©1987 Finn Sivert Nielsen
Lørdag 21/2 1987 bragte Dagbladet tilsammen seks oppslag om korrupsjon eller korrupsjonsmistanker: Ett forsøk på sverting av en parti-kandidat, en skatteunndragelsessak, en svindelsak med opprettelse av papir-firmaer, ett tilfelle av storstilet narkotika-omsetning, og to av internasjonal våpensmugling. Disse nyhetene opptok tilsammen mer enn 10% av den spalteplass redaksjonen hadde til rådighet for nyhetsformidling - litt over en tredjedel av den plass sporten fikk.
Om ikke annet sier dette tilfeldig valgte eksemplet én av to ting: Enten er korrupsjon svært utbredt, og/eller er det noe vi er fascinert av.
Det som imidlertid manglet i Dagbladet, såvel som i mye av den litteratur jeg har trålet meg gjennom den siste uken, var en noenlunde tilfredsstillende idé om hva korrupsjon egentlig er og hvilken rolle det spiller i verdenssamfunnet. Denne forelesningen forsøker å gi et bidrag til å oppklare disse spørsmålene.
Ifølge Websters New World Dictionary kommer ordet "korrupsjon" av latin com- (sammen) og rumpare (knekke, ødelegge). Grunnbetydningen er altså noe som er endret fra en sunn eller samlet tilstand, til en usunn eller oppsplittet tilstand, noe "fordervet, besmittet, råttent". Mere spesifikt kan ordet brukes på tre måter: (1) Politisk - om å ta imot bestikkelser; (2) Moralsk - om noe forkvaklet, ondt, pervertert; og (3) Sproglig - om tekster eller ord som er endret, forvansket, forfalsket eller inneholder fremmedelementer.
Vi kan altså merke oss at det "korrumperte" er det som har mistet sin "opprinnelige" hensikt eller orden ved tilførsel av forstyrrende fremmedlegemer (f.eks. bestikkelser) utenfra. Det er blitt "urent". Videre er ordets assosiasjoner svært vide: Det dekker ikke bare nyheter som dem Dagbladet bragte, men har en videre moralsk betydning. I kristen sprogbruk brukes "corruptible" synonymt med "dødelig" (om legemet), og "syndig" (om sjelen). Men kanskje det er ennå mer fundamentalt at ordet beskriver hvordan sproget selv - altså mening, selve grunnlaget for den sosiale orden - forfaller.
Går vi til samme kilde for å finne betydningen av ordet "bestikkelse" (to bribe) støter vi på en annen assosiasjonsrekke. Ordet kommer nemlig fra gammelfransk briba, som var et stykke brød man ga som almisse. Briber betydde simpelthen å tigge.
Det kan altså virke som det vi vanligvis tenker oss som den arketypiske form for korrupsjon - bestikkelsen - i sin tid betydde noe ganske annet enn idag.
Ordet korrupsjon har altså å gjøre med det som er urent - i politisk, moralsk eller sproglig forstand. Videre kan det tenkes at ordets politiske innhold kan ha endret seg over tid, og kan ha forskjellige betydninger i forskjellige kulturer. I snever forstand, som et juridisk eller politisk fenomen, blir korrupsjon ofte definert som misbruk av en offentlig stilling i privat vinningsøyemed. Skal denne definisjonen være nyttig i det følgende må den forstås videst mulig. Hva "vinning" betyr kan variere sterkt. Det kan være penger man søker, eller stillinger, makt, prestisje, kunnskap osv. "Privat" og "offentlig" kan også, som vi skal se nedenfor, ha forskjellige betydninger. Definisjonens diffuse karakter har vært foranledningen til en rekke forskjellige, og efter mitt syn temlig mislykkede, forsøk på å gi ordet en snevrere og mere operasjonell betydning. Jeg skal illustrere disse forsøkene med tre eksempler, foreslått henholdsvis av Rogow & Lasswell (1966), Dobel (1978), og Peters & Welch (1978).
Rogow og Lasswell definerer korrupsjon som en forbrytelse mot det almene vel. En korrupt person tilraner seg en offentlig organisasjons ressurser, og gjør det derved umulig for organisasjonen å utføre de sosialt nødvendige funksjoner den har. Svakheten ved denne definisjonen er at den er for individ-sentrert. Korrupsjon er ikke alltid en individuell sak. Den kan komme større grupper til gode. Et enkelt eksempel er funksjonæren som formelt tilhører den indre krets i ett politisk parti, men bruker denne stillingen til å skaffe informasjon om partiets valg-taktikk og indre konflikter, som han gir videre til et konkurrerende parti - vederlagsfritt, fordi han er enig i det andre partiets program. Hvem vet, kanskje det andre partiet har et mye mere "almennyttig" program? Kanskje korrupsjonen i dette tilfellet faktisk gavner det almene vel? Slike spørsmål blir særlig sentrale i diskusjonen om korrupsjon i forbindelse med u-hjelpsprosjekter. Som kjent kan slike prosjekter ofte komme til å tjene sektorinteressene til meget snevre grupper. Det har derfor vært foreslått at korrupsjon kan føre til at prosjektets ressurser spres til større grupper av befolkningen - til dem som virkelig trenger midlene. Palmier (1978) går så langt som til å si at det er umulig å fastslå om utvikling blir hemmet eller stimulert av korrupsjon uten inngående empiriske undersøkelser av den institusjonelle matrise korrupsjonen finner sted innenfor. Kort sagt, korrupsjon kan ikke analyseres eller bedømmes meningsfullt som en egenskap ved individer.
Det er mulig at denne observasjonen ligger til grunn for den type definisjon som foreslås av Dobel. Dobel mener at korrupsjon er et symptom på institusjonelt (heller enn individuelt) forfall, som oppstår når institusjonen understøtter massiv sosial ulikhet. Korrupsjonen er altså et resultat av sviktende institusjonell legitimitet, og virker selv til å undergrave legitimiteten ennå sterkere. Dobel anvender dette perspektivet på hele nasjoner, og hans fremstilling får derved et Untergang des Abendlandes-preg som ikke akkurat bidrar til å styrke dens troverdighet. Men selv om vi avviser dette stormannsgale aspektet ved teorien, støter legitimitets-definisjonen på store vanskeligheter. Det er nemlig ikke alltid gitt at legitimitetssvikt er et symptom på forfall. Tvert imot, kan undergravningen av legitimiteten til ett sett med institusjoner være tegn på at et nytt institusjonelt system er i ferd med å vokse frem. Eksempler på dette finner vi i Cohens (1976) analyser av uformell sosial organisasjon. Grupper som ikke har anledning til å artikulere seg offisielt, kan, i følge Cohen, ofte organisere seg uformelt, på grunnlag av etniske, religiøse eller andre relasjoner. Slike grupper vil i utgangspunktet fungere som parasitter på de etablerte institusjoner. Men på lengre sikt kan de simpelthen fortrenge disse, og selv stå frem som et nytt offentlig institusjonssystem. Legitimitets-definisjonen postulerer alt for selvsikkert at den eksisterende sosiale orden er evigvarende. Den er for opptatt av institusjonene i seg selv, og ignorerer det dynamiske forhold mellom dem.
