På initiativ fra Seksjon for antropologi og samiske studier ved Universitetet i Tromsø ble det i høst for første gang i Norge arrangert et nasjonalt forskerkurs for antropologer som arbeider med øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen. Nedenfor vil jeg gi en kort bakgrunn for dette arrangementet, og skissere noen av de diskusjoner og idéer som var fremme i løpet av de tre dagene kurset varte.
Siden midten av 80-tallet har det vært en voksende interesse i det internasjonale antropologiske fagmiljøet for den store og heterogene region som strekker seg fra Berlinmuren østover til Stillehavet. Dette området er, i det store og hele, terra incognita for vestlige sosialantropologer. Nesten uansett hvor antropologer jobber ellers i verden har de ryggdekning i etablerte forskningstradisjoner med klart (noen ville endog si for klart1) definerte problemstillinger, metoder og teoridannelser, utbygde internasjonale nettverk og en solid institusjonell infrastruktur av forskningsinstitutter, finansieringskilder, tidsskrifter og konferanser. I kontrast til dette, oppdager de av oss som har fattet interesse for studiet av det (tidligere) Sovjet og øst-Europa, at vi ofte må starte på bar bakke: regionen har ikke engang et navn. Selvfølgelig kan vi dra veksler på mye almen antropologisk teori, men hvis denne ikke tilpasses de regionale forholdene, vil den ofte gi et feilaktig bilde: peasants i Azerbajdan er ikke simpelthen "peasants", men peasants av et spesielt slag; heller ikke kan de uten videre sammenlignes med grupper like over grensen i Iran eller Tyrkia, siden de er blitt integrert i moderne stater på radikalt forskjellige måter. Regionen er ikke uutforsket: det finnes sterke etnografiske tradisjoner i de fleste land i området, men selv om disse nok har mye å lære oss empirisk, er deres teoretiske og metodiske orientering oftest så fremmed for den sosialantropologi vi kjenner at det nesten like godt kunne dreie seg om et annet fag: de mest avanserte sovjetiske bidrag til forståelse av f.eks. nenets-folket konsentrerte seg om bredt anlagte sammenstillinger av arkeologiske, lingvistiske, sosiale og kulturelle data, som hadde til formål å belyse den langsiktige etnogenese av denne gruppen.2
I Norge kom man relativt tidlig igang med forskning i regionen. Allerede på 70-tallet ble det gjort studier i det mest "åpne" landet i området, det tidligere Jugoslavia (Robert Minnich, Berit Backer3). Grensene for denne virksomheten satte imidlertid seg selv: i 1983 gjorde undertegnede feltarbeid til magistergraden i det daværende Leningrad, men oppgaven måtte klausuleres av hensyn til mine informanters sikkerhet.4 Etterhvert som liberaliseringen og perestrojka skjøt fart ble det imidlertid gjort flere og flere studier. Nora Gotaas og Per Liltved gjorde feltarbeid i henholdsvis Praha5 (1987-88) og Wroclaw, Polen6 (1988-89), Tone Bringa i Bosnia (1987-88 og 1988-89), og i de påfølgende år er det blitt igangsatt studier i DDR7, Tsjekkia8, Slovakia, Ungarn9, Bulgaria10, Romania, Slovenia11, Bosnia, Albania, Latvia, Litauen, Russland, Moldova, Azerbajdan12, Kirgizstan, Tuva, Mongolia, på Kola, i Nenets Okrug i nordvest-Russland, og på Svalbard. I noen av disse områdene (f.eks. Romania, Bulgaria, Russland) er det idag flere norske antropologer som har jobbet, slik at det er i ferd med å dannes små fagmiljøer med sterkt lokal forankring. I skrivende stund sitter jeg med en liste på 36 norske antropologer fordelt på alle fire universiteter som er engasjert med arbeid i regionen. Sammensetningen av denne gruppen kan sees av følgende tabell:
| Fast ansatte | Midlertidig ansatte | Stipendiater | Hovedfag - ferdige | Hovedfag - studenter | |
| UiB | 1 | 1 | 1 | 2 | 3 |
| UiO | - | - | 3 | 3 | 12 |
| UiTr | - | - | - | 1 | - |
| UiTř | 2 | 2 | - | - | 5 |
| I alt | 3 | 3 | 4 | 6 | 20 |
