Vesten sett med russiske øyne - forbilde eller fiende?

Foredrag i foreningen "Vitenskap og ansvar i atomalderen," Universitetet i Oslo, 1987
Senere revidert og utgitt i Nordisk Øst-Forum, 2:1987

Finn Sivert Nielsen

"Vesten sett med russiske øyne" er et stort tema, som ikke kan ydes rettferdighet på noen få sider. Alt jeg kan håpe er å gi noen impresjonistiske glimt, og knytte disse til russernes forhold til krigsfaren. Det følgende er nesten utelukkende basert på egne observasjoner, og er først og fremst ment som et forsøk på å beskrive noen holdninger som er vanlige blant menneskene jeg selv har møtt.

Til å begynne med er det fire viktige faktorer vi må holde klart for oss:

1. Både Russland som stat og russerne som folk har opp gjennom århundrene alltid hatt et tvetydig forhold til Europa. Dels har de helhjertet identifisert seg med europeisk kultur og betraktet sin nasjonale arv som en utløper av denne. Dels har de på forskjellige måter fornektet denne sammenheng, betraktet seg som en selvstendig kulturstrøm med en unik stilling og misjon i verden.
    
2. Parallelt med dette har noen perioder og noen strømninger i Russland vært opptatt av å efterligne eller importere elementer av vestlige samfunnsformer og ideologi, mens andre har søkt å isolere seg fra all påvirkning. Et nærliggende eksempel på det første er overtagelsen av marxismen som stats-ideologi i den utadrettede periode rundt Revolusjonen; mens da Stalin senere fortolket denne ideologi som "kommunisme i ett land" og stengte alle grenser, var det et eksempel på det andre.
    
3. Ser vi bort fra disse ideologisk pregede faktorene, har Russland alltid reellt sett befunnet seg svært perifert i forhold til det europeiske kjerneområde. Den kunnskap folk vanligvis har om Vesten er derfor fragmentarisk og sterkt farget av om de i utgangspunktet avviser eller beundrer Vesten.
    
4. Side om side med denne isolasjon, har den lange tradisjon med vestlige lån og vestlig påvirkning ført til at Vesten er sterkt tilstedeværende i folks bevissthet. Det synes usedvanlig viktig for mange å sammenligne seg med Vesten, uansett om sammenligningen faller ut til deres fordel eller ei. Dette tolker jeg som et uttrykk for at Vesten spiller en viktig rolle i russernes nasjonale selvbilde. "Vesten" er en myte i større grad enn en realitet for de fleste. Denne myte er på mange måter sterkere i Sovjet enn myten om Sovjet er i Vest, fordi den inngår som et sentralt element i deres egen identitet som folk.

Som utlending i Sovjet ble jeg derfor umiddelbart slått av at folk der syntes langt mer opptatt av oss, enn vi er av dem. De hadde ofte de sterkeste følelser om Vesten, til tross for at de aldri hadde vært der og visste meget lite om forholdene. Like slående var det at disse følelsene så godt som aldri var nøytrale. Folk var enten sterkt for eller sterkt imot, og mulighetene for objektiv sammenligning og diskusjon var oftest dårlige.

La meg gi noen eksempler, først på anti-vestlige holdninger:

Det var vanlig å høre at vestlige mennesker var "kalde", "beregnende" og "egoistiske", gjerrige med sin tid og sine penger. Folk bryr seg ikke om hverandre i Vesten. De er likegyldige overfor sin familie og avvisende overfor fremmede. En venn som hadde bodd noen år på et studenthjem med bl.a. amerikanere fortalte en historie som illustrerer dette: Hans to amerikanske romkamerater lå i stadig konkurranse om hvem som kunne best russisk, og kunne aldri unne hverandre noe. En dag hadde en av dem kjøpt kaffe ved ambassadebutikken. (Dette var på en tid da kaffe var nærmest uoppdrivelig for vanlige folk.) Den andre amerikaneren spurte om han kunne få litt. Den andre svarte: "Det er l-ite kaffe." Men kunne han bare smake, spurte vennen. Han nikket, men efter en liten slurk rev han glasset ut av hånden hans: "Det er l-ite kaffe!" Min venn ble fly forbanna av dette og løp ut på byen, gjennomtrålte et par dusin butikker og kom omsider tilbake med en skatt - en dåse frysetørret kaffe og en pakke tørrmelk som han smalt i bordet foran de to amerikanerne: "Det er ma-sse kaffe. Bar-e ta!"