Det er altså store problemer forbundet med å gi en "objektiv" definisjon av korrupsjon - enten man tar utgangspunkt i dens undergravende effekt på almennytten, eller man ser den som et symptom på legitimitetssvikt. En tredje type definisjon velger derfor å ignorere korrupsjonens objektive kjennetegn fullstendig, og definerer det korrupte rett og slett som det den offentlige mening kaller korrupt. Med utgangspunkt i en slik "preferanse-definisjon" har Peters og Welch gjort undersøkelser blant amerikanske politikere for å finne ut om de selv synes visse typer handlinger er korrupte - og om de tror offentligheten ville bedømme disse handlingene slik. Resultatet er forsåvidt interessant nok. Det viser seg nemlig at politikerne selv er mye mere tolerante i tvilstilfeller enn det de tror offentligheten er. Ikke dessto mindre er det sterke innvendinger mot en slik definisjonstype. Det virker nemlig sannsynlig at folk vil ha større toleranse overfor korrupsjon, jo mere utbredt fenomenet er. Faktisk kan det tenkes situasjoner hvor korrupsjon er mer eller mindre en livsnødvendighet for å overleve, og hvor folk derfor har få eller ingen moralske skrupler. Jeg tenker i denne forbindelse f.eks. på virksomheten til sovjetiske industriledere, slik denne beskrives av bl.a. Nove (1977) og Kerblay (1977). Som disse og andre forskere har vist, er det i mange tilfeller umulig å oppfylle offisielt fastsatte planmål i sovjetisk industri uten å ty til virksomhet som vi ville kalle korrupt. Slik virksomhet blir stort sett ignorert av staten, og det slås først ned på den hvis den blir alt for åpenlys. Spurte man statsfunksjonærer, industriledere og vanlige mennesker om de mente slik virksomhet var "korrupt", ville trolig svarene være totalt inkonsistente. Det ville komme an på en rekke utenforstående faktorer, f.eks. situasjonen korrupsjonen oppsto i, hvem som spurte og hvor godt likt vedkommende industrileder var. Korrupsjon er altså ikke alltid en moralsk kategori. Likevel er det nyttig for oss å kunne beskrive visse typer aktivitet som korrupte, enten de nå bedømmes slik av aktørene eller ikke.
Vår drøftelse av disse tre definisjonsforsøkene - utfra almennytte, utfra legitimitet, og utfra preferanse - har altså gitt oss innblikk i tre kjennetegn ved korrupsjonen som vi må ta hensyn til i det følgende:
1. Korrupsjon kan ikke defineres utfra almennytte, for den ikke er en egenskap ved individer, men en form for sosial organisasjon.
2. Korrupsjon kan ikke defineres som legitimitetssvikt, fordi den ikke er en egenskap ved institusjoner, men ved forholdet mellom institusjoner.
3. Korrupsjon kan ikke defineres utfra preferanser, for selv om den kan være en moralsk kategori, er den ikke nødvendigvis det.
Jeg vil bruke resten av denne forelesningen til å diskutere disse tre setningene.
1. Korrupsjon er ikke en egenskap ved individer, men en form for sosial organisasjon.
For å få innblikk i hva denne setningen innebærer, kan vi ta for oss en model for korrupsjon av kontroll-institusjoner (f.eks. politi) som er utviklet av Sherman (1980).
Sherman tar ikke stilling til hvorfor konkrete organisasjoner blir korrumpert. Istedenfor beskriver han tre typer organisasjoner, og viser hvordan korrupsjonen får forskjellig uttrykk i dem. De tre typene er: Organisasjoner som er åpne "nedad", som er åpne "oppad", og som er lukkede.
Vi kan illustrere forskjellen mellom disse tre typene med et (for meg) nærliggende eksempel. La oss tenke oss at jeg ønsket å fuske til eksamen. Shermans model beskriver tre situasjoner hvor dette ville være mulig, eller til og med kanskje uunngåelig. I det første tilfellet er institusjonen, dvs. lærerkollegiet ved institutt for sosialantropologi, åpent "nedad", mot sine klienter: Lærernes offisielle oppgave er jo å hjelpe studentene, men denne oppgaven tar helt overhånd. Det har nemlig utviklet seg et så nært og forpliktende forhold mellom lærere og studenter at lærerne fortsetter å "hjelpe til" - under eksamen. I det andre tilfellet er instituttet åpent "oppad", til de offentlige instanser som bevilger penger og stillinger. Denne situasjonen kan bli korrumpert hvis lærerne blir så avhengige av myndighetene at de blir villige til å gjøre hva som helst for å oppnå ressurser og stillinger. Hvis jeg så hadde en god venn i universitetsadministrasjonen, ville det altså bare være naturlig om han la inn et godt ord for meg på eksamen. Og hans ord ville utvilsomt bli tatt hensyn til. I den tredje situasjonen er instituttet "lukket" mot omverdnen, dvs. lærerne er såvidt uavhengige av både studenter og myndigheter - de har det så bra sammen - at de er villige til å gjøre alt for å befordre instituttets ve og vel på bekostning av samfunnet det liksom skulle tjene. Hvis jeg i dette tilfellet kunne overbevise lærerne om at det ville høyne instituttets prestisje om jeg gjorde det bra til eksamen, ville dette uten tvil få gjennomslagskraft.
Det som fremgår av disse tre eksemplene er at korrupsjon ikke kan foregå i et vakuum. Jeg er avhengig av et på forhånd etablert nettverk for å kunne fuske effektivt. Men denne observasjonen bringer samtidig korrupsjonen innenfor den etablerte antropologiske forsknings domene. Korrupsjon er simpelthen et undertilfelle av det som ofte kalles uformell sosial organisasjon.