Det antropologiske fagmiljøet innen "øststatsstudier" er altså relativt stort og allsidig. Hittil har det også nesten uten unntak vokst frem helt spontant, på initiativ fra studenter som har ønsket å utforske de aktuelle landene, og det finnes så å si ingen i Norge med "senior"-kompetanse innen området. Særlig i Oslo, hvor vi finner den klart største gruppen studenter, er dette tydelig: her er det ingen ansatte med spesiale innen regionen (man har fått inn en gjesteforsker med regional kompetanse, Ladislav Holy, for studieåret 1994-95). I Bergen er situasjonen noe anderledes, siden Tone Bringa (spesiale: Bosnia) nylig fikk fast tilsetning; her har også Robert Minnich (Slovenia) hatt midlertidig tilknytning gjennom en årrekke. Aner vi her konturene av en satsning på sørøst-Europa, som en naturlig forlengelse av Universitetet i Bergens mangeårige engasjement i Midtøstenstudier? I Tromsø ser vi tendenser mot en lignende områdefokusering: to faste ansatte (Trond Thuen ved Universitetet i Tromsø og Ivar Bjørklund ved Tromsø Museum) er idag igang med forskningsprosjekter blant minoriteter i de russiske nordområdene (samer, nenets) og har med seg flere studenter på disse prosjektene (Thuen har også i flere år vært engasjert i et prosjekt i Bulgaria). Til tross for slike tilløp er det imidlertid klart at det norske fagmiljøet har et nokså tilfeldig og "hjemmestrikket" preg. Det samme kunne nok med en viss rett også sies om det internasjonale antropologiske forskningsmiljø innen "øststatsstudier" (feltet er tross alt svært nytt), likevel har det norske miljøets behov for internasjonal kontakt, såvel som for nasjonale initiativer som kunne bringe miljøet som helhet sammen, etterhvert blitt prekært.
Det var slike behov som lå bak arrangementet av forskerkurset "Continuity and Change in Post-Soviet Societies". Kurset ble, som nevnt, avholdt over tre dager ved Universitetet i Tromsøs feltstasjon i Skibotn, og ble arrangert av undertegnede i samarbeid med Trond Thuen og hovedfagsstudent Johnny-Leo Ludviksen. I korte trekk var programmet som følger: med økonomisk støtte fra doktorgradsutvalget ved Institutt for Samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø ble det invitert tre internasjonale kapasiteter på feltet til å holde én forelesning hver og delta i diskusjonen under hele seminaret. Det ble sendt ut invitasjon til så mange innen det norske fagmiljøet som vi klarte å få kontakt med, og oppslutningen var god: 23 deltagere kom til Tromsø, fra alle landets universiteter, og med et vidt spektrum av regionale interesser; 8 av deltagerne la frem papers, og de faglige diskusjonene var livlige og svært lærerike for oss alle. Det siste var ikke minst takket være enestående innsats og engasjement fra de tre inviterte foreleserne: Piers Vitebsky, fra Scott Polar Research Institute (Cambridge), Ladislav Holy, fra University of St. Andrews, og Julian Konstantinov, fra The Bulgarian Society for Regional Cultural Studies i Sofia.
Jeg skal kort oppsummere de forelesningene og papers som ble holdt i løpet av seminaret, for deretter å trekke frem noen av de mere generelle problemstillinger som ble reist. Piers Vitebsky åpnet seminaret med en forelesning om sitt arbeid blant tungusiske reingjetere (even, evenk) i Jakutia (øst-Sibir). I dette ekstremt kalde og nedbørsfattige fjellområdet foregår det idag raske økologiske, økonomiske og sosiale endringer, dels som et resultat av den politikk som ble ført i Sovjettiden, dels som resultat av det organisatoriske kaos som råder idag. Vitebsky fremhevet at krisen får særlig skjebnesvangre følger på familie-nivå: under kollektiviseringen ble det gjort en storstilet innsats for å sedentarisere de nomadiske tungusene, dels for å få øket kontrollen med dem, dels som en del av et større "sivilisatorisk" prosjekt. De "primitive" skulle få del i "kulturens lys", gjennom skolegang, antireligiøse aksjoner, bedret helsestell og byråkratiske organisasjonsformer. Det viste seg imidlertid umulig å holde oppsyn med reinflokkene på en effektiv måte uten at gjeterne var ute med dem og fulgte deres vandringer: moderniseringen førte derved til at kvinner og barn ble sedentarisert, mens voksne menn forflyttet seg med reinen. På denne måten svekkes reingjetertilpasningen som helhet. Området står allerede under sterkt press fra gruvevirksomhet; nå er det blitt en reell mulighet at den lukrative reindriften vil kunne overtas av internasjonale kapitalinteresser, som vil maksimere profitt og utsette det skjøre økosystemet for ennå sterkere belastninger.