Disse vurderingene har sammenheng med en annen og kanskje mere fundamental kritikk: Vesten er overfladisk. En kristen dissident mente at det ikke fantes noen i Vesten lenger som visste noe om kristendommen. En venn mente at Vesten hadde "gitt fra seg alle tradisjonene og fått sex i bytte for dem". En dame som jobbet på et turisthotell klaget over at utlendingene bare var interessert i å drikke og spise og ligge i gode senger - Leningrads fantastiske museer og teatre ga de blaffen i.

Som en understrøm under denne typen utsagn fornemmer man at folk føler seg truet av Vesten. Det er noe med disse arrogante, beregnende, pengegriske, overfladiske utlendingene som samtidig er farlig. "Hvorfor snakker de alltid om hvor fælt det er hos oss?" spurte en eldre dame en gang. "Vi vet da utmerket godt selv at det står dårlig til her." Flere venner fortalte at deres foreldre automatisk gikk ut fra at enhver utlending var spion. En jente som hadde giftet seg med en utlending ble gjort arveløs. Mange jeg snakket med tok det som en selvfølge at utlendinger stjal, smuglet, forstyrret lov og orden, og kom til Sovjet bare for å kritisere og menge seg med "dem som ikke elsker sitt folk (dvs. dissidenter)".

Emmigranter blir ofte sett på som forædere. En eldre akademiker ville overhode ikke snakke om en kollega som hadde giftet seg med en fransk kvinne og reist ut, og når han ble presset til det, fikk vi høre at mannen hadde forrådt sitt land. "Vi gir dem mat og utdannelse og et godt liv og så pakker de sammen og reiser," klaget en venn av meg. "Som oftest er det pengene som lokker dem, men det er også noen som rett og slett har hatt det for lett her. De blir `overmette', ender med å fordømme sitt eget hjemland." En bekjent (som forøvrig selv ikke gjorde annet enn å snakke om hvor gjerne han ville reise ut), ble nesten fornærmet på meg da jeg måtte reise hjem til Norge noe før jeg opprinnelig hadde planlagt: "Ja det ble nok for hardt for Dem her," sa han (inntil da hadde vi vært du's). "Det er nok best De kommer Dem hjem igjen."

Vender vi oss så til de positive holdningene finner vi at de er like bastante:

Vestlige moter, i klær, musikk, bøker, blir slukt rå av ungdommen. Mange bruker enhver anledning til å markere kontakt vestover, for i visse kretser er dette toppen av prestisje. Under Sojuz-Apollo-samarbeidet, var det mange som kjærkomment grep anledningen til å gjøre dette åpenlyst - ved å bære et spesielt jakke-merke som ble laget for anledningen. Men bare å ha "Levi's", "Frank Zappa", "Suzuki", eller noe så udefinerbart som "Super" sydd på bagen, buksene eller hengendes på veggen, kan være misunnelsesverdig. I mere kresne kretser foretrekkes Castaneda, Tolkien eller Rudolf Steiner. Folk kan snakke i timevis om Vesten: - Det er der det foregår. Vi er avskåret fra alt nytt. - Man blir bedt om å ta med seg alt fra dongeribukser og punkeplater, til plastikk-dyr, engelske Bibler, urtemedisiner, elektriske saftpresser, gode farvestifter, mote-journaler, el-guitarer, sanitetsbind og kunstbøker. Mange av disse tingene er det reelt behov for og man frakter dem med glede med seg. Likevel er det klart at Vesten av mange betraktes som et slags overflødighetshorn, som kan tilfredsstille alle materielle og åndelige behov.

Vestlige mennesker er mere høflige, mere dannede og har mere "kultur", var et annet refreng jeg hørte igjen og igjen. En lærer sammenlignet noen tyske barn på besøk med barna i hans egen skole. De var penere, hadde en helt annen kroppsholdning, var seg selv mere bevisst. "Man blir skjønn i sjelen av å omgås med det skjønne," sukket han.

