Finn Sivert Nielsen Anthropologist
Home Search Contact På norsk

Etter isen

av Finn Sivert Nielsen

En roman om kjærlighet, tid og makt


Kapittel 1

Om dagliglivets krav til helter og heltinner


Møte

16. september 2009

     Det var en myk sensommeraften og lufta var kjølig som silke. Høyt på himmelen seilte glødende skyer forbi men i gatene var det skumt og ikke et vindpust. Han hadde gått denne veien ofte de siste åra. Grubla og gått. Som en mann gjør når han runder femti før han stevner videre i livet. I vinter tok han noen undereksponerte bilder her, av gesimser, skilt og fortauskanter i mørke og snø. I sommer satt han utafor den lokale kneipa og leste og titta på jentene... på vei til fester, butikker, gallerier, kjærester... deres nakenhets konturer avlesbare av tynne stoffers fall og folder...
     Gamle gris, tenkte han. Og han tenkte han var likeglad med det.

     Han huska lyn og regnskyll, issol på holkeføre, lufta så heit du kjente tenna bryte gjennom svarte blader til det saftige klorofyllkjøttet der inne.

     Jokern på hjørnet var åpen. Han skrådde over gata inn i ei neonkledt hule, hvor natta består av små skarpt opplyste fargede ting eksakt definert av priser, frister, kalorier, allergier... Melk, egg, yoghurt... tenkte han beroligende... Kattemat, kaffe, rosmarin. Cornfleiks... vin seller'em ikke på Jokern, ikke i Norge mitt Norge... Kylling, persille... persille... persille... hytter og hus men ingen borge... et blad? Så mange år. Han blei stående og stirre på hyllene.
     “Vi stenger nå. Er det noe spesielt du ser etter?”
     “Å unnskyld, nei jeg bare... falt i tanker...”
     “Falt du i tanker?”
     Jeg så på henne avmålt. Hvem trudde egentlig hu at hu var? Hun smilte luftig tilbake, en tanke flau, kan hende, over sitt poengløse ordspill.
     “Hatt langvakt?” Jeg tok inn skikkelsen. Slank, balansert. I overkant av middels høy. Tipper rundt tjue. Tjue på dusinet. Men det mørke håret rammer inn et våkent ansikt med hasselnøttbrune øyne som får meg til å tenke at hvis det tross alt står en gud bak det hele er han optiker.
     “Vel...” Hu rynka prøvende på nesa. “Sjefen var bisk. Kundene var sure. Vanligvis er de ok, men i dag var de sure alle som en.” Hun telte på fingra. “Så gikk kortautomaten ned. Dét tok folk med fatning! Og avløseren møtte ikke, luktet vel lunta, så jeg fikk stå og ta imot kjeft i fire timer til. Mot tjue prosent overtid, ellers nekta jeg,” hu vifta det bort. “Da sier jeg heller opp, sa jeg. Så jo da, det skal bli godt å komme heim åt ho mor.” Hu gjespa uten å ta seg for munnen.
     Så var det jeg som blei flau. Jeg tok et skritt til høyre. Jeg... ja, jeg veit det lyder som en Chaplin-film, sånt skjer bare ikke i virkeligheten, men her begynner historien, og skal den først begynne må jeg si det som det var. Guveit hva det var, forresten, et øyeblikk etter var situasjonen ikke til å overskue. Foten sklei som på olje, bein og armer veiva vilt, handlekurven flaug i ballistisk bane mot tannpleieseksjonen mens ryggen slo mot noe hardt som knakk og velta et heftig varesortiment utover gølvet. Der satt jeg lent mot ei fallen hylle, midt i en ørk av knuste salsaglass, sparepærer og smågodt. Over står ei vakker jokerprinsesse med øya glitrende av skrekkblandet fryd.
     “Slo du deg?” Med lattermild bekymring i stemmen.
     “Neida. Du kan lukke munnen nå.”
     “Sikker?” Hu geipte. “Jeg løper og henter kost og sånn. Sjefen kommer til å bli arg imorgen. Han har turban,” la hun til for å understreke situasjonens alvor.