Johnny-Leo Ludviksen (Tromsø) la etter dette frem et paper fra sitt feltarbeid blant nenets og komi reingjetere i nordvest-Russland. Ludviksen fokuserte på svakhetene i infrastrukturen i området han studerte, og på forholdet mellom oljeutbygning og økologi. Som i Vitebskys innlegg, ble motsetningen mellom internasjonal kapital, svak nasjonal styring, og sårbar økologi fremhevet. Dette er områder hvor antropologisk ekspertise er påkrevet; med de enorme investeringer som idag trekkes mot det russiske nord må vi være forberedt på at antropologer her, som i Brazils regnskoger, vil stilles overfor store etiske og politiske dilemmaer. De lokale aktørene i Nenets Okrug "are playing a game with capitalist interests, with rules they don't understand".
Nora Gotaas' (Oslo) analyse av politisk retorikk i Praha under og etter "fløyelsrevolusjonen" tok opp denne divergensen mellom vestlig og østlig politisk rasjonalitet fra en helt annen synsvinkel. Med utgangspunkt i materiale hun har presentert i sin Cand.Polit. avhandling skisserte hun en modell for forståelse av moderniseringsprosesser i øst- og vest-Europa, og av de tsjekkiske landenes mellomposisjon mellom disse. Denne posisjonen, hevdet hun, har bidratt til utviklingen av en særegen tsjekkisk argumentasjonsform - diskret, indirekte, ikke-konfronterende - som elaborerer symbolenes flertydighet og flyktighet heller enn å fokusere diskursen inn i en polarisert pro et contra debatt.
I mitt eget innlegg forsøkte jeg å utvide denne diskusjonen og stilte spørsmålet hvorvidt det gir mening å tale om en egen, allsovjetisk "kultur". Jeg antydet at det i det sovjet-dominerte område utviklet seg en modell for "global culture" som konkurrerte med den kapitalistiske modell. Kommunistisk ideologi, den opposisjonelle tradisjon, ideer om intimitet og offentlighet, konsum-mønstre osv. kan sees som deler av denne "sovjetiske kultur", som hadde sitt utspring i de sentrale, russiske områdene, og spredte seg derfra til hele den sovjetiserte region. Denne "kultur" refererer seg i mangt til "Vesten", men kan ikke reduseres til en refleksjon av vestlig ideologi. Den har en "utopisk" og "upraktisk" karakter: det er ikke en kultur for handling, men en kultur på tross av handlingens umulighet.
Seminarets andre dag ble innledet med en forelesning av Ladislav Holy om splittelsen av Tsjekkoslovakia og veksten av tsjekkisk nasjonalisme. Holy fremhevet det spesielle i den tsjekkiske nasjonale retorikk, hvor forholdet mellom stat og nasjon står sentralt. Den tsjekkiske nasjon blir i debatten fremstilt som et naturlig konstituert fellesskap; staten, derimot, betraktes som bevisst skapt: nasjonen "vokser frem", staten "bygges". Rotmetaforen i tsjekkisk kultur, hevdet Holy, finner vi i idéen om å lokalisere et senter, å lage en bro mellom det naturlige og det konstruerte, og politisk retorikk samler seg derfor hverken om staten eller nasjonen, som begge har negative konnotasjoner, men om hjemlandet: et naturlig landskap som kultiveres. Med delingen av Tsjekkoslovakia oppstår derved et dilemma. Territoriet er blitt splittet, og identifiseringen med mellomkrigstidens Tsjekkoslovakia (som var sterk i sovjetisk tid) svekkes; man søker nå i økende grad å identifisere seg med den historiske Tsjekkiske stat (Böhmen) som var territorielt begrenset til nåtidens Tsjekkia. I tsjekkisk kultur blir bonden en sentral symbolsk figur, en brobygger mellom den rasjonelle (og statlige) fornuft og den ustyrlige (nasjonalistiske) emosjon. Holy vektla i likhet med Gotaas tsjekkernes negative holdning til ekstreme standpunkter: det er det medierende konsept som er idealet, "broen", som, slik det ble foreslått i diskusjonen etterpå, kanskje best kan forstås som en "ironisk bro" som binder sammen ved å skape avstand.