Fra det tidspunkt antropologer begynte å studere komplekse samfunn og samfunn under rask endring har uformell organisasjon inntatt en mer og mer fremtredende plass i faget. Man har i denne forbindelse vært særlig opptatt av hvordan tradisjonelle, multiplekse relasjoner blir aktivisert innenfor rammen av formelt organiserte, byråkratiske samfunn. Et eksempel er Jan Simonsens beskrivelse av den rolle slektskaps- og vennskaps-nettverk spiller for innflyttere til nye byer i Zambia (Simonsen, 1987). I disse byene er den formelle organisasjon høyst mangelfull, f.eks. er det stor arbeidsledighet og intet trygdevesen. Uformelle nettverk tjener derfor som et slags fangnett for migrantene, som øker deres personlige sikkerhet i byen. Andre forskere, som bl.a. Mayer (1966) og Gunnar Bårdli (1986) har gått et skritt videre og vist at tradisjonelle nettverk av denne type kan danne vidstrakte, men diffuse felter av gjensidig forpliktelse og solidaritet - det Mayer kaller "quazi-groups". Disse kan, under visse omstendigheter, koagulere til å danne flyktige grupper - "action sets" - som holdes sammen av en eller annen konkret oppgave, og oppløser seg igjen straks oppgaven er overstått. Cohen (op.cit.) har vist hvordan slike "potensielle grupper" kan utvikle seg til uoffisielle, men likevel stabile organisasjoner, som artikulerer sine interesser "indirekte", ved hjelp av etnisk, religiøs eller slektskapsrelatert symbolikk.
Korrupsjon forutsetter altså et nettverk av denne typen. Jeg kan hverken "kjøpe" en korrupt tjeneste, eller selv "kjøpes" uten at jeg har "kontaktene" i orden på forhånd.
Som Simonsen påpeker, har imidlertid slike nettverk sterke innebyggede motsetninger. For på den ene side er de basert på multiplekse relasjoner, som aktørene holder fast ved fordi de er emosjonelt ladet og sees som verdifulle i seg selv. På den annen side aktiviseres slike relasjoner for alvor bare i instrumentelt øyemed. Konflikten mellom "instrumentelt" og "affektivt" vennskap kan illustrere dette dilemmaet. Pitt-Rivers (1971) beskriver hvordan denne konflikten kommer til uttrykk blant fattige bønder i spansk Andalucia. Vennskap defineres klart som en følelsesmessig relasjon. Uten simpátia intet vennskap. En god venn nekter deg ingenting - han er jo din venn! Hjelpsomhet er selve kriteriet på vennskap. Men samtidig skal man ikke kreve noe av en venn. Vennskaper inneholder altså sterke spenninger, og oppløser seg lett i konflikt. Det kreves utstrakt evne til manipulasjon og spill for at relasjonene skal holdes ved like. Det å ha mange venner blir derved en kilde til prestisje og innflytelse.
Det formelle institusjonelle rammeverk disse bøndene lever innenfor er gjennomsyret av uformelle multiplekse relasjoner - "vennskaper". Det sies rett ut at "uten venner kan du ikke få gjort noe". F.eks. vil du nesten uunngåelig tape i rettstvister hvis du ikke har solid backing fra innflydelsesrike venner. Dette er et klart eksempel på noe vi kunne kalle "korrupsjon". Men for å forstå korrupsjonens organisasjon må vi merke oss to trekk ved "vennskapene" som et slikt nettverk består av:
1. For det første følger det prestisje og innflytelse med det å ha mange venner. Det er ikke alle som greier det. Det som i utgangspunktet konseptualiseres som og rettferdiggjøres som en følelsesmessig forpliktelse mellom likemenn, blir derfor i virkeligheten til en instrumentell relasjon mellom over- og under-ordnede. Mannen med mange venner er patron for alle dem som har få. Det uformelle nettverket er altså segmentert i en rekke mer eller mindre vel-definerte pyramider: Grupper av klienter som er avhengige av en sentral patron. Som mange andre analyser viser (f.eks. Alawi, 1973) har slike pyramider en tendens til å slå seg sammen til et mer eller mindre altomfattende system bestående av to stridende faksjoner. Faksjonene bindes sammen av en blanding av nytte og affekt. Formålet med å delta i en faksjon kan variere sterkt fra person til person, og loyalitetene deres kan ofte skifte fort. Men uten deltagelse i noen faksjon kan man ofte ikke klare seg særlig bra, og man blir lett stående isolert i konfliktsituasjoner.
2. Den andre særegenheten ved uformelle nettverk er at patronen ofte har eller kontrollerer nøkkelstillinger i det formelle byråkratiske apparat som knytter lokalsamfunnet inn i en stat. Patronen er altså samtidig en mellommann. Som mellommann kan han gi eller nekte adgang til goder som kommer utenfra, eller hjelpe sine "venner" til å unnslippe forpliktelser i forhold til utenverden (f.eks. skatt). Siden "vennskaps-forpliktelsene" er såvidt diffuse og konfliktfulle, er mellommannsstillingen en uvurderlig makt-ressurs for patronen. Han disponerer her over en ressurskilde som ingen andre i lokalsamfunnet har adgang til, og som han potensielt kan tappe for nærmest ubegrensede midler. Mellommannsposisjonen gir m.a.o. hans sentrale stilling i nettverket en permanens som han ikke kunne ha utviklet på grunnlag av lokale ressurser alene.
Korrupsjon forutsetter altså et uformelt nettverk som inneholder visse nøkkelposisjoner. Mellommenn og patroner er to viktige grunntyper av slike posisjoner.
I konkrete tilfeller kan slike nettverk ha forskjellig form, avhengig av omstendighetene. I sin analyse av korrupsjon i Tanzania viser således Gunnar Bårdli (op.cit.) at det i meget liten grad vokser frem patron-klient-pyramider. Årsaken er at den sentrale, statlige kontroll er sterk på lokalplanet. Store pyramider ville alt for lett bli oppdaget og sanksjonert av statsmakten. Men selv her finnes en form for diffus faksjonsdannelse, og det er frykten for å bli angitt til øvrigheten av den motsatte faksjon som er hovedgrunnen til at faksjonene aldri konsoliderer seg. Årsaken til at faksjoner likevel kan skimtes, er simpelthen at ikke alle kan være mellommenn. De få som har anledning til å holde ett ben i det offentlige, ett i lokalsamfunnet vil derfor automatisk bli sentrum for oppmerksomhet og kilder til privilegier.
Et annet eksempel viser en motsatt vektlegning av forholdet mellom mellommann og patron. I sovjetiske industribedrifter inntar den formelle ledelse samtidig en uformell patron-stilling. En årsak til dette er mangelen på kvalifisert arbeidskraft og en utstrakt arbeidsmobilitet, som gjør det til et altoverskyggende problem å holde fast på den arbeidsstokk man har. For å oppnå dette griper ledelsen til et vidt spektrum av formelle og uformelle, legale og illegale midler. Sentralt blant disse står den såkalte tolkách-ordningen. En tolkách er en mer eller mindre offisielt ansatt mellommann, som har til oppgave å "skaffe" de ressurser fabrikken trenger, men ikke får gjennom offisielle kanaler p.g.a. almen vareknapphet. En tolkách har kontakter i en rekke forskjellige bedrifter og ministerier, og reiser omkring for å bytte, låne, kjøpe, til nød stjele nødvendige råvarer fra dem, slik at bedriften kan oppnå sine produksjonsmål, bli premiert for dette, kunne betale ekstra lønn til arbeiderne, og derved sikre seg en stabil arbeidsstokk. I dette tilfellet er altså mellommannsposisjonen underordnet patronen (dvs. bedriftslederen). Patronen har dessuten så sterke offisielle krefter i ryggen at faksjonsdannelse er utelukket.