     Det tok en time å registrere og kaste vrakgodset, vaske og få alt på plass. Vi pludra og småprata. Det var gøy å jobbe sammen. Hu var nitten og fra Kristiansund, “landets største by som ingen har hørt om,” ei åpen og liketil jente som likevel tydelig, noen etasjer lenger nede, var en temmelig privat person. Det var noe pussig, nesten eksentrisk, ved denne koblinga hos henne. “Mamma og pappa var tilflyttere og snakka Oslo øst,” erklærte hun. “Det var god nok grunn for meg til å legge meg tett opp mot riksmålsnormen.” Etter videregående droppa hu foreldre og snerpete venninner og dro til Oslo for å tenke seg om. Ingen spør hvor du skal i Oslo. Hu hadde alltid trivdes aleine.
     “Ikke en katt engang?” spurte han.
     “Ikke en katt. Du har katt?”
     Han nikka. “Så det med ho mor var...”
     “En metafor? Utvilsomt.”
     “Ingen lengsel etter kjøttkakene?”
     “Ho mor lager katastrofale kjøttkaker.”
     “Du høres ikke særlig objektiv ut...”
     “Du så ikke særlig objektiv ut selv der du satt,” hu nikka til den knuste hylla. “Jeg trodde du hadde falt fra Mars, måtte se etter om det var hull i taket!” Hun prøvde men klarte ikke å la være å le. “Marsmennene kommer! tenkte jeg... jeg mener, Burroughs, du vet...” nå lo hun så tårene trilla, og de skinnende, halvt sammenknepne øynene, munnen som åpner til tunge bak tenner bak lepper, ansiktets rødme, brystet senkes fingre spiler, tærne du løfter deg på når et poeng skal fram... alt... alt... var mer enn forførende, mer enn virkelig, mer enn drøm. “Burroughs...” lo du...
     “Burroughs?” sa jeg svimeslått.
     “Edgar Rice. Jeg elsker gammel science fiction!”
     “Å han Burroughs...” Jeg fant igjen likevekten. “A Princess of Mars... en klassiker...”
     “Så du skjønner jeg ble urolig da jeg tenkte det var hans marsmenn på vei? At du, liksom, var fortroppen?” Du trakk på skuldrene. “Der ryker nabolaget, tenkte jeg. Men så så jeg på deg igjen og fant ut at han der ligner ikke mye på en av heltene til Burroughs...”
     “Mens du ville gjort prinsessene hans arbeidsløse...” glapp det ut av meg.

     Det blei stille en liten stund.

     “Hva sa du?”
     “Sorry, jeg bare sleiva med leppa.” Med ett spilte det en rolle at jeg ikke hadde sleiva for mye.
     “Nei. Hva var det du sa?”
     “Jeg sa du er vakker som ei føkkings eventyrprinsesse. Men du har vel hørt det før...”
     “Man hører så mangt,” sa hun mutt.
     “Jeg beundrer deg som et kunstverk, ok? Mona Lisa. En lekker solnedgang.”
     “Elg i solnedgang?” sa hun håpefullt.
     “På maskinbrodert pynteduk med smijernsbeslag fra sekstitallet!”
     “Smijernsbeslag?” Hun tok fram smilet igjen. “Greit, men så er det nok om utseendet mitt for i dag.” Hu tørka pannen med håndbaken som ikke var helt rein og etterlot ei diagonal brun stripe fra høyre tinning til venstre øyekrok, som fikk henne til å se ut som en sjørøver.
     Jeg beundret hennes nye stil i taushet.
     “Så... hva har du tenkt om framtida? Utafor dagligvarebransjen?”
     “Jeg har tenkt at når vi er ferdige her, har jeg lyst på en øl.”