Etter Holys forelesning la Anna Birgitte Mørck (Oslo) frem et paper om russiske kvinner i Moskva. De sterke tvetydighetene i russiske kvinners stilling ble illustrert gjennom en inngående beskrivelse av én familie: på den ene side idealiseres kvinnen i russisk kultur og identifiseres med "Moder Russland", på den annen side betraktes hun som et umodent barn som mannen hersker over; hun har i praksis stor selvstendighet (den russiske familie har vært beskrevet som "matrifokal"), men fremhever sin svakhet og underdanighet overfor menn. Mørck hevdet at kvinner ofte ikke ser seg istand til å gjøre noe med sine egne liv, men heller ser det som sin oppgave å være passivt utholdende.
Eva Klingenberg (Tromsø) holdt et innlegg basert på hennes Cand.Polit. avhandling om slovenere i Østerrike, og om forholdet mellom disse slovenerne, som er en sterkt fragmentert og usynliggjort minoritet, og slovenere i Slovenia. I Østerrike har slovenere og slovensk kultur svært liten anerkjennelse; likevel anses de av slovenere i Slovenia (som understøtter dem økonomisk), som mere kultiverte og rikere enn dem selv. Dette kan til dels sees som et resultat av deres tilknytning til "Vesten"; men har kanskje også sammenheng med at deres undertrykte posisjon har fremtvunget et sterkt kulturelt fokus på selvkontroll og verdighet, og en underliggende ethos som Klingenberg omtaler som Traurigkeit.
Per Liltved (Oslo) la deretter frem et paper om "det sivile samfunn", et begrep som har spilt en sentral rolle i debatten om de kommunistiske landene. Med utgangspunkt i polsk materiale, argumenterte han for at "det sivile samfunn" best kan forstås som et emisk begrep i den øst-europeiske opposisjon, som skiftet karakter gjennom hele 70- og 80-tallet. "Det sivile samfunn" var en utopi med praktiske konsekvenser, en visjon av en alternativ samfunnsorden, som ikke stilte seg i motsetning til den kommunistiske stat, men istedenfor søkte å bygge ut alternative nettverk basert på frivillighet og deltagelse i felles ritualer. Både likhetene og ulikhetene med den tsjekkiske situasjon er slående: vi ser den samme ikke-konfronterende retorikk; men i Polen dannet denne grunnlaget for en massebevegelse.
Seminarets siste dag ble innledet av Julian Konstantinov, som samarbeider med bl.a. Trond Thuen om et flerårig prosjekt for å undersøke mikroøkonomiske tilpasninger i Bulgaria. Når bulgarske statsbedrifter ble privatisert etter 1989 ble de ofte overdratt til sentrale administratorer under kommunistene, som man antok staten fortsatt ville ha kontroll over. Isteden utnyttet de sine nyervervelser til oppbygning av en personlig økonomisk base. Disse nye forretningsmennene var vant til å leve under streng sentral kontroll, og kastet seg nå ut i en gangsteraktig frihets-utfoldelse. Men idag, når deres posisjon er mere sikker, merkes en tendens blant disse "mafia"-lederne til å søke en ny stabil legitimitet. Konstantinov hevdet at de i økende grad ville søke å gå over fra "handelskapitalisme" til produksjonsbaserte virksomheter, hvor innkomstene er mere stabile og mulighetene for legitim statusoppnåelse større. Som kontrast til disse endringene i toppsjiktet, diskuterte han hvordan forskjellige utsatte minoritetsgrupper hadde tilpasset seg de nye forholdene. Noen grupper som var relativt priviligert under kommunistene (f.eks. pomakkene) hadde store problemer med overgangen, andre (sigøynerne) var istand til å utnytte en ny nisje: "handels-turisme". Denne mer eller mindre illegale småskala-handelen over landegrensene fremhevet han som en av de viktigste økonomiske overlevelsesstrategiene for mange grupper over hele øst-Europa idag. Den kan imidlertid trues, på sikt, av ledersjiktets søken etter stabilitet og regulering.