Hvis mistanken om foræderi er en sterk underliggende faktor under de negative holdningene til Vesten, er de positive holdningene preget av en higen mot Vesten, som mot ens "egentlige hjemland". Det er f.eks. vanlig å omtale de vestlige deler av Sovjet som materík - fastlandet; i motsetning til det "barbariske Asia", lenger øst, som mangler enhver kultur. For mange er derfor Vesten symbol på friheten. Ikke bare i den enkle forstand at man har demokrati, men dypest sett som frigjøring fra alle bekymringer og trivaliteter som hjemsøker menneskene. En apokalyptisk anlagt kunstner klaget over mangelen på "åndelighet" i Sovjet. Han mente man måtte omskape verden til et åndsrike, men man måtte begynne med Vesten, spre det til Amerika og Asia, for så å takle Sovjetunionen til sist. "Dere lever i himmelen, vi lever i helvete," utbrøt en annen mann (som forøvrig sitter temlig godt i det). "Det er bare en ting dere mangler," og stemmen hans ble nå anklagende. "Dere har glemt hva lidelse er. Dette må dere lære av oss."

Det er noe typisk ved tvetydigheten i det siste utsagnet. Når man går folk nærmere på klingen viser det seg nemlig at sterkt positive og sterkt negative meninger om Vesten ofte lever side om side hos samme person. I løpet av en samtale kan man oppleve at Vesten opphøyes som et usannsynlig og ugjenkjennelig ideal, for siden å fordømmes skånselsløst. En filosofisk anlagt mann jeg snakket en del med hadde tenkt nøye gjennom akkurat dette. Han mente at det fantes et ideelt Vesten, som engang hadde eksistert (på Goethes tid), og som fremdeles eksisterte som mulighet. Men det virkelige Vesten var tvers igjennom korrupt. Russlands misjon var, i følge ham, så å si å "få Europa til å bli seg selv igjen". (Det er interessant å sammenligne dette med mange amerikaneres holdning til europeere, som kyniske forædere mot det "sanne demokrati".) Jeg snakket engang i flere timer med en fyr som først fordømte Vestens synder uten omsvøp, senere gikk over til en lang tirade om hvordan han gjerne ville reise ut. Efter en stund tilføyet han at han hadde kommet til at han ville bli i Russland, tross alt, for han var så glad i sin by og sitt lokale miljø. Så fortalte han en drøm han engang hadde hatt: I drømmen hadde han emmigrert til New York, til en spesiell bydel laget for russere. Der var alt identisk med hans egen bydel i Leningrad, hver bygning, hvert minnesmerke, hver park. Riktignok var tekstene på propagandaplakatene litt anderledes, men ellers var han som hjemme. Jeg tror at han rett og slett drømte om det nærmeste han kunne forestille seg til Paradis.

Vesten er altså en følelsesladet og tvetydig myte i den russiske kultur. Det er en myte om frigjøring, om å finne tilbake til sin egentlige identitet. Og det er en myte om foræderi, om å gå over til den fryktede og farefulle fiende. For svært mange betyr myten både det ene og det andre samtidig. Russernes forhold til Vesten kan ikke forstås hvis ikke denne dobbelthet tas hensyn til. Vesten er et ideal man ser opp til og kan lære mye av, men nettopp fordi tiltrekningskraften er så stor blir den samtidig en trussel. Selv hadde jeg ofte lettere for å identifisere meg med mange negative utsagn om Vesten, fordi den nesegruse beundring var så totalt urealistisk, og så tydelig en flukt. Mange russere som forsøker å ta et balansert standpunkt har vært enige med meg i dette.

