsomme styrker, som vi kanskje har en tendens til å glemme i disse dager. Efter mitt syn er det mest verdifulle og originale ved Oslo-antropologien den villigheten våre studenter viser til å ta sitt fag alvorlig. Hvis vi ønsker å bevare denne styrken, må vi lære oss å se på den som på ethvert annet sosialt fenomen: fagmiljøet i Oslo er et sosialt system, hvis fortsatte eksistens er betinget av en unik konstellasjon av empiriske forutsetninger; og vi kan ikke endre elementene i dette systemet uten at det får konsekvenser for helheten. Et forbud mot lange feltarbeid vil f.eks. kunne føre til lavere studenttilstrømning til faget, eller til at faget vil tiltrekke studenter som er mindre engasjerte, kritiske og aktive. Som antropologer er vi opplært til å se de underliggende sammenhengene i andre kulturer; bør vi ikke være villige til å anvende den samme metoden på vårt eget miljø?

Eksempel: Signe beklager i sitt innlegg at man i Oslo "...kun [gjør] bruk av relativt [?] (og nødvendigvis uerfarne) juniorstudenter som kollokvielærere." Jeg har fulgt kollokvier som student, og senere ledet grunn- og mellomfagskollokvier i tilsammen 13 semestre, og på bakgrunn av dette "feltarbeidet" mener jeg å ha et brukbart grunnlag for å hevde et stikk motsatt syn på denne saken. Kollokvieledere skal være "uerfarne". Det er hele poenget med dem. Den store fordelen med kollokviene, og det som gjør at de ofte faktisk fungerer bedre enn vanlig undervisning, er for det første at gruppene er små, og for det andre at de ledes av en ikke-autoritær og ikke truende medstudent, som tillater at folk kommer frem med det de virkelig lurer på, i motsetning til det de tror lærerne forventer. Av denne grunn fungerer kollokviene også som viktige innsosialiseringsinstanser, som gjennom tidens løp har fanget opp mange av våre mest engasjerte og intelligente studenter og fått dem til å gå videre med faget. I tillegg er kollokviene det aller beste læringstilbudet en hovedfagsstudent kunne ønske seg. Som Hülya sier det: "kollokvieleder-virksomheten for meg var en refleksjon først og fremst over mine egenskaper og begrensninger, og for det andre en påminnelse om vår utdannelse og kunnskapsetikk." Jeg på min side har aldri fulgt noen forelesningsserie som har gitt meg så mye som de kollokviene jeg selv har ledet, hvor jeg måtte lære meg å ta stilling til nybegynnernes alltid grunnleggende spørsmål på sparket, og til å turnere fagets teori på en smidig og pedagogisk måte. Gjennom kollokviene utvikler instituttet derfor også en stor reserve av taleføre og kompetente yngre forelesere, som opp gjennom tiden har bidratt svært meget til instituttets gode navn og rykte på universitetet, ved sitt engasjement og sine ofte uortodokse ideer. Og sist men ikke minst, så er kollokviene en ikke ubetydelig inntektskilde for mange hovedfagsstudenter. Vi lever i trange økonomiske tider, og folk på hovedfag gjør ofte meget vanskelige og tidkrevende feltarbeid. Den understøttelsen kollokviene er kan bety forskjellen på om en avhandling blir ferdig eller ikke.(3)

Kollokviene er typiske for det forholdet som hittil har eksistert mellom lærere og studenter ved instituttet. Man har opprettholdt et i internasjonal sammenheng usedvanlig gjennomsiktig og demokratisk miljø, hvor studentene har hatt en naturlig og ansvarsfull plass. Man har overlatt store og viktige oppgaver til studentene, som de har lært seg å skjøtte på en oftest utmerket måte. Faglig sett har studentene fått mulighet til å utforske hva de ville og på den måten de ville det, men de måtte for det meste klare brasene selv. Som et resultat av alt dette har vi i Oslo fått et stort, populært institutt (det største i Europa, sies det), med hundrevis av studenter, og med svært få lærere per student. Forholdene for de ansatte har derfor til tider vært vanskelige, med liten tid til egen forskning. Men studentene har båret sin del av børen også: for det er de som har skapt det meste av den store faglige bredde, åpenhet og variasjon - både teoretisk og empirisk - som er instituttets varemerke, og, efter mitt skjønn, det eneste felt hvor vi noen gang vil ha håp om å gjøre oss gjeldende internasjonalt.