Kari-Anne Ulfsnes (Oslo) la frem et paper om sitt feltarbeid i en landsby i Romania, hvor den tidlige begeistring for reform var avløst av utstrakt apati og handlingslammelse. Gjennom beskrivelse av tre cases viste hun hvordan fragmentering av autoritet førte til at viktige praktiske problemer i lokalsamfunnet aldri ble løst. Ulfsnes hevdet at folk fant det "umulig å handle" i den offentlige sfære, og trakk seg tilbake fra kollektive fora til familien. Situasjonen, som kan ligne den Konstantinov beskrev for pomakkene, har kanskje sitt utspring i at mange av landsbyens unge flyttet ut til byene.
Torunn Hasler (Oslo) beskrev til slutt hvordan den russiske minoritet i Latvia har endret holdninger til to tradisjonelle sovjetiske merkedager etter at Latvia ble en selvstendig stat. Hun viste hvordan ritualene hadde skiftet mening, fra å være all-sovjetiske samlingspunkter til å få et nasjonalistisk ladet innhold. De fleste russere ungikk simpelthen feiringene ("it does not help to use the symbols associated with the former Soviet system to fight for rights here in Latvia... we should keep quiet"). Bare en liten minoritet søkte å revitalisere de gamle høytidene og bruke dem til å stille politiske krav om rettigheter.
Noe av det mest slående for deltagerne på seminaret var opplevelsen av at vi faktisk alle drev med samme region: at nentsy og rumenere, mongoler og tsjekkere har noe felles, til tross for de iøyenfallende forskjellene dem imellom. Grunnlaget for dette fellesskapet er selvfølgelig ikke annet enn at alle landene - i varierende grad - har vært underlagt det russisk-sovjetiske hegemoni: de er post-sovjetiske stater. Selv om det ble fremhevet at den "sovjetiske kultur" idag blir svekket og/eller omformet under press fra de pågående samfunnsendringer, og at denne "kulturens" utbredelse aldri har vært tilnærmet homogen, syntes det å herske almen enighet om at det sovjetiske system har satt et felles stempel på hele regionen, som idag og i lang tid fremover må være en viktig del av vår forståelse av de endringer som skjer. Disse likhetene finnes på den ene side i de problemtyper som oppstår på grunn av de transformasjoner som foregår idag: økologisk krise, økonomisk krise, politisk desorganisasjon. Men reaksjonene på krisen har også mange slående fellestrekk. Konstantinov påpekte således at man siden 1989 har sett en politisk holdningsendring i Bulgaria, fra forventning om snarlig velstand og bevegelse "forover" i Vestlig retning, til en mere nasjonal orientering, som fokuserer på behovet for å "gjenvinne" en svunnen fortid. Denne vendingen fra internasjonalisme til nasjonalisme gikk igjen i innlegg fra mange forskjellige deler av regionen. Den samme dreining fra utadvendthet til innadvendthet gjenfinnes også på andre skala-nivåer. Parallellene mellom Haslers og Ulfsnes' materiale er f.eks. slående: med avslutningen av den gamle orden oppdager ytterst forskjellige grupper at de, av ytterst forskjellige årsaker, hindres fra å handle, og lukker seg inne i passivitet. Det vi idag ser er derfor, som Konstantinov påpekte, at noe som var en helhetlig orden er i ferd med å fragmenteres; og det vil være av største interesse å kartlegge hvor langt denne fragmenteringen vil gå, og om noe av disse landenes felles arv i en eller annen forstand vil bringes videre, om enn i transformert form.