Utfra disse eksemplene får vi en aning om den komplekse og varierte uformelle struktur som danner grunnlaget for korrupt virksomhet. Men vi lærer også noe annet: I alle tilfellene vi har nevnt til nå er knapphet på bestemte typer ressurser en sentral forutsetning for korrupsjonen. Uformelle stillinger som patron og mellommann er bare nødvendige fordi det er mangel på strategiske ressurser et eller annet sted i systemet - mens de samme ressursene er tilgjengelige et annet sted.
Forholdet mellom knapphet, uformell organisasjon og korrupsjon kan illustreres gjennom en undersøkelse som ble gjort i Nigeria om hvorfor bedriftsledere ofte kjøpte dyr og uhensiktsmessig teknologi fra Vesten, fremfor billigere og mindre prestisjefullt brukt eller lokal-produsert utstyr (Winston, 1979). Undersøkelsen fant frem til et komplekst sett av begrunnelser, som kan sammenfattes på følgende måte:
Som i det sovjetiske eksemplet ovenfor, opererte de nigerianske bedriftene på et meget stramt arbeidsmarked. Kvalifiserte og lojale arbeidere var vanskelige å få tak i, og bedriftene betalte høye lønninger - høyere enn de trengte i følge lovgivning og tariffavtaler. Bedriftslederne var stolt av dette, og så det som en essensiell faktor for å bygge opp sin prestisje - sin patron-stilling - blant arbeiderne. Uten en slik posisjon sto de overfor kroniske problemer med arbeiderne, som ville si opp stillingene, streike, eller stjele fra bedriften. Men de høye lønningene reduserte samtidig bedriftens lønnsomhet. Innføring av avansert, automatisert teknologi ble sett som en løsning på alle disse problemene. Det ville redusere behovet for arbeidskraft, og derved lønnsutgiftene. Og det ville gjøre bedriftsledelsen mindre avhengige av arbeidernes lojalitet. Disse (og andre) forhold gjorde bedriftslederne mottagelige overfor tilbud fra multinasjonale selskaper om avansert teknologi. Særlig mottagelige ble de av at bestikkelser som regel ble fremsatt sammen med tilbudene. Prisen ble efter avtale satt høyere enn den reelle kjøpesum, og overskuddet gikk i bedriftsledelsens lomme. Slik økte bedriftslederne altså sin prestisje - sin evne til å fungere som patroner - ennå mer, ved å ha råd til stort konsum. Avansert teknologi ble i denne sammenheng dessto mere attraktivt, fordi høyteknologisk utstyr koster mye per enhet, og det derfor blir mulig å ta én stor bestikkelse istedenfor mange små - noe som selvfølgelig reduserer farene for å bli oppdaget betraktelig.
Eksemplet viser hvordan knapphet på arbeidskraft og ressurser sammenflettes med behovet for prestisje i et uformelt nettverk, slik at resultatet blir korrupsjon. Det underbygger den setning vi tok utgangspunkt i: At korrupsjon springer ut av en bestemt form for sosial organisasjon, og ikke kan forklares som en individuell egenskap. Men diskusjonen har også vist et annet kjennetegn ved korrupsjon, som vi skal ta for oss i detalj under diskusjonen av vår neste setning:
2. Korrupsjon er ikke en egenskap ved institusjoner, men ved forholdet mellom institusjoner.
Eksemplene vi har tatt for oss så langt har vist at uformell organisasjon og knapphet er forutsetninger for korrupsjon. Det de imidlertid også har vist er at korrupsjon bare kan oppstå i en institusjonen som er en del av et videre institusjonelt hierarki. For det er bare ved å utnytte forskjellene mellom tilgjengeligheten av ressurser, know-how og makt i dette hierarkiet at mellommannens posisjon blir lønnsom. For å illustrere dette poenget kan vi kontrastere to etnografiske eksempler på politisk organisasjon: Blant Pathanere i Swat-dalen i Pakistan (Barth, 1959, 1980), og blant mafiaen på Sicilia (Blok, 1974).
Det politiske system i Swat var i følge Barth mer eller mindre isolert fra ytre påvirkning inntil mellomkrigstiden, og samtidig statsløst. Medlemmer av landeier-kasten hadde ingen permanent og entydig makt-base, men bygget opp sin posisjon som patroner ved å sjonglere med en rekke forskjellige typer bånd til sine klienter. Hele området var oppsplittet i en mengde små patron-klient-pyramider, som lå i mer eller mindre konstante stridigheter om ære og jordrettigheter. Kampene mellom landeiere var ofte voldelig, og for å beskytte seg, måtte de alliere seg med hverandre. Alle de små pyramidene føyet seg derved sammen til et permanent system hvor to store "blokker" eller faksjoner sto mot hverandre. Dette er altså et klart eksempel på uformell organisasjon slik jeg har beskrevet det ovenfor, men med den viktige reservasjon at det ikke fantes mellommenn, fordi det ikke fantes noen utenforliggende stat man kunne være mellommann overfor. Derfor fantes det heller ikke noe vi meningsfullt kunne kalle korrupsjon.
På Sicilia er forholdene tilsynelatende svært like: Patroner som hersker over sine klienter ved å tilby dem "beskyttelse" mot det voldssamfunn de omgis av, og inngår i allianser og faksjonsstridigheter med hverandre. I virkeligheten er imidlertid situasjonen vesensforskjellig, siden Sicilia er del av en større stat, og de politiske prosesser utfolder seg derfor ikke i isolasjon fra omverdnen. Statstilknytningen muliggjorde tre typer prosesser som ville vært utenkelige i Swat: (1) Landeierne flyttet fra landsbygda til byene, og overlot sine eiendommer til lokale oppsynsmenn som ikke følte noen forpliktelse overfor jorden, men utsuget det maksimale fra bøndene. (2) Staten forsøkte å kontrollere området, og sendte bevæpnede "konstabler" dit for å passe på, men siden kontrollen var meget dårlig, herjet konstablene stort sett som de ville. (3) Undertrykkelsen av bøndene ble effektivisert, siden landeierne hadde staten i ryggen. Mange bønder slo seg derfor sammen i bander ledet av "banditter" som streifer fritt omkring i landet. Mafiaen ble til på grunnlag av disse tre gruppene med voldelige utsugere. Felles for alle er at staten forsøker å motarbeide dem, og de kan derfor ikke overleve uten "beskyttelse" fra strategisk plasserte personer innen statsapparatet selv. Denne "beskyttelsen" skaffes av landeierne som er flyttet ut til byene, som har infiltrert statens formelle institusjoner, og derfra verner interessene til sine oppassere ute på landet, og hindrer staten å få innsyn i hva som foregår. I dette eksemplet ser vi altså at det er vokst frem et uformelt patron-klient nettverk som samtidig disponerer over mellommannsfunksjoner. Situasjonen på Sicilia er mere stabil og undertrykkende enn i Swat, fordi den uformelle organisasjon har infiltrert et formelt statsapparat og kan tappe dens ressurser ved korrupsjon.