Jeg tror Russland idag er inne i en slags nasjonal identitetskrise. I utallige samtaler går det igjen at man er på jakt efter sine røtter. Når man spør folk hva de mener med dette legger de vekt på behovet for mere "åndelighet" - dukhóvnost'. Dette betyr en mere organisk, friere og mer harmonisk verden, hvor de personlige og menneskelige verdier inntar en større plass. Politisk kamp er i denne sammenheng ikke særlig fremtredende. Politikk oppfattes heller som en del av den grå trivialitet man er innsperret i, enn som en del av løsningen. For langt flere er religionen, skjønnheten, kunsten og litteraturen symboler på denne "nye verden". Russiske tradisjoner, den ortodokse kirke, det gamle bondesamfunn, opplever derfor en renessanse som vi må tilbake til nasjonalromantikken for å finne paralleller til hos oss.

I denne sammenheng inngår Vesten som et uhyre dynamisk element. Noen opplever den vestlige impuls som en forkastelig distraksjon fra den nasjonale fornyelse, en flukt og derfor et foræderi, andre som en inspirasjon og en kilde til nytenkning. En rockemusiker fortalte at han så det som sin misjon å bringe vestlig musikk til Sovjet, spille alt som hadde foregått innen vestlig pop, gjøre folk kjent med det, så de kunne bli mere åndelig bevisste. "Vi må gå gjennom 35 år med vestlig musikk i løpet av 3-4 år!" Det er et ganske slående utsagn, når vi husker Stalins ord: "Vi ligger 50-100 år bak de mest utviklede kapitalistiske landene. Vi må ta igjen og gå forbi dem på 10 år." En ung mann fortalte om den rolle Beatles hadde spilt i hans liv. "Før trodde jeg at bare denne ene verden fantes," sa han. "Bare den grå, ensformige hverdag og dens bekymringer. Beatles viste meg at det finnes en annen verden, og at det går an å kjempe for å virkeliggjøre denne på jorden." Utsagnets symbolske kraft er stor. I senere år er den samme fyren blitt alvorlig opptatt av kristendommen, og jeg tror hverken han eller jeg var istand til å dømme klart hva han mente med "den andre verden". Siktet han til Vesten, eller til den guddommelige sfære? Tydelig var det i alle fall at han ville bygge et alternativ. Dette alternativ var mere inderlig, mere "åndelig" enn den verden han befant seg i. Og det som kom fra Vesten ga ham inspirasjon og mot til å bygge der han sto.

Men for mange andre blir Vesten et slags mareritt, et sted man lengter og lengter mot, men aldri kan komme til. Og som et resultat stagnerer man og mister troen på sitt arbeid her og nå. I den nasjonale renessanses navn er det derfor mange russere som tar sterkt avstand fra Vesten.

Å spørre om Vesten er forbilde eller fiende kan derfor være noe misvisende. Efter min mening er Vesten både forbilde og fiende. Faktisk er kjernen i "fiendebildet" nettopp at Vesten i usedvanlig høy grad oppleves som en anvendelig og forbilledlig model. Man gjør opprør mot Vesten eller sperrer seg av fra den fordi Vestens potensielle tiltreknings- og påvirkningskraft er så stor at den blir en trussel. Jeg har antydet hvordan denne mekanismen gjør seg gjeldende innenfor de snevre rammer av den "nasjonale renessanse". I et videre perspektiv kan f.eks. Stalins utestengning av all vestlig påvirkning sees i samme perspektiv. Kjernen i denne kan tenkes å være økonomisk proteksjonisme, som jo historisk sett er en vanlig strategi i land som gjennomgår intensiv modernisering "på efterskudd" - for å verne seg mot verdensmarkedet inntil man blir konkurransedyktig nok til å delta i det. Men Stalins isolasjonisme var mere total og irrasjonell enn som så.

Men det er viktig å forstå at Russland her har en århundrelang tradisjon av vekslende proteksjonisme (Ivan den Grusomme) og intensiv "låning" fra Vesten (Peter den Store). En defensiv holdning til Vesten er gradvis blitt vevet inn i selve den russiske kultur og livsstil. Selv om det nok vanligvis er en rasjonell kjerne i russisk/sovjetisk "proteksjonisme" er det likevel ofte at denne kjernen skjules av en massiv overreaksjon. Det defensive element overskygges av det aggressive, i et typisk paranoid mønster. En venn fortalte således om en dame han kjente, som (i biologen Lysenkos glanstid) hadde som jobb å klippe ut alle fotografier av kromosomer fra vestlige biologiske journaler før de ble frigjort for bruk av sovjetiske eksperter!