Det er viktig å understreke den rent faglige betydning av studentenes bidrag til instituttet, deres konstante vilje til å gå nye veier, prøve nye forskningsfelter, nye tilnærminger, nye metoder. Uten initiativer fra studenter og stipendiater ville vi f.eks. ikke hatt noen Østeuropeisk kompetanse ved instituttet, vi ville ikke hatt interessen for marxistisk antropologi, for kybernetisk teori, for historisk, medisinsk, musikalsk, filmatisk, semiotisk antropologi, for institusjons-antropologi. Bateson, Godelier, Ricoer og Giddens ville kanskje vært like uaktuelle navn her som de var ved Cornell da jeg besøkte instituttet der for en del år siden. Studenter og stipendiater har tatt initiativ til metodeseminar, skrivekurs, veiledningsseminar, feltarbeidsseminar, regionalkurs, con amore forelesninger; til utredninger om pensa, om arbeidsforholdene for de ansatte ved instituttet, om eksamens-, veilednings- og undervisningsordninger; og til talløse uformelle seminarer og kollokvier om alt fra kognatisk slektskap i Stillehavet til modernitetsteori.

Eksempel: I 1982 jobbet flere av oss på hovedfag intensivt med bruken av skrevne kilder (litterære og saklige) i antropologien, og flere skrev hovedoppgaver med bakgrunn i disse diskusjonene. Til sammenligning var det først i 1991 at instituttet holdt et seminar om emnet (med internasjonal deltagelse, men lukket for studentene).

Eksempel: For noen år siden bestemt folk på hovedfag seg for at det var på tide å gjøre noe med deres dårlige skrivetrening. Istedenfor å kopiere over et system med obligatoriske ukentlige papers fra England eller USA, som lærerne her ikke ville hatt tid til å rette i alle fall, valgte de en typisk Oslo-løsning: de startet en Årbok - på fritida, som nå kommer ut i sjette årgang, med 240 sider... I årbøkene er det til nå publisert nærmere 90 artikler, fordelt på ca. 1200 sider, med temaer fra alle kanter av verden, og med et rikt spektrum av teoretiske og metodiske tilnærminger. Årboken er billig; den oppfyller en viktig og lenge savnet faglig funksjon; og den er blitt forbilde for lignende prosjekter på andre institutter.

Eksempel: Jeg var nylig på konstituerende møte i en uformell Øst-Europagruppe, som skal treffes en gang hver tredje uke. Til alles store forbløffelse fant vi ut, da vi talte navn, at det nå er minst femten stykker på instituttet som jobber med regionen, fra Øst-Berlin til Kirgizia, via Praha, Bucuresti, Wroclaw, Vilnjus, Riga, St.Petersburg, Moskva, Baku... Denne utviklingen, som tok sin spede begynnelse tidlig på 80-tallet, har foregått helt autonomt, uten sentraldirigering fra noe hold, uten seminarvirksomhet, gjesteforelesere, penger, og uten motsvarende kompetanse hos det faste personalet. Det hele har skjedd på puben og pauserommet, hjemme hos folk, på hytteturer, i korridorene. Ikke dessto mindre var det et lite men aktivt Øst-Europamiljø her ved instituttet lenge før antropologer i de fleste andre deler av verden hadde begynt å tenke alvorlig på feltet.

Dette er eksempler på demokrati i praksis. Det er denne inititivrikdommen og begeistringen, denne hundre prosent genuine faglige interesse, som er instituttets livsnerve. Og grunnlaget for alt dette ligger hos studentene: fordi det er mange av dem, fordi de er villige til å ta sjanser, fordi de synes antropologi er viktig, fordi de får lov til å prøve seg. Det som er instituttets svakhet er derfor samtidig instituttets styrke. Det virker på meg som om vi nå står overfor et valg: vi kan enten utvikle denne styrken, lære oss å dra nytte av vår individualitet og bli gode til det, vise studentene den tiltro og respekt som de fortjener for den jobben de gjør for instituttet; eller vi kan prøve å efterligne Det Store Utland og konstant tape i konkurransen med institusjoner som har mere prestisje, mere penger, og helt andre muligheter enn vi noengang vil få. Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville velge: Oslo er ikke, og vil aldri bli Oxford, og vi vil aldri klare å spille Oxford's spill annet enn amatørmessig.