Kneipe

16. september 2009

     De var varme etter ryddejobben, så de satte seg ut med hver sin pils. Snart var den korte sommeren over. Snart kom regnet som bare fortsatte, løvet ville falle, det kom is på pyttene, snø i gatene, stille hvite desembermorgener ved Maridalsvannet. I beste fall. Utepils bare mulig under varmelamper og pledd. Men siden godværet stadig holdt og innelufta var resirkulert noen ganger for ofte, tok de med seg glassene ut. Alle gjorde det. Snart mista de bevillinga.
     “Vintern var bedre før,” han trakk bort en stol.
     “De sier så, men jeg tviler. I Kristiansund har iallfall selvsamme skitværet tatovert seg inn i folkesjæla i årtusener.”
     “For trettitusen år siden lå hele landet under is. De sier breen var tre kilometer tjukk ved Røros.”
     “Tre kilometer er mye is...” Hu myste skeivt opp i lufta. “Det var da de lagde de der hulemaleriene... i Chauvet er de nesten førtitusen år gamle, men dyrene flyr spill levende over fjellveggen, du blir svimmel av å se. Jeg var der i juni. På russetur.” Hun klødde seg ettertenksomt på nesa.
     “Russetur til steinalderen?”
     “Neida, vi bodde trygt i ei turistfelle på Rivieraen. Billige drinker, dårlig sex og bra vær. Jeg kjedet meg. Så fikk jeg høre om hulen og hoppet på bussen.”
     “Men Chauvet... når jeg tenker meg om... er ikke det adgang forbudt for absolutt alle?”
     “Jo da, men det var det ingen som fortalte meg!”
     Jeg måtte le. “Så du dro av gårde med bussen...”
     “Lokalbussen!” innskøyt hu med hevet hode. “Måtte bytte fire ganger og først ved nitiden var jeg fremme i Vallon-Pont-d'Arc, stinn av forventning. Jeg spurte en mann på en fortauscafé hvor hulen var å finne og hvordan jeg fikk se den. Han viste seg å være vaktsjef for hele det fredede området, så han svarte med en viss autoritet. Hulen var stengt, sa han. Ingen bønn. Jeg ble så skuffet at det må ha syntes, for mannen plasserte meg på en stol ved bordet sitt, tok mobilen fram og snart var jeg buden på middag med familien og innlosjert på ubestemt tid på gjesterommet,” et smil løp over ansiktet. “Jeg fikk det kjempefint og ble alle barnas storesøster. Men så, skjønner du, ved middagsbordet tredje dag, annonserte papa at en VIP nettopp hadde meldt avbud til huleomvisningen neste morgen. Det åpnet muligheten for at en alminnelig dødelig kunne slippe inn. Ledelsen hadde bedt ham utpeke en person i løpet av kvelden og han hadde straks tenkt på notre amie norvégienne! Hele familien skålte og klemte meg og jeg gråt og lo om hverandre og klemte tilbake...”
     “Så du kom faktisk inn i hulen?”
     “Vi ble sjekket og fikk på sterile drakter før vi ble låst inn, bildene er tross alt, som de aldri blir lei av å si, minst sju ganger eldre enn pyramidene. VIPene hadde program, men jeg fikk gå fritt til vi måtte ut. Jeg gikk til de innerste rommene først og bare så: løver jakter, nesehorn stanger, villhester pruster. Så nøyaktig, så virkelig, så... ja, så kjærlig malt... jeg sverger jeg hørte og luktet dem...”
     “Du fikk gå rundt helt aleine?” sa jeg.
     “Ja!... Det var så fint...”
     “Jeg trives også best alene...”

     Hun så på ham med et spørrende drag om munnen. Så løfta hun hodet ørlite grann, nesebora spilte seg ut en hårsbredd men nok til at han et øyeblikk lurte på hvorfor.

     Da hun spurte, fortalte han om skilsmisse og år i utlandet. Hans historie, gjengitt uten undertoner, som mer, men ikke mye mer, enn en god historie, økte fortroligheten, såpass hadde han lært av alle forholdene han hadde hatt de siste åra. Uten sentimentalitet blir du et menneske av kjøtt og blod og mennesker av kjøtt og blod lar seg berøre. Hun rørte ved hånda hans som for å bekrefte det. Bare et tøtsj med en fingertupp for å gjøre et poeng, men det ene ville ta det andre, kjente han...
     Så jo, gamle gris, alt går på skinner og du eier ikke skam. Men var det ikke litt for lett, tro? Det er sånt gamle griser går og drømmer om, ingen forventer at det skjer. På Jokern òg, sånt skjer ikke. Skal det bli et mønster? Det må være ei hake. Du kan ikke faktisk bli sammen med verdens morsomste, søteste, smarteste, vakreste, minst affekterte og mest tvers gjennom ålreite nittenåring uten at det hevner seg. Ikke når du er femtifire. Det strider mot naturens orden.