En annen innsikt som seminaret ga var at studiet av de post-sovjetiske statene er i ferd med å bli "incorporated into the anthropological mainstream", slik Holy treffende uttrykte det. Som sagt, dette er et helt nytt forskningsfelt for antropologer, og de begreper og metoder som har vært brukt (jfr. debatten om "civil society") har ofte hatt et nokså marginalt og tvetydig forhold til generell antropologisk teori. Det er ingen mangel på presserende empiriske problemstillinger å gripe fatt i: forurensning, etnisk konflikt, kriminalitet og økonomisk omstilling er sentrale og velkjente eksempler. I løpet av seminaret ble vi imidlertid oppmerksomme på en del mere generelle problemtyper som er felles for hele regionen, og som samtidig gjennom mange år har hatt en sterk stilling i den mere almene antropologiske debatt. Jeg vil kort fremheve tre eksempler på slike felter: (1) familiestruktur og kjønnsroller, (2) politisk legitimitet og nasjonal retorikk, og (3) uformell økonomi.
1. Familiestruktur og kjønnsroller. Det er alment akseptert at moderniseringsprosesser virker avgjørende inn på familieforhold, og da det sovjetiserte område har en svært spesiell moderniseringshistorie, kan vi forvente oss at forholdet til familie og kjønn vil ha utviklet seg på spesielle måter. Vi aner noen av retningene denne utviklingen kan ha tatt i materialet til Vitebsky, såvel som i paperene til Mørck og Ulfsnes: historisk sett synes familien å ha vært utsatt for ekstreme belastninger som en følge av usedvanlig raske og voldelige endringer; dette har ført til forskjellige former for familiær oppsplitting (f.eks. "matrifokalitet") og lukking, som har vidtrekkende sosiale konsekvenser på alle plan, f.eks. for lokal organisasjon, sosialisering, økologisk tilpasning.
2. Politisk legitimitet og nasjonal retorikk. Dette er kanskje det feltet som ble best dekket på seminaret. Det gikk igjen ikke bare i alle de tre hovedforelesningene (særlig i Holy's bidrag), men i paperene til Gotaas, Nielsen, Klingenberg, Liltved og Hasler. Det er på dette feltet også svært gode muligheter for komparative studier: overalt i regionen er folk opptatt av å bearbeide en felles historie og formulere grunnlaget for en ny politisk legitimitet. Det vil være mulig å undersøke de offentlige diskurser som denne prosessen uttrykker seg gjennom, hvordan disse forholder seg til både offisiell og opposisjonell ideologi i sovjettiden, og hvordan de videreutvikles over tid. Slike "lengdesnitt" vil kunne knyttes til f.eks. maktforhold, nasjonalisme, symbolbruk, og, i videre forstand, ethos.
3. Uformell økonomi. Her tror jeg Konstantinovs innlegg tjente som en viktig påminnelse for oss alle. Mikroøkonomiske problemer ligger latente i svært mye av det materialet som ble presentert på seminaret, selv om de kun i begrenset grad ble eksplisitt problematisert. Det eksisterte en sterk uformell økonomisk sektor i sovjetisk tid, som er relativt godt dokumentert. Idag er denne sektoren i rask endring: dels er den blitt legalisert, dels er den blitt mye mere utbredt som en følge av åpnede grenser, og dels har den organisert seg på helt nye måter - i media snakkes det f.eks. mye og ukritisk om østeuropeisk "mafia"-virksomhet. Antropologer har lenge hevdet at uformell økonomisk organisering må forstås i en videre kulturell kontekst13, og denne innsikten blir stadig viktigere ettersom endringene skyter fart. Våre bidrag vil ha særlig betydning i situasjoner (som i det russiske nord) hvor den internasjonale investeringstakt er meget høy.
Meningen med disse eksemplene er på ingen måte å begrense vår forskning til forhåndsdefinerte empiriske felter. Tvert imot: det er viktig å bevare og utvide den bredden som fagmiljøet idag har. Midt i dette mangfoldet er det imidlertid interessant å oppdage at vi har mange problemstillinger felles, både med andre som arbeider innen samme region, og med antropologer som jobber i helt andre deler av verden. Noen av oss har nok til tider følt at de hørte hjemme i en underlig sekt av "øststatsforskere"; etter dette seminaret er det ingen tvil at vi er antropologer.