Det er på denne konfliktfulle bakgrunn man må søke å forstå russeres forhold til krig og fred med Vesten idag.

For de fleste nordmenn i min generasjon er annen verdenskrig noe fjernt og uvirkelig. Dette er ikke sannt i Russland. Nesten uansett hvem du snakker med, kommer krigsfaren før eller senere opp. Villt fremmede mennesker kan omfavne deg i fylla og forsikre deg, gråtende, om at Sovjet ikke vil ha krig. En mann på toget stirret og stirret på meg, så spurte han, uten innledning: "Hva synes De om Reagans militærpolitikk?"

Krigen er ennå friskt i minne, og ikke uten grunn. Nesten alle mine venner i Leningrad hadde nære venner eller familie som døde under krigen. Jeg har opplevd å bli stanset på gaten av folk som fortalte om redslene under den 900-dager lange blokkaden av Leningrad. Som kjent mistet Sovjet omkring 15-20 millioner innbyggere under krigen, og hele den europeiske del av landet ble lagt øde. I Leningrad alene døde en million mennesker eller mer - flere enn i noen annen by i krigstid, og over 14 ganger så mange som i Hiroshima. Intensiteten i denne opplevelsen kommer av og til frem i historiene folk forteller: En venn fortalte om en gammel vitenskapsmann som - i sine studentdager i 1940 - hadde spillt et puss med en familie som het Sobakin ("Hundesen"). Han ringte til dem og ba om å få snakke med Pjåsin ("Bikkjesen"). Efter et dusin slike oppringninger syntes familien slett ikke det var noe morsomt lenger. I 1945 kom mannen hjem til Leningrad. Alle hans slektninger var døde, og nesten alle han kjente. Byen lå i ruiner og kommunikasjonsnettet var ute av funksjon. Ved en innskytelse grep han en telefon. Den virket tilfeldigvis, og han ringte det gamle nummeret. Det var faktisk noen som svarte, og som i en drøm ba mannen om å få snakke med Pjåsin. I den andre enden av linjen brast et menneske i gråt: "Er du ennå i live, min plageånd. Gud velsigne deg!" De møttes og sørget over sine døde sammen.

Krigen er en myte i folks bevissthet like tilstedeværende og følelsesladet som myten om Vesten. Krigen er myten om tilintetgjørelsen, om det totale sammenbrudd av sivilisasjon og kultur. På sett og vis bærer denne myten motsatt mening av myten om Vesten. For hvis Vesten er et uoppnåelig og faretruende ideal av orden, kultur og effektivitet, det "egentlige hjemland", frihetens kilde - så er krigen negasjonen av alt dette.

Men liksom Vesten er også krigen et tvetydig symbol. I et splittet og heterogent samfunn som Sovjet, er krigen en av de få nasjonale samlingspunkter stat og folk har å se tilbake på. Krigen er et symbol på forsoningen, sammenbindingen på tvers av alle motsetninger - som forøvrig den lille historien om Pjåsin viser tydelig nok på sin måte.

Georgi Zelma, Stalingrad (1942)
Kilde: http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/RUSstalingrad.htm

I statens bestrebelser på å samle nasjonen står derfor krigen sentralt, og krigssymbolikken kombineres ofte med symbolikk av nasjonal-patriotisk natur. Vaskeseddelen til en offisers erindringer forkynner f.eks. at boken handler "om mot, om heltegjerninger og ære, om troskap mot fedrenes tradisjoner." I skolene, på universitetet, i massemedia og demonstrasjoner, er den militære aksent fremtredende. Selv propaganda som oppfordrer til økt økonomisk effektivitet og arbeidsinnsats er formulert i militære ordelag: Arbeidsbrigader, effektivitetens slagmark, kamp for større produksjon etc. "Soldatens skikkelse er som en slags erkengel," sa en bekymret venn.

Militærets rolle forsterkes ytterligere av rent praktiske grunner. Samfunnet har en svakt utviklet infrastruktur og enorm mangel på arbeidskraft. For å sikre sivile produksjonsmål er det vanlig påkrevet å mobilisere militære styrker, noe som bidrar sterkt til militariseringen av også det sivile liv.