     En mann kom bort til bordet. Jeg gjenkjente en gammal kompis og kollega jeg ikke hadde sett på år og dag. Ikke edru nå heller.
     “Sitter'u her og sjekker opp dattera mi.”
     “Han gjør så,” svarte hun. “Skulle du ønske det var deg?”
     “Er'kke fritt for det.” Blikket seilte over kroppen hennes. “How's life? Trudde'ru var i Statene. Legger'u ut t'en halvliter? Kortet mitt... Jeg setter meg her, jeg... Halvor.” Han rakte henne hånda.
     “Caroline. Hyggelig å treffe deg.” Hun snudde seg mot meg: “Caroline.”
     “Endre. Hyggelig å treffe deg, Caroline.” Hånden hennes hviler et forfinet sekund i min.


Nærkontakt

16. september 2009

     Hånden din er varm.
     En ung tanke blant mine gamle tanker.
          Din tanke.
               Den første.
          Ikke noe å snakke om. Tenke om.

     “Er'u'er fra strøket? Ha'kke sett dæ før.” Halvor drar igang konversasjonen.
     “Jeg jobber borte på Jokern. Endre ommøblerte butikken for meg.”

     Så lett hun tar
          Navnet mitt
               I sin munn.

     “Jeg ramla og reiv ned en haug med varer. Vakke full heller.”
     “What a waste.”
     “Så vi fant ut at vi like godt kunne gå og ta en pils i etterkant.”

     Han tenker ungrips skakke drekke... Tenker hun.

     “Her er alt på're gamle. Samma jobben, samma bilen, samma kjerringa, samma boliglånet.”
     “Skriver'u no for tida?” sa jeg.
     “Det blir et par artikler i året. I topptidsskrifter, veit du, så kan jeg slapp'a mellom slaga.”

     Hva er dette? Tenker hun.

     “Jeg gadd ikke mer,” nå babla jeg så jeg visste det. “Fikk ut en monografi i 2007...” Endre er du...? “Tallsystemer på Ny Guinea... Tok meg seks år og får jeg tjue lesere ska jeg værra lykkelig.”
     “Også skal han etterutdanne seg som tryllekunstner...” sa hun. Endre, det er meg! Svar!
     “Man, what's the big fuckin deal? Ta en prat med informantene, dra på konferanse, hold paper, revider paper, korrektur. Neste. No brain, no pain. Dem liker folk som... Endre svar!... gjør jobben sjæl. Det er dét jeg alltid har sagt, du tar'et for alvorlig, Endre. Åsså Ny Guinea, er'e rart? Jobb med samfunnet rundt deg, sier jeg, så slepper'u å ete larver...”

     Vi kvitter oss me'n? Tenkte jeg i henne.
     Hvordan... kan du tenke... være i meg?... Tenkte hun i meg.

     “... og han, veit du, du veit han har alltid no han sku' sagt. Han sa til dekanus at nå får vi se å stable den reformen på beina. Instituttleder måtte ta'n til sides og forklare at det var ingen som ville ha den reformen gjennomført. Den var vedtatt, ikke sant, det fikk holde.”
     “Ja han har alltid vært no' for seg sjæl...”
     “Han insisterte, skjønner'u! Sku'ha tidsplaner og rapporter og konferanser. Men det daua. Gjør'e alltid. Det er helt Gandhi. Det er derfor jeg stadig tar jobber for FIK. Dem har gøtts nok tel ikke å gjørra en skit om det ikke passer deres faglige agenda.”

     Bare si vi går. Tenkte hun.
     Hvordan...? Kan...? Du...?

     “Her har'u t'en pils tel, Halvor. Vi stikker, vi.”
     “Jo takk! Og du veit, de idiotene. Vi tar'e over annuum, sa han. Annuum? sa de. Det er en prinsippsak. Prinsippsak! For no piss! Ta det over annuum. Herregud det er det eneste realistiske.”
     “Enig. Ja, du får ha det. Hils kona!” Hva var det hu het igjen?
     “Ja du er enig, ikke sant? Kan'kke værra annerledes.”

     Borte! Tenkte jeg.
     Takk og pris... prisstigning... prisbelønt... pristine prima... donnaer...
     Rolig, Caroline. En ting av gangen.

     Det regna da de gikk. Ikke mye, men nok t'å bli våt av. De sa ikke stort. Det som hadde starta som en uskyldig flørt for et par timer siden krevde nå en ny og totaltoppslukende oppmerksomhet.
     Utafor døra til oppgangen hans anstrengte de seg for å si ting helt tydelig:
     “Vi kan gå hver til vårt nå. Glemme det inntrufne.” Hu klipte orda av med tenna.
     “Jeg...” ... vet det, vet ikke... vet...
     “En ting av gangen, Endre. Du sa det selv.”
     “Sa jeg det?”
     “Vel, sa og sa...”