Mens altså den uformelle politiske organisasjon i Swat er den eneste som eksisterer på stedet, fyller mafiaen på Sicilia et "maktvakuum" mellom lokale og statlige institusjoner. Det er knappheten på ressurser og informasjon som flyter gjennom dette "vakuumet" som danner mafiaens maktgrunnlag. Det er det uformelle nettverk som fyller dette vakuumet som gjør det mulig for mafiaen å korrumpere statsapparatet. Korrupsjon er altså en form for formidling mellom institusjoner i et hierarki, som er preget av knapphet på ressurser og informasjon.
Men dette gir oss ikke noe uttømmende bilde av korrupsjonens vesen. For mafiaens virksomhet er fundamentalt statisk. Det den oppnår er ikke annet enn å bevare status quo - ødelegge bøndenes livsgrunnlag, undergrave statens effektivitet, og forevige sin egen makt. Men korrupsjonen kan også få helt andre virkninger. Dette kan vises ved et overblikk over korrupsjonens historie i Vesten i nyere tid.
I overgangsfasen mellom føydalisme og kapitalisme i Vesten var det vanlig for kongene å selge stillinger i byråkratiet til høystbydende, for så å la den tiltredende "byråkrat" suge det maksimale ut av stillingen til egen fordel. Anderson (1974) påpeker således at oppimot 40% av den franske stats inntekter på 1600-tallet kom fra slikt stillingssalg. De som kjøpte stillinger var stort sett representanter for det fremvoksende stor-borgerskap, bankiærer og finansfyrster, og de tjente meget godt på kjøpet - faktisk kunne opptil to tredjedeler av skatteinntektene de hadde ansvaret for å innsamle forsvinne i deres egne lommer, før staten innkasserte den gjenværende tredjedel. Uansett hvilken definisjon vi velger, kan det neppe herske tvil om at dette systemet var korrupt. Ikke dessto mindre ble det ikke bare tolerert, men direkte oppmuntret av staten selv. Hvordan kan dette ha seg?
Vi får ikke noe svar på dette spørsmålet uten å definere hvilke institusjoner denne form for korrupsjon formidlet mellom. Perioden vi snakker om kalles gjerne merkantilismen, eller handelskapitalismen. Med dette menes at det kapitalistiske marked allerede hadde utviklet seg svært langt, men ennå ikke hadde ikledt seg formelle politiske organer (stats- og juridisk apparat). Den franske stat var altså fremdeles føydal, og opererte efter de samme prinsipper som føydlismen i middelalderen. I middelalderen hadde jordeiere hvert sitt len, som de drev som et slags mini-kongedømme og skattla som det passet dem, uavhengig av den fjerne kongemakt. Kongen delte ut len til sine tro tjenere, men hadde senere få muligheter til å gripe inn i hva de foretok seg. På 1600-tallet lever den samme politiske form videre. Riktignok er et moderne byråkrati vokst frem, men kongen fordeler byråkratiets posisjoner som om de var len, de gis til "tro tjenere" - folk som kan betale penger som statskassen så hardt trenger til - og disponeres fritt av disse menneskene.
Men, som Anderson understreker, det ligger en selvmotsigelse i dette. For når føydale len overføres ved kjøp og salg, innebærer dette at deres føydale karakter blir svekket. Den føydale rasjonalitet er i ferd med å bli dominert av markedet. De som virkelig tjener på transaksjonene er ikke kongene, men bankierene og finansfyrstene. Det er borgerskapet, ikke adelen som styrkes av stillingssalget. Ennå mere selvmotsigende blir dette av at borgerskapet få år senere skulle stå klart til å ta over staten. Ved å selge stillinger, var altså føydalstaten med på å grave sin egen grav.
Det dynamiske elementet i denne form for korrupsjon lå altså i at den formidlet mellom motsatte institusjonelle systemer - den føydale stat og det fremvoksende kapitalistiske marked - og derved var med på å berede grunnen for en ny, borgerlig stat. Denne analysen virker dessto mere troverdig om vi beveger oss noen år fremover i tiden, til situasjonen efter innføringen av den borgerlige stat. Korrupsjon, som altså tidligere var et levebrød for det høyere borgerskap, blir nå plutselig ikke lenger tolerert. Tvert imot, som vi skal se, den borgerlige stat har etablert et nytt institusjonelt system, basert på skillet mellom den private og den offentlige sfære, og forsøk på formidling mellom disse institusjonene blir betraktet som brudd på de mest fundamentale borgerlige verdier.
På denne bakgrunn kan vi spørre oss selv hvilken rolle korrupsjonen spiller i Vesten idag. Som Habermas (1962) har påpekt, har det bastante skillet mellom den private og offentlige sfære idag langt på vei forvitret: Mediasamfunnet har kolonisert vårt privatliv. Kvinnen er blitt trukket ut av hjemmet, som har mistet sin autonomi. Det offentlige tar i større og større grad på seg oppgaver som forrige århundres borgere ville sett på som privatlivets eksklusive domene. Betyr dette at vi igjen har begynt å tolerere korrupsjon i en eller annen form? Og om så er tilfelle, hvilke nye forhold mellom institusjoner er i ferd med å bli formidlet? Og er dette evt. tegn på at en ny institusjonell orden er i fremvekst?
Uten å gå inn på disse spørsmålene i detalj, vil jeg påpeke at et dominerende fokus for korrupsjon idag er de multinasjonale konserner. I sine analyser av slike konserners virksomhet understreker Tugendhat (1971) og Turner (1970) at nasjonalstatene underlegges et betydelig press fra konserner som kan investere på tvers av nasjonale grenser, flytte varer mellom filialer uten hensyn til tollbarriærer, etc. Grensene mellom legalt og illegalt press av denne typen er uhyre vanskelige å trekke, og en rekke tilfeller av direkte korrupsjon er kommet frem i media i de siste årene (Time, 16/3:81, AP:334).