Militæret har altså sterke samlende funksjoner av både ideologisk og praktisk art i fredstid. Disse symboliseres som defensive funksjoner i tilfelle krig. Symbolsk sett er det i begge tilfelle nasjonens liv, og dypest sett siviliasjonen selv, som forsvares mot sammenbrudd og kaos - økonomisk og moralsk sammenbrudd innenfra, invasjon utenfra. Jeg tror folk i stor grad ser på militæret som en viktig og berettiget institusjon av denne grunn, selv når de er klar over hvilke ofre det medfører for dem selv - i form av redusert levestandard - å opprettholde det gedigne militære etablissement.

"Fienden" alt dette rettes mot er derfor ikke først og fremst Vesten. Opprustningen har også klare indre-politiske funksjoner, og "angrepet" kan i en viss forstand sies å være rettet mot en indre fiende, mot oppløsning og kaos av nasjonen selv. Derfor blir Kina, med de barbariske, "asiatiske" assosiasjoner landet har for mange russere, ofte sett som en adskillig alvorligere trussel. For tross alt er jo Russland en del av Europa. Og det virker meningsløst at "siviliasjonens vugge" skulle ville tilintetgjøre seg selv.

Likevel er folk redde for Vesten, og jeg tror det er en utbredt mistro mot vestlige motiver. Siste krig kom jo vestfra, som så mange tidligere kriger, og bitterheten fra dette angrepet vendes ofte mot de allierte også. Det blir f.eks. fortalt at amerikanerne først ga hjelp under krigen, for siden å be om penger for den. På typisk vestlig maner, ifølge fortelleren, var det bare profitt som lå bak, ikke virkelig vennskap. En annen mann fortalte hvordan amerikanerne forsøkte å presse Stalin til å betale noe av krigsgjelden ved å overlate dem gjerdet rundt Sommerhagen i Leningrad - et nasjonalt symbol for leningradere. Selv om de altså tilsynelatende ga hjelp under krigen, forkynner denne legenden, var de egentlig ikke ute efter annet enn å suge selve blodet ut av den russiske kultur.

I en historie som denne kommer flertydigheten i forhold til Vesten usedvanlig klart frem. Vesten er idealet man søker å efterfølge og kopiere i mange henseende. Men nettopp ved å forfølge dette ideal for langt, kan man komme til å selge sin egen nasjonale egenart, sin egen identitet. "Som utlending i Sovjet er du en djevel," sa en venninde av meg.

Dette høres ut som en deprimerende konklusjon, men jeg tror ikke den trenger å være det. Djevelen Mefistopheles er ikke bare en representant for det onde - i mange tradisjoner er det han, i Prometheus skikkelse, som bryter med skjebnens og gudenes vilje for å bringe mennesket ild og forstand. Det er min overbevisning at den militære opprustning koster Sovjet mere enn den gir. Landet er fattig og strir med alvorlige økonomiske problemer. Mindre spenningsfyllte internasjonale forhold kunne gi det mulighet til å komme seg på bena økonomisk og bedre forholdene for sine innbyggere materielt. På et annet plan ville dette gjøre det lettere å akseptere vestlig innflytelse som et konstruktivt bidrag til den interne, nasjonale dialog. Dette tror jeg på lang sikt kunne føre til en svekkelse av den paranoide reaksjonsmåte jeg har beskrevet, og gi bedre muligheter for fred.

Det virker som om Sovjet i Gorbaëv endelig har fått en leder som innser dette, og jeg tror derfor det er essensielt at hans nedrustningsforslag tas på alvor - og at det gjøres snart. For det kan fort bli for sent. Russland har hatt gale ledere før, og Gorbaëvs forsøk på å føre en fornuftig politikk er et vågespill som han fort kan tape. Det er usannsynlig nok som det er at han vil lykkes - uten av Vestens nasjoner boikotter ham. Jeg tror det er en avgjørende betingelse for bedrede forhold i Sovjet - på alle plan - at viljen til avspenning vises utvetydig og konsekvent fra vestlig side...