Leilighet

16. september 2009

     De satt motsatt hverandre ved kjøkkenbordet og stirra ut av vinduet. Gata lå livløs. Det skjedde ingenting. De sa ingenting. De hadde oppdaga at hvis de holdt hodet akkurat sånn litt på skakke, litt ned og fram og helt stille, så sivet nesten ingenting inn heller. Jeg titta på henne. Hun satt med rett rygg og henda i fanget og så ubevegelig ut på den grå byen.
     Jeg...
     Du!

     Stille før stormen. To par forskremte øyne. Skjønneruvajeg mener? Tenkte hun.
     Skjønner'æaltfågodt...
     Indre fred.
     Indre... Endre...
Tenkte jeg.
     Indre kan ikke Endre kan indr... Ikke... Det indre kan ikke... ikke endre seg...
     Bravo!
     Hva?
Tenkte hun tomt.
     Du fikk sagt... sa... se... tenk... stengt det...?
     “Stengt det, du lissom!” Hu svetta. “Du skjelver. Jeg òg.” Hu så på hendene sine.

     Du-jeg! Som et piskeslag.

     Hun stirret på meg med åpen munn, som været hun mot vinden.
     “Det letna,” bemerka jeg. “Trur du det er over?”
     “Hva da? Hvordan kan jeg vite om det er over når jeg ikke vet hva det er?
     “Over at du var inni huet mitt...”
     “Og du i mitt! Kom deg ut! hadde jeg lyst til å skrike men jeg fikk det ikke fram.”
     “Vil du det skal slutte?” sa jeg.
     “Nei! Det er altfor... for sprøtt.” Hun gjorde store øyne. “Vi kan være de eneste... Vi kan... Men det var jammen greit med en pause, du”
     “Kanskje vi burde legge en plan?”
     “En plan for hva da?”
     Snakken bølget fram og tilbake. Elliptisk, inneforstått. Så inneforstått man ikke har lov å være etter et par timers bekjentskap.
     “En plan for å leve som barn igjen?” foreslo jeg.
     “Det ligger lenger tilbake for deg. Men jeg har lyst likevel.”
     “Jeg òg. Hva ligger lenger tilbake for meg?”
     “Barndommen.” Hu så meg rett i øynene.


Seng

16. september 2009

     Vi knerta en kartong juice og tok den med opp på hemsen. Det var en romslig hems, nå virka den tom, som om den aldri hadde vært brukt til annet enn barneselskap. Skjønt barn... Caroline kunne vært storesøstera til Johan om jeg hadde vært litt kjappere på avtrekkern...
     Hva er jeg egentlig i ferd med å rote meg oppi? spurte jeg meg selv i et øyeblikks klarsyn. Hvem var dette... barnet... som jeg plutselig og uten skjellig grunn hadde fatta så uforbeholden tillit til og nå etter alt å dømme var i ferd med å gå til sengs med? Alt jeg hadde å gå på var den fysiske tiltrekningen mellom oss, som var så sterk at absolutt alt annet bleknet. Men siden når har begjær vært garantist for annet enn seg selv?
     Vi rigga oss til med glass og askebeger. Hemsen svømte av bøker og CD'er, aviser og katteleker. Sengetøyet lå i en opprota bylt. Katta sov som død i et hjørne. Hu ensa ikke oss. Jeg så meg rundt:
     “Her har du iallfall ei dyne,” sa jeg.