Erfaringene med dette tiltaket er såvidt positive at en oppfølgning nærmest er påkrevet. Et umiddelbart resultat av seminaret er dannelsen av et uforpliktende samarbeidsnettverk (noen av oss fant ut at vi ville kalle det, litt pretensiøst, for NAPSS - The Norwegian Anthropological Seminar on the Post-Soviet Societies). Foreløpig vil denne virksomheten begrense seg til at samarbeidet innad i miljøet blir tettere og mere regelmessig. På litt sikt håper vi at dette vil gi seg utslag i en del nødvendige praktiske tiltak, f.eks. koordinert veiledning, samordning av bibliografier, et årlig nasjonalt seminar, osv. Kanskje kunne vi også dra igang et bokprosjekt. Ennå mere ambisiøse planer tier vi foreløpig om; men vi vil i alle fall oppfordre alle som er interessert i å jobbe med regionen om å kontakte oss på følgende adresse:
NAPSS, c/o Finn Sivert Nielsen
Institutt for Samfunnsvitenskap
Universitetet i Tromsø
N-9037 Tromsø
Fax: 776-449-05
1. Se Richard Fardon (ed.): Localizing Strategies. Regional Traditions of Ethnographic Writing. Scottish Academic Press, Edinburgh, 1990.
2. For en noe mere uttømmende diskusjon, se Finn Sivert Nielsen: "Moderne sovjetisk etnografi, belyst ved to monografier". Antropolognytt, nr.4, 1981.
3. Robert Gary Minnich: The Homemade World of Zagaj. An Interpretation of the 'Practical Life' among Traditional Peasant Families in Western Haloze-Slovenia, Yugoslavia, Hovedoppgave, Bergen 1978.
Berit Backer: Behind the Stone Walls. Changing Household Organization among the Albanians of Yugoslavia, Hovedoppgave, Oslo 1979.
4. Finn Sivert Nielsen: The Eye of the Whirlwind. Russian Identity and Soviet Nation-Building. Quests for Meaning in a Soviet Metropolis. Magistergradsavhandling, Oslo 1987 (reviderte utgaver: 1993, 1994).
5. Nora Gotaas: Den poetiske middelvei. Fleksibilitet og modernitet blant middelklassen i Praha. Hovedoppgave, Oslo 1992.
6. Per Liltved: "Graven og det ideelle fellesskap. Allehelgensdag i Polen." Hovedfagsstudentenes Årbok, Nr. 4 1991. Institutt of museum for antropologi, Universitetet i Oslo.
7. Marit Mellem: "Ich bin ein Ossi". Østtyske ungdommer i en omveltningstid. Hovedoppgave, Bergen 1994.
Sigrid Thorbjørnsrud: Virkeligheten som forsvant [Øst-Berlin]. Hovedoppgave, Oslo 1994.
Jorunn Magerøy: Aus der Traum? Identitetsdanning og politiske rituale i ein kyrkjelyd i Aust-Berlin, 1990-93. Hovedoppgave, Oslo 1993.
8. Haldis Haukanes: Lipina. Bilete frå ein tsjekkisk landsby i ei omveltningstid, Hovedoppgave, Bergen 1992.
9. Rolf Bye: Fra Retribalisering til byråkratisering. En ungarsk bedriftsorganisasjon i forandring. Magistergradsavhandling, Trondheim 199_.
10. Trond Thuen, Julian Konstantinov og Gideon Kressel: "The Merits of Dishonour: Engagement in Petty-Trading in Varna [Bulgaria]", (American Anthropologist, i trykken)
11. Eva Klingenberg: Slovenerne i Kärnten - en melankolsk og usynlig minoritet. Hovedoppgave, Tromsø 1994.
12. Hülya Demirderek: Dimensions of Identification. Intellectuals in Baku, 1990-1992. Hovedoppgave, Oslo 1993.
13. For et klassisk eksempel på en slik analyse av sovjetisk materiale, se: Gerald Mars og Yohanan Altman: "The Cultural Bases of Soviet Georgia's Second Economy". Soviet Studies, Vol. 35, 1983, No.4.