Hva kan så instituttet gjøre for å "styrke sin egen styrke", bygge opp om og videreutvikle det vi er best til? Først og fremst må vi innse at studentene ikke kan gjøre alt selv. De trenger lærere, ikke bare som leverandører av kunnskap, men som faglige og personlige støttespillere og inspirasjonskilder. Studentene har både behov for og krav på å bli inkludert i instituttets faglige og sosiale liv, å føle at de er en ressurs, ikke en byrde, som skal holdes på armlengs avstand ved hjelp av veiledningsklippekort og stadig mere restriktive treffetider. Dette betyr ikke nødvendigvis at alle forelesninger skal være i Auditorium 1, eller at alle lærerne må spise lunch på SV-kantina. Det betyr derimot at vi burde ta studentenes arbeid alvorlig, og bestrebe oss på å skape kontekster hvor studenter og lærere kan møtes til en likeverdig utveksling. Dette innebærer selvfølgelig forskjellige ting på forskjellige nivåer. På grunnfag har vi f.eks. en tradisjon med OSI-seminarer, hvor det ikke ville skade om en og annen professor simpelthen stakk innom av og til. På hovedfag trenger studentene anerkjennelse og oppmuntring for de forskningsarbeider de påtar seg, og, særlig efter feltarbeidet, trengs det fora hvor de kan komme med bidrag (f.eks. instituttseminar, frie seminarrekker) til et blandet auditorium, hvor også lærere møter opp og deltar i diskusjonene. (Den kanskje mest vellykede hovedfagsundervisning er gruppe 1-2-3, som nettopp er et skritt i denne retning.) Lærere kan legge litt arbeid i lese noen av de hovedoppgaver som skrives, nevne dem i undervisningen, kanskje til og med referere til dem i sine artikler. Instituttet som helhet kan gjøre en liten kraftanstrengelse for å knytte til seg gode pedagoger... Listen kunne utvides i det uendelige. Men istedenfor å gå inn på detaljerte tiltak her og nå (dette gjøres i innledningen), vil jeg gjerne foreslå to enkle, men kanskje virkningsfulle ting:

1. Før vesentlige nye reformer av noe slag vedtas på instituttet bør det innkalles til et helgeseminar (f.eks. på Isegran) med deltagelse av hele instituttets stab, stipendiatene, og minst 3 studentrepresentanter fra hvert nivå. Dagsorden for seminaret bør distribueres i god tid på forhånd til studentene, slik at de får tid til å diskutere problemene, velge representanter og gi dem det nødvendige mandat. Seminaret bør legge opp til en bred og åpen debatt om instituttets fremtid, og komme frem til konkrete langsiktige målsetninger for den videre utvikling.

Og til slutt, et hjertesukk:

2. Det tas initiativ fra administrasjonen til å gjeninnføre den utrolig hyggelige tradisjonelle antropologiske julefest, hvor både lærere og studenter fra alle nivåer kommer sammen i et dertil egnet lokale, spiser (alltid utmerket) medbragt mat, drikker og diskuterer antropologi! til de orle morgentimer. Jeg blander administrasjonen inn i dette av to grunner: først, fordi egnede lokaler (f.eks. Frysja) må bestilles lang tid i forveien, og, med all respekt for studentene, så har aldri planlegning vært deres største styrke; og dernest, fordi det kanskje vil gi de ansatte en motivasjon til selv å møte opp.

[Det ble fest!]


Noter

1. Her som i flere andre sammenhenger (se nedenfor) er det et tankekors at vi i Oslo faktisk var meget tidlig ute med en problemstilling (historie og antropologi) som først i de senere år er tatt opp for alvor i det internasjonale miljøet...

2. Tilbudet på hovedfag er derimot blitt vesentlig bedre opp gjennom årene; men i og med den forestående omlegning av hovedfag til Masters må det være tillatt å spørre om dette tilbudet vil bli opprettholdt også i fremtiden...

3. I rettferdighetens navn skal man ikke underslå at det også hender at kollokvieledere ikke får ting til, og det burde kanskje finnes en ordning for å "luke ut" folk som ikke takler jobben. På den annen side er det ofte at mere "erfarne" forelesere både er dårligere forberedt og mindre informative enn unge mennesker som føler de har noe å leve opp til.