Ytringsfrihetens uutholdelige grenser

Finn Sivert Nielsen (11.11.2005)

Med Jyllandspostens Muhammedtegninger har debatten om danskene og de fremmede nådd et kvalitativt nytt nivå av stupiditet. Mens Pittelkow og Jespersen hyller den særlige "sammenhengskraft" som binder Danmark sammen (en oppgave man ellers skulle tro falt ganske naturlig for en kraft av nettopp dette slag), synes landets politiske og mediale ledere med oppbakning fra store deler av befolkningen fast bestemt på å komme Osama bin Laden i forkjøpet og sprenge det yndige – og en gang dejlige – land til pinneved.

Siden Ekstrabladet og den foghrasmussenske regjering løftet det famøse "lokk" fra den danske innvandringsdebatt har det vært god tone for ansvarlige politikere og mediefolk å ytre seg offentlig om landets ikke-etnisk-danske befolkning på nedlatende, fornærmende, usaklig og i siste ende rasistisk vis. Mens folketinget vedtar lover som mistenkeliggjør eller diskriminerer mot innvandrere, og gatens parlament utsetter dem for vold og fornedrelser, forstøtes de av markedets usynlige hånd til fattige ghettoer med voksende psykiske, utdannelsesmessige, stoffrelaterte, jobbmessige og kriminelle problemer. Den sjokkerende lave turisttilstrømningen til Danmark i selveste HCA-året taler sitt tydelige språk: Danmark er ikke lenger så "dejligt" et land, selv for betalende utlendinger fra EU. Og for herboende muslimer, som siden 2001 også utsettes for vedvarende internasjonal hets, er situasjonen utvilsomt i ferd med å bli uutholdelig.

Ingenting av dette synes i synderlig grad å bekymre det politisk-mediale Danmark. Men dét gjør til gjengjeld ytringsfriheten. I september 2005 betror komikerklovnen Frank Hvem til Jyllandsposten at han "ikke tør pisse på Koranen for åben skærm" av frykt for represalier fra muslimske ekstremister som dem som myrdet Theo van Gogh. – Selvsensur, roper mediene. – Ytringsfriheten er truet! Og i et tappert forsvar for den terrortruede ytringsfrihet inviterer Jyllandsposten tolv modige karikaturtegnere til å portrettere Muhammed (en blasfemisk handling for muslimer) på avisens forside.

Så langt er det dessverre ikke noe bemerkelsesverdig ved denne historien. Slikt idioti har etterhånden i mange år dominert det danske mediebildet. Men denne gangen er det noen som reagerer. Ambassadørene fra elleve muslimske land har forfattet et åpent brev til Anders Fogh Rasmussen, hvor han oppfordres til å ta skritt for å stanse den pågående hets av muslimer i Danmark. Det nekter han å gjøre. Egypt truer med å trekke seg fra det dansk-egyptiske kulturhussamarbeidet. Saken blir nå tatt opp på toppmøtet i Den Islamiske Konferenseorganisasjon i desember.

Men den uforlignelige Fogh Rasmussen nekter.

Fornektelse

Det er vanskelig å bedømme om Rasmussens respons er uttrykk for hans habituelle maktbrynde, hans provinsielle sneversyn, hans særlige bokføringtalent [jf. Georg Metz], eller en heftig cocktail av alle tre, men uansett: Det er nå vår historie for alvor blir interessant. For Rasmussen nekter. Og det gjør han med den begrunnelse at han som statsminister (i motsetning til sine kollegaer i de middelalderske land ambassadørene representerer) ikke har rett til å sensurere pressen. Ytringsfriheten er et prinsipp.

Mange dansker deler tydeligvis Rasmussens bekymring for ytringsfriheten. I Information backes han opp ikke alene av partifeller og et infantilt heppekor fra Dansk Folkeparti, men også av weiss på lederplass, ja selv av et ellers fornuftig menneske som Erik Boel. I folketinget støtter en nesten samlet opposisjon statsministerens håndtering av saken.

Det er ikke lett å forstå hva som skjer. Det er da ingen som har bedt statsministeren om å innføre pressesensur i Danmark? Men slik insisterer tydeligvis en samstemt dansk offentlighet på å oppfatte saken, selv etter at Fügen Ok, den tyrkiske ambassadør, eksplisitt har forklart at dette ikke var hensikten med ambassadørenes brev. "Vi er ikke dumme," sier hun. Det samme kan dessverre ikke hevdes om de fleste andre bidragsytere til denne unødvendige, hurtig eskalerende og nå internasjonale krisen.

Et eller annet sted må Danmark ha alvorlig vondt i ytringsfriheten. Hvordan skal man ellers forstå den stedige uvilligheten fra nesten alle hold mot å se hva denne saken egentlig dreier seg om. "Det her handler ikke om ytringsfrihet," sier Ok. "Intentionen var at opfordre (statsministeren) til at forbedre situationen i landet, for det er alvorlig, det der er sket og meget provokerende." (Information 28.10)

Klare ord, skulle man tro. Hvorfor er det ingen som hører dem?

Ansvar

Oks poeng burde være selvinnlysende. I et demokratisk samfunn har politikere et ansvar, ikke bare for å oppfylle de "kontrakter" de velger å inngå med majoriteten, men for å holde en anstendig tone i debatten og hindre mobbing og tilsvining av minoriteter. La meg gi et eksempel:

I 2004 ble det innsendt en bombetrussel mot 17. mai-toget til Gran skole i Oslo – en skole med mange invandrerbarn. Da var det en norsk politiker som viste ansvarlighet. Utenriksminister Kristin Clemet fra partiet Høyre (tilsvarer danske V+K) tok sin lille nevø i hånden og gikk selv i toget oppover Karl Johan sammen med de bombetruede barna.

Dette kalles anstendig oppførsel. Det er hverken mer eller mindre enn hva ambassadørene forventer av Rasmussen: En unnskyldning på Jyllandspostens vegne, et konstruktivt møte med ambassadørene, en offentlig oppfordring til å vise måtehold, eller en annen vennlig gestus til danske muslimer. Isteden får de en belærende leksjon om ytringsfrihetens prinsipper.

Det er som om statsministeren og hans støtter med fullt overlegg går inn for å sprenge Danmark i stykker ved å provosere frem stadig større og mer alvorlige konflikter – med de adskillige tusen muslimene som lever her i landet, og med de mange hundre millioner muslimene verden over.

Saken dreier seg nemlig ikke om ytringsfrihet. I det minste ikke i den betydning av ordet som finnes nedfelt i demokratiets kanoniske skrifter. Det dreier seg isteden om en helt bestemt dansk versjon av ytringsfriheten, som mange dansker av en eller annen grunn er særlig stolte av: "Den meget vidtgående ytringsfrihed og den meget vidtgående ironi og satire i dansk mentalitet," som Birthe Rønn Hornbeck uttrykker det (Information, 28.10). Denne særlige danske ytringsfrihet forlanger man nå at også fremmede lands ambassadører skal forstå og underlegge seg. Men da ambassadørene ikke er berørt av regjeringens drakoniske innvandringslover har de neppe tenkt å gjøre det.

Integrasjon

Men det er også en annen grunn til at ambassadørene ikke kommer til å underlegge seg Rasmussens bud, og dette er også en viktig grunn til at innvandreres "integrasjon" i det danske samfunn generelt volder så store problemer. Den særlige danske ytringsfrihet er nemlig langt vanskeligere å forstå for utenforstående enn danskene selv synes å tro. Ikke fordi den er "meget vidtgående", men fordi den samtidig – i andre sammenhenger – har meget snevre grenser som det kan være fatalt å trå over. Og da tenker jeg ikke på det selvinnlysende faktum at en klage fra den amerikanske ambassade nok ville få en litt annen mottagelse enn de muslimske ambassadørenes brev. Jeg tenker på et langt mer eksotisk og utvilsomt pæredansk paradoks.

Når Jyllandsposten utstiller Muhammed, kalles en samlet dansk offentlighet til forsvar for "den meget vidtgående ironi og satire i dansk mentalitet". Men når Jørgen Leth begraver noen korte setninger av uviss sannhetsverdi dypt i en erindringsbok, endres denne "mentaliteten" på en brå og (for en utlending) komplett uforståelig måte til sin motsetning. Uten lov, dom eller høringer fratas mannen både ære og erverv. Akkurat som i det gamle Sovjetunionen.

Etter å ha sett disse to sakene utfolde seg parallelt i danske medier i de siste ukene kan jeg ikke annet enn spørre meg selv om ikke all denne talen om ytringsfrihet skjuler en helt annen agenda. Fra statsministerens side ligner det en kjærkommen anledning til å score poeng på popularitetsbarometeret ved å diskreditere Tyrkias EU-kandidatur, noe han lenge har manøvrert seg i stilling for å gjøre. Og fra den bredere offentlighets side ligner det en benhard Jantelov som nådeløst straffer dem som ikke lar seg integrere av landsbyens brutale sammenhengskraft og implisitte diktatur.