Det er umulig her å vurdere hvor omfangsrik denne virksomheten faktisk er, eller hvilke langsiktige effekter den kan ha. Det virker likevel ikke usannsynlig at denne form for korrupsjon er en blant mange faktorer som formidler mellom den autonome nasjonalstat og det internasjonale marked. Resultatet på lang sikt kan være en undergravning av nasjonalstatens suverenitet, og fremveksten av nye, internasjonaliserte politiske institusjoner.
Uansett hvordan dette måtte ha seg, tror jeg vi har vist at korrupsjon ikke kan forstås som en egenskap ved enkeltstående institusjoner. Uten å se hvordan korrupsjon formidler mellom institusjoner i et hierarki, vil dens rolle ikke kunne forstås. I løpet av denne diskusjonen har vi imidlertid også berørt et videre problemer som nå må tas opp til vurdering. Under hvilke omstendigheter blir korrupsjon sett som legitimt, under hvilke omstendigheter blir den - som under den borgerlige stat i Vesten - fordømt? Vi er derved klare til å ta for oss den siste setningen om korrupsjon vi noterte oss innledningsvis:
3. Korrupsjon kan være, men er ikke nødvendigvis, en moralsk kategori.
Som vi så ovenfor, førte opprettelsen av den borgerlige stat med seg en sterk moralsk aversjon mot korrupsjon. Akkurat hvor sterk kan vi se av følgende sitat fra Encyclopedia Brittannica for 1910, om bestikkelser ("bribery"):
"When [the conscientious sense of duty] is superseded by the sordid impulses created by the bribe, a person is said to be corrupted... It is a natural propensity, removable only by civilization or some powerful counteracting influence, to feel that every element of power is to be employed as much as possible for the owner's own behoof, and that its benefits should be conferred not on those who best deserved them, but on those who will pay most for them. Hence judicial corruption is an inveterate vice of imperfect civilization."
"It does not appear that bribery was conspicuous in England until... the early part of the 18th century... and, indeed, it is often said, that bribery is essentially the defect of a free people, since it is the sale of that which is taken from others without payment." (E.Br., 4:516, mine understrekninger)
Det er verd å merke seg selvmotsigelsene i dette sitatet: På den ene side sies det at korrupsjon er en "naturlig hang" hos mennesker, som bare kan kureres ved sivilisasjon. På den annen side får vi høre at korrupsjonen er en last som er typisk for et "fritt" - dvs. et sivilisert - folk. Hvordan skal denne motsetningen, og den voldsomme moralske indignasjon som lyser av dette sitatet, forstås?
Ovenfor har vi sett at korrupsjon kan analyseres som en form for formidling mellom institusjoner eller institusjonelle ordner. Det er imidlertid klart at det er umulig å formidle mellom institusjoner, uten at det eksisterer klare grenser mellom dem. Korrupsjonens egenart er m.a.o. at den krysser bestemte typer grenser som samfunnet har postulert at man ikke skal krysse. Det er i denne sammenheng verd å merke seg at det finnes en skole innen kriminologien som (så vidt jeg forstår) postulerer at vi stempler lovbrytere som "onde" fordi de overskrider de grensene vi betrakter som vesentlige for vårt samfunn. Den kriminelle gjør altså grensen, mellomtingen, synlig for oss. Vi konfronteres med at våre "enten-eller" kategorier ikke er almengyldige, for det går faktisk an - som den kriminelle - å være "både-og". På denne måten blir den kriminelle en representant for anomie, det som ikke har navn eller begrep. Han er avskyelig for oss fordi han er begrepsløs, navnløs.
Det er viktig å merke seg at alle samfunn har slike "urørlige" grenser. Grensene markerer skiller mellom ting som ikke skal og ikke kan sammenblandes. De står for tilstander det er umulig å befinne seg i, egenskaper det er ulovlig å ha, tanker det er forbudt å tenke. I sin omtale av Tsembaga Marings kosmologi understreker således Rappaport (1968) at deres åndeverden er to-delt - i mannlige og kvinnelige, krigerske og fruktsommelige prinsipper, og at dette er et spesielt tilfelle av en mere generell sannhet i deres verdenssyn, nemlig at:
"Certain activities... must be segregated from each other in time and space, and certain objects or persons must be prohibited from contact with other objects or persons." (s.40)
Rappaport viser at denne mytiske to-delingen av verden har en rekke vesentlige praktiske konsekvenser. Den er et paradigme som underligger meget av Tsembaga Marings sosiale orden. For å sikre at denne orden ikke trues, er kategoriene projisert inn i åndenes verden. De er helliggjort (Rappaport, 1973).
Utfra dette kunne man argumentere for at det i ethvert samfunn må eksistere visse dyptsittende og essensielle grenser, og at disse grensene blir sett på som hellige, slik at deres permanens ikke skal kunne trues. Den som krysser en slik grense er korrupt, i ordets opprinnelige forstand - uren, forurenset, en som har bragt et fremmedlegeme inn i templet.
På hver sin måte har imidlertid andre forskere, som Lauderdale (1976) og Gunnar Bårdli (1986) påpekt en begrensning ved teorien om kriminalitet som anomie. Enkelte grenser kan nemlig flyttes av makthaverne i et samfunn, ja, de kan endog settes på en slik måte at makthaverne selv, men bare de, har mulighet for å krysse dem. Dette gir makthaverne mulighet til å vinne store fortjenester ved selv å formidle mellom adskilte institusjoner, mens alle andre som forsøker seg på formidling vil kriminaliseres.
Til anomie-perspektivet må vi derfor føye et makt-perspektiv, og det er bare da den egentlige korrupsjon muliggjøres. Hos Tsembaga ville en person som forsøkte å formidle mellom de adskilte åndelige verdner kanskje simpelthen bli ansett som dum eller gal, eller i høyden ville han bli utstøtt. Det er ikke noe å tjene på formidling, og heller ingen voldelige sanksjoner mot det, fordi det ikke dreier seg om formidling mellom institusjoner i et hierarki, altså institusjoner med forskjellig makt. Korrupsjon forekommer derimot i makt-samfunn. De urørlige, hellige grensene er grenser mellom sfærer med forskjellig grad av makt, og derfor blir både fortjenesten ved formidling og sanksjonene mot det særlig sterke. Men betyr ikke dette også at de moralske sanksjoner mot formidling vil bli svekket, siden det er tydelig for enhver at grensene er med på å opprettholde sosial ulikhet? Dette er f.eks. tilfelle i Bårdlis analyse fra Tanzania. Statens grensesetninger er her så tydelige uttrykkfor arbitrær maktutøvelse at det er frykt, ikke moral, som hindrer folk i å krysse dem.
Vi er nå klare til å spørre hvorfor korrupsjon ikke bare er lønnsomt, ikke bare ble sanksjonert, men også ble så sterkt moralsk fordømt i det klassisk borgerlige samfunn.
I "Borgerlig offentlighet" (1962) har Habermas vist at fremveksten av det borgerlige samfunn opp gjennom 1600-1700-tallet førte til en radikal splittelse av samfunnet i en privat og en offentlig sfære. Privatsfæren var stedet for intimitet og inderlighet, stedet hvor mennesker møttes ene og alene i kraft av deres menneskelighet, hvor man kunne være "seg selv". Privatsfæren var urørlig for det offentlige, her hersket hver privatmann over seg og sine uten innblanding utenfra. Han var fri. Denne frihet innebar også frihet i en annen forstand. Privatsfæren hegnet om hans privat-eiendom. Når han trådte ut av privatsfæren tok han med seg sin eiendom for å investerte den på det frie marked. Den var garantien for hans selvstendighet på markedet, hvor han kun var underlagt de upersonlige lover for kjøp og salg. Den offentlige sfære ble derved privatsfærens rake motsetning. Her var man ikke intim og personlig, men maksimerte sine investeringer under de almene og upersonlige markedslovers justis. Like almene og upersonlige som markedets lover, skulle de lover være som staten satte opp. Hele det offentlige lovverket hadde altså til funksjon å sikre privatsfærens urørlighet, men lovene selv, når de engang var vedtatt, skulle og måtte være upåvirkelige for privatlivets hensyn.
Det klassisk borgerlige samfunn var altså preget av motsetningen mellom privat og offentlig, personlig og upersonlig, frihet for loven og lojalitet mot loven, og - i likhet med Tsembaga Marings kosmologi - det kvinnelige og det mannlige (siden kvinner ikke hadde noe å gjøre utenfor privatsfæren). Denne motsetningen kan sees som den kanskje mest fundamentale institusjonelle grense i det borgerlige samfunn. Grensen er imidlertid ikke bare institusjonell, men også moralsk, for den ligger til grunn for borgerskapets aller mest fundamentale livsholdninger. Årsaken til denne dobbelthet blir klart fremstillt av Habermas: Grensen vokste først frem som en moralsk faktor, da kjernefamilien dannet seg omkring de tidlige kapitalister som investerte som frittstående individer på markedet. Når så denne moralske grunnvoll var trygt forankret og hadde vokst seg sterk, ble den til en politisk faktor som tok over statsmakten.
Før borgerne overtok staten var altså ikke korrupsjon noe problem for dem. Som vi så ovenfor var det nettopp borgerne som ivrigst kjøpte opp byråkratiske stillinger av merkantilismens konger. Korrupsjon under føydale herskere var ikke en borgerlig synd, fordi den føydale stat ikke vedkom borgerne. Den var et fremmedelement, som skulle undergraves og fjernes. Men straks borgerne selv har statsmakten stiller saken seg radikalt anderledes. Staten er nå borgernes egen. Den er representant for de rasjonelle, universelle og upersonlige lover som sikrer privatlivets frihet. Den nye stat er materialiseringen av den borgerlige offentlighet.
Vi aner nå den fulle dybde i den definisjon av korrupsjon vi tok utgangspunkt i: "Misbruk av en offentlig stilling for privat vinnings skyld". I den borgerlige stat er korrupsjon urenhet av aller verste slag. Den er en "sordid impulse", "the inveterate vice of imperfect civilisation", fordi den krysser den helligste av alle grenser i borgerens verden - den grense som skiller det private og det offentlige. Korrupsjon er som å gå naken på gaten - vise sitt sanne, private jeg i en offentlig situasjon. Derfor fantes det heller ikke korrupsjon - i borgerlig forstand, som en moralsk last - før den borgerlige stat ble opprettet. Korrupsjon er derfor nødvendigvis også "the defect of a free people".
Korrupsjon er altså en moralsk kategori under den klassisk borgerlige epoke. Som vi så ovenfor er den ikke en moralsk kategori i dagens Tanzania. Heller ikke, ser det ut til, er den det i særlig sterk grad i dagens Norge. Riktignok er vi alle enige om at korrupsjon ikke er særlig høyverdig, men sammenblandingen av private og offentlig kategorier er kommet så langt hos oss, at vi heller fascineres av fenomenet enn frastøtes av det. For oss har det en vagt eksotisk smak, et element av opprør mot den fortidens borgerlige verden, som vi er i ferd med å frigjøre oss fra - (er det ikke derfor denne forelesningen vekker interesse?)
For å avslutte diskusjonen om korrupsjonens moralske verdi kan det være av interesse å spørre hvilken moralske status begrepet har i Sovjet. Som vi så ovenfor, er korrupsjon utbredt i Sovjet, det er i en viss forstand en livsnødvendighet for mange, og vi skulle tro den ville være like lite fordømt som i Tanzania. Så enkel er situasjonen imidlertid ikke. Som jeg har gjort rede for i min magistergradsavhandling, finnes det et skille mellom privat og offentlig i Sovjet som er minst like sterkt som det noengang var i Vesten. Dette skillet har imidlertid andre årsaker enn hos oss, og et dramatisk forskjellig innhold. Jeg skal ikke gå inn på disse forholdene i detalj her, bare påpeke at den offentlige sfære i Vesten vokste naturlig frem av den private sfære, efter at privatsfæren var konsolidert. I Sovjet ble derimot kjernefamiliens intime privatliv først til efter at den nye stat var dannet. Det historiske forholdet mellom det private og det offentlige i Sovjet er altså motsatt av det vestlige - i Sovjet dannet privatsfæren seg som en defensiv reaksjon mot press ovenfra.
Vi skulle derfor forvente at forholdet til korrupsjon i dette samfunnet ville være nokså forskjellig fra det vi selv har - samtidig som det kanskje var mere ambivalent enn i Tanzania. For å antyde hvordan noen av de konsekvenser dette kan få, skal jeg vise hvordan statens ambivalente forhold til en konkret sovjetisk korrupsjonssak kom til uttrykk. Det dreier seg om en historie fortalt av Vladímir Bukóvskij (1978) i sine memoirer, om en forhenværende bedriftsleder han møtte i en fangeleir: Mannen hadde gjennom en årrekke tjent seg opp millioner på lyssky virksomhet, uten at noen rørte ved ham. En dag fant han ut at han ville bygge et hus til arbeiderne ved fabrikken, som hittil hadde bodd i brakker. Han gjorde en mengde forsøk på å få statlige bevilgninger til prosjektet, men til ingen nytte. Omsider bestemte hans seg for å gjøre det for egen regning - investere noen av sine illegale millioner i en ny leiegård. Som sagt, så gjort, og resultatet ble fortreffelig, i motsetning til mye som bygges i sovjetiske byer. Men knapt hadde arbeiderne flyttet inn før det plutselig ble tale om inspeksjon og kontroll. Man lurte på hvor han hadde pengene fra... og så gikk det som det måtte, han åkte rett inn og mistet alt.
Denne mannen hadde vært korrupt i mange år. Men kanskje det er typisk at det som fellte ham ikke var at han misbrukte offentlige midler til privat vinning - tvert imot: Han "misbrukte private midler til offentlig vinning". Ved å investere sine egne (riktignok illegale) penger i et almennyttig prosjekt, satte han seg opp som rival til staten, som skal være den eneste patron, den eneste offentlig synlige velgjører. Dette var en langt mer alvorlig forbrytelse enn det motsatte ville vært.
Konklusjon
Vi har vist at korrupsjon ikke er en egenskap ved enkeltmennesker, men et sosialt fenomen. Videre, at korrupsjon ikke er en egenskap ved institusjoner, men ved forholdet mellom dem. Og til slutt at korrupsjon bare er en moralsk kategori under helt spesielle omstendigheter.
Til slutt kan det kanskje være på sin plass å vende tilbake til en av de definisjoner vi avviste innledningsvis, nemlig definisjonen av korrupsjon som noe som skader det almene ve og vel. Kan vi utfra det ovenstående si noe generelt om dette spørsmålet - i et tverrkulturelt perspektiv?
For å gi svar på dette spørsmålet må vi splitte det opp i to del-spørsmål, som må besvares i hvert konkrete tilfelle før korrupsjonens eventuelle skadevirkningene kan vurderes.
Det første spørsmål vi må stille er om korrupsjonen fører til endring eller opprettholdelse av status quo. Vi har sett eksempler på begge situasjoner ovenfor: Mens mafiaen så ut til å opprettholde status quo, var korrupsjonen i Vest-Europa på 1600-tallet derimot med på å skape endring.
Det andre - og mye vanskeligere spørsmål - er hva som er ønskelig - endring eller opprettholdelse av status quo. Om man vil, kan f.eks. 1600-talls-korrupsjonen tolkes som ønskelig på lang sikt. Andre ganger kan endring være uønskelig, som i Barths (1967) analyse fra Darfur, hvor en entreprenør formidlet mellom den lokale økonomi og markedet omkring, ved å få igang kommersielt salg av tomater. Vi kan videre tenke oss situasjoner hvor stabilitet er høyst uønskelig, som med mafiaen på Sicilia. I andre situasjoner kan stabilitet kanskje være ønskelig - jeg har ingen eksempler for hånden, men de finnes sikkert.
Disse betraktningene synes kanskje å være så diffuse at vi like godt kunne vært dem foruten. I virkeligheten er imidlertid deres ubestemmelighet selve hovedpoenget ved den diskusjon vi har vært gjennom. Skal vi konkludere må det derfor være påfølgende måte: Korrupsjon er ubestemmelig, fordi det er en historisk kategori, med høyst variabelt meningsinnhold i forskjellige kulturer og til forskjellige tider. Om begrepet overhode skal være brukelig som analytisk redskap må vi være forsiktige med generaliseringer, og søke å dømme om korrupsjonens vesen på grunnlag av et mest mulig detaljert empirisk materiale.
Alawi, Hamza (1973): Peasant Classes and Primordial Loyalties; The Journal of Peasant Studies, vol.1, (1)
Anderson, Perry (1974): Lineages of the Absolutist State; London, Verson
AP:334, Aftenposten (dato ukjent): Oljeselskapene og det gråmarked: Ekstra "kassakreditt på 2 mrd. kr.; (Morten Abel)
Barth, Fredrik (1959): Political Leadership among Swat Pathans; London, Athlone
Barth, Fredrik (1967): Economic Spheres in Darfur; in: Raymond Firth: Themes in Economic Anthropology, Oxford
Barth, Fredrik (1980): Swat Pathans Reconsidered; Selected Essays on Swat Pathans, London, Routledge and Kegan Paul
Blok, Anton (1974): The Mafia of a Sicilian Village - 1860-1960. A Study in Violent Peasant Entrepreneurs; New York, Harper and Row
Bukóvskij, Vladímir (1978): Och vinden vänder igen; Stockholm
Bårdli, Gunnar (1986): Underutvikling som prosess. Et Tanzaniansk eksempel.; Oslo, 1986
Cohen, Abner (1976): Two Dimensional Man; Berkeley, University of California Press
Dobel, J. Patrick (1978): The Corruption of a State; The American Political Science Review, vol.72, 1978, p.958
Encyclopedia Brittannica (1910): Vol. 4; London
Habermas, Jürgen (1962): Borgerlig Offentlighet; Oslo, Fakkel
Kerblay, Basile (1977): Modern Soviet Society; New York, Pantheon
Lauderdale, Pat (1976): Deviance and Moral Boundaries; American Sociological Review, vol.41, August, p.660
Mayer, Adrian C. (1966): The Significance of Quazi-Groups in the Study of Complex Societies; ASA Monograph No.4, London, Tavistock
Nove, Alec (1977): The Soviet Economic System; London, George, Allen and Unwin
Palmier, Leslie (1978): Corruption and Development; IDS Bulletin, Feb. 1978, vol. 9, no.3, p.30
Peters, John G. & Susan Welch (1978): Political Corruption in America: A Search for Definitions and a Theory; The American Political Science Review, vol. 72, 1978, p.974
Pitt-Rivers, Julian A. (1971): The People of the Sierra; Chicago, University of Chicago Press
Rappaport, Roy (1968): Pigs for the Ancestors. Ritual in the Ecology of a New Guinea People; New Haven, Yale University Press
Rappaport, Roy (1973): Ritual, Sanctity and Cybernetics; American Antrhropologist, vol.71, p.59
Rogow, Arnold D. & Harold Lasswell (1966): Power, Corruption and Rectitude; Englewood Cliffs N.J., Prentice Hill
Sherman, Lawrence W. (1980): Three Models of Organizational Corruption in Agencies of Social Control; Social Problems, vol. 27, no. 4, April, p.478
Simonsen, Jan (1987): Prosjektbeskrivelse; Oslo, 1987
Time Magazine, 16/3:81 (1981): Big Profits in Big Bribery; (Christopher Byron)
Tugendhat, Christopher (1971): The Multinationals; Penguin
Turner, Louis (1970): De skjulte makthaverne. Multinasjonale selskaper og den moderne verden; Oslo, Fakkel
Webster's New World Dictionary of the American Language (1986): New York, Simon and Schuster
Winston, Gordon C. (1979): The Appeal of Inappropriate Technologies: Self-Inflicted Wages, Ethnic Pride and Corruption; World Development, Vol. 7, p.835