     Å si han var flau ville være å misforstå fullstendig. Alle kutymer for sjekkeopplegg, ja alle regler for menneskelig omgang overhodet var satt ut av kraft. Herregud, tenkte han, du har vært inni huet mitt! Og siden han også hadde vært inni hodet hennes, eller hjertet eller sjelen eller kroppen eller hva det var, så visste han hva det ville si. Mer intimt kan det ikke bli. Sex må bli en skuffelse. Likevel ville han ha henne, nå med en gang og sterkt som faen, og veikere blei ikke viljen av at han visste (han hadde jo vært der) at hu var like sanseløst forgapt i ham.
     Men hvordan gå fram, reint praktisk? Hvordan veksle et hav av viten i handlingens småmynt? Hvordan nærme seg noe så kjent at nærmere kommer du ikke, når dette kjente samtidig (vi har nettopp møttes) er nesten ukjent? Ved minste berøring vet jeg hva det er å være din kropp. Hele registeret av følelse, sanser, tanke, kunnskap, minne, redsel, lyst, feighet, ekstase som ér et menneske, valser inn over oss som en tsunami i disse glimtene av... samsinn, tok vi til å kalle det. Samsinnet oppløste ikke forskjellen mellom oss, gjorde oss ikke til én, døyvet ikke attråen men skjerpet den, og mellom altgjennomskuende nærhet og ifrabeinarivende begjær var det ikke alltid like lett å holde på formene...
     Det var Caroline som så ofte seinere pekte på løsningen:
     “Jeg synes vi tar av oss klærne og introduserer kroppene våre, en del av gangen. Her er brystene mine. Armhulen. Magen, lårene, føttene, håndleddet, håret. Si pent god dag.” Hendene beveget seg i lufta over kroppen mens hun snakket. “Så blir liksom alt... korrekt...”
     Hun så på meg, spørrende. Jeg sa ingenting. Plutselig gråt hun. Tårene strirant fra åpne øyne som så og stirra på meg til hun klemte ansiktet ned i hendene og den krumme ryggen rista. Jeg la hånda på jentehodet og strøyk det nattmyke håret fra halsens dun ned over skuldrene. Det var som å ta i flammer og ved et under ikke brenne seg.
     “Ja, Caroline! Vi gjør sånn...” Jeg la armen rundt henne, den sprakte elektrisk i hele sin lengde. “Det er forjævlig, jeg veit det. Og verst for deg som er så ung. Men vi gir oss ikke, gjør vi...?”
     “Vi gir oss aldri.” Hu snufsa og frigjorde seg fra armen min, snudde seg mot meg og fokuserte nøye på ansiktet mitt. Så tørka hu tårene fra det gråtgrimete fjeset. “Vi gir oss aldri, Endre. Deal?”
     Der satt de, eventyrprinsessa og gamletrollet, omgitt av det for lengst anløpne sengetøyet mitt, og der og da gikk det opp for oss begge at vi var forbundet av noe sterkere enn vår egen vilje. Av noe... tenkte jeg, guveit hvorfor, men jeg tenkte det: av noe jeg aldri kommer løs fra...
     “Deal,” svarte jeg og kjente livet snøres sammen til et punkt som alt fra nå av ville dreie seg om.
     Vi holdt hverandre i hendene. For et under det var å holde i de hendene.

     Ungjentekroppen foran meg satte gammelmannskroppen min i ubønnhørlig lys. Dens arr og merker ble hennes passord til min verden. Da jeg pekte ut kroppsdeler å «hilse på,» var det både en narsisistisk lek og en kategorisk nødvendighet. Gjør jeg ikke dine øyne og hender delaktige i hver millimeter av meg, er jeg intet. Spenningen er skarpere enn knust vindusglass. Ved å kle meg av for ditt forskende blikk strekker jeg kroppen ut over denne spenningen og erklærer at den er viktigere for meg enn noe annet. Spenningen er meg... er blitt meg nå. Overfor deg kan ingen tildekning nytte.
     Da du tok av deg var det med samme umiskjennelige formålsrettethet. Plaggene kom løs og blei lagt til side. Vanlige plagg. En genser, ei utvaska T-skjorte, et par jeans, slitte sokker, billig undertøy. Her er magen, sa du. Du holdt fingerspissene mot huden, så tok du hendene vekk og viste den. Her er navlen. Du skjønner, jeg er så pen, sa du. Det er sant, jeg husker det som i går. Jeg er så pen. Det er du, snille venn. Hver pore på din kropp er poesi. Du stansa midt i det du viste meg og bare satt og grein. Jeg trur jeg veit hvorfor: Du ville gi alt, men alt var allerede gitt.

     “Så naive vi var, Endre. Er det ikke rart å tenke på...?”

     Du løfter håret og slipper det som mørke slanger over brystene du liksom gir meg. Du strekker ut kroppen langs hele meg som en solvarm katt. Skuldertrekk, søvnige øyne, sint munn. Jeg husker det som her og nå. Fingertuppen ved øret, hånden løfter et hår fra pannen, knær rettes, kast med nakken, overarmsmuskler slakkes, tær krummer seg, øyne flakker, ører spisses, nesebor vider seg ut. Hver lukt, hver lyd, hver smak, hver berøring. Hvert sekund av denne natten er skåret inn i mitt sinn.


Ekstase

16. september 2009

     Så tok de hverandre i henda og dro hverandre så nær som vann og vind. Så la de armer rundt hverandre og dro hverandre så nær som ild og is. Og der motsattrettede krefter møttes og oversattes, så hun blei han og ham blei henne, oppsto en puls hit og dit og i og mellom, en puls av følelse-i-følelse som brakte sammen og fòr fra og skapte... et pust av enhet i deres dypt forvirrede verden.
     Du stanger meg inn i deg. Innerst inn.
     Ansiktet stengt, langt av leid, muskler bølger.
     Duvende stanger du. Som malmtunge gonger.
     Og ut av den harde pulsen vokser en brann, mer oppslukende for hvert sekund av denne samsinnsgjensidigheten der hvert sekund varer timer. Og ut av flammene vokser en ekstase som svever lett som et støvkorn, høyt over ilden, en stillhet i det ytterste skrik.
     Kjenner... Tenker hun.
     Lukter... Du lukter... Gjennom...
     Meg lukter jeg gjennom... gjennom din nese!
Triller hun stolt.
     Sånn er det.
     Ja. Lukter du... deg... gjennom min nese?
     Jeg blir skamfull...
Tenker han.
     Rart bli... å bli...
     ... så grundig avslørt?...

     ... elsket så høyt...
     Nå...
Tenker han. Ser jeg deg... se meg... se deg... se meg se deg se meg se deg meg deg meg deg meg deg...
     “Stopp!” Hun tok ham i armen. “Det er en avgrunn av speil. Vi overlever aldri fallet. Endre jeg er redd.” Den myke hånda grep hardt om min.
     Du-Jeg-Jeg-Du-Jeg-Du-Du-Jeg-Du-Jeg...
     Du-Jeg. Vår kjærlighet overskrider tid og rom.
     Jeg-Jeg-Du-Jeg-Du-Du-Jeg-Du-Jeg-Du...
     “Stopp! Herregud Endre vi må stoppe!” Øya brant vidåpne, det rykka i hånda som holdt meg.


En plan

17. september 2009

     Sola kom opp av en kald dis. Utsikten fra balkongen var impresjonistisk pastell. Vi hadde sovna og våkna natta gjennom. Søvnen ga ingen hvile. Et par ganger rakk vi å drømme. Straks drømte vi sammen... falt inn i redselen som vokste av at vi aldri visste om drømmen var slutt, fordi vi kjente hverandre kjenne hverandre kjenne... jeg mister tellinga!
     Klokka sju stekte jeg en gigantisk porsjon egg og løk og bacon og poteter og chili, tok fram ei bolle hummus, skjærte en sjeldent saftfull melon, bygde et berg av toast og trakk en romslig kanne kaffe, mens Caroline satt bleik ved kjøkkenbordet med en tekopp, pixie-ansiktet like yndig trøtt som opplagt. Vi spiste i taushet, hule øyne skottende, klare til å avverge alle forsøk på kommunikasjon.
     Etter tre stramt kontrollerte timer letna det et tak og vi begynte en avmålt og fryktsom samtale:
     “Det kan ikke fortsette sånn,” sa hun. “Kan vi få hjelp noe sted”
     “Har du noen gang hørt om noe lignende?”
     “Hva vet jeg? Men hvis andre opplever slikt holder de nok tett om det,” vedga hun.
     “Eller de blir gærne. Det er nærliggende.”
     “Tror du vi blir gærne?” Hu strøyk seg inntil meg så hele verden knitra i speilbilder.


Et forsøk

17. september 2009

     De skulle ha sex igjen. Sakte. Ingen store gester, ingen raske bevegelser. Svevende, draumhuld. Men mest mulig bevisst. Kanskje om de la helt merke til hva som skjedde hver gang noe skjedde ville speilingene fortá seg i én refleksjon så fascinerende, så tiltrekkende, så mørk så lys så sexy at de ikke kunne komme fri? Så ville speilingene stanse. Det var i det minste unnskyldningen...
     Forsiktig berøring. Hånd myk som pust mot bryst, isse mot ankel, hår mot kinn. Slitt hud rører silkehud. Ungt øye stirrer i eldet øye og ser-ikke-ser. En annen slags refleksjon, dette, hvert speilbilde en forskjellig forførende transmutasjon av det speilte, og ja, hvert nye bilde så rikt at refleksjonene sakner.
     Men store bølger driver langsomt... og griper dypt... De neste timene opplevde vi noe i retning av en emosjonel nedsmeltning. Følelsene fór gjennom oss som Djengis Khans horder, snart hit, snart dit, snart sorg så svart den aldri kan leges, snart lyst så sterk jeg kunne voldtatt en vegg, snart rein, skjær glede, uselvisk god, snart tvil, paranoia, sjalusi, anger, mot, så sorg igjen, glitrende, rasende sorg denne gangen... Sånn fortsatte det, bare noen timer, visstnok, men tilstandene skifta så fort at tid og rom mista all mening, så for oss kunne det like godt vært år. Jeg sier “vi” hele veien her, men vi reagerte faktisk ganske forskjellig. Caroline klarte å opprettholde en mental distanse til følelsesstormene. Jeg hadde visst ingen distanseradar og blei bare revet med, slengt av et bergtroll i øst og vest gjennom en skog av følelsesparadokser. Jeg var gammel-ung-gammel og kvinne-mann-kvinne til jeg ikke lenger visste hva jeg var. Hadde ikke kraft igjen. Kraft-kraftløs-krefter. Det stanser ikke! Et smil å dø for. En død å smile av. Et kyss å dø av. Dø-leve-dø-leve... Kyss døden... Elske-hate-elske-hate... Blindsyn... Du-jeg-du-jeg-du-meg-du-jeg-deg...
     De klorte seg fast i kratt og fremspring mens de raste utfor den svimle skrenten. De reiv seg til blods i vidjer, sklei på sva og tumla i ur. Men de fortsatte, det bare fortsatte, alltid dypere...
     Svimmelt åpnet han seg, svimmelt kom hun inn. Lepper møter lepper de aldri har kjent men alltid har lett etter. Speilet kan tale. Point Counter Point.
     Aldous Huxley. Tenkte du.
     Han tok syre.
     Syre-lyre-hyre-tyren ved hornene-kronene-solene...
     Jeg dør av deg...
     Dør-åpner-lukker-dør-fødes-begraves-fødes-åpnes-fødes-lukkes-dør...

     Vi lo oss ihjel. Det var urkomisk. Jeg kjente hun kjente meg, jeg kjente jo meg som hun, men siden jeg også kjente meg som jeg, og som jeg som kjente henne kjenne meg som kjente henne, kunne jeg ikke bare bevege meg slik hun innerst inne ville, men også ha det slik hun innerst inne vil jeg skal ha det når jeg følger din lengsels lyst. Og omvendt. Alle floker løser seg. Det høres nok vanskelig ut, men alt som her må skrives med ord, etter hverandre, var dengang samtidig og brennende aktuelt. Det var ikke vanskelig å forstå, det var umulig å ikke forstå. Det var primordialt der.
     Således glei de som otere skimrende smidig i elven den klare, rundt og langs og i og forbi hverandre, kyssende kroppene sammen, hånd til hånd, kinn til kinn, smerte i behag, vår i høst, alvor i lek, kjønn i munn, kvinne i mann, øye for øye, tann for tann...


Så brister speilet...

En annen tid

     ... og vi befinner oss i et japansk landskap hvor tåke og sol strøymer mellom skogdekte fjell. En fugl peip. En dal bruste. Vi var på vei opp stupbratte lia på et nær-usynleg tråkk som vadde fossande bekkjar, skar over steile sva, følte seg fram i bregnedekt ur. Det var lette partier der stien var ei stripe snorrett sand i henget, som, om vi tro feil, ville slenge oss gjennom tåka i den tordnende ælva under. Med ett kom vi ut av bratt forvridd løvskog inn på ei slakt stigende eng dekt av lint gras og spredte steiner. Vi rusla uppetter hand i hand, plukte en blomst, kjente graset kile millom låra, merka tåken blei borte og sola skein, mildt og vennlig på nakne nakker, korsrygger, haser. Hu gikk så oppreist og verdig, jeg fikk lyst til å gråte. Isteden sang jeg en sang, Pål sine høner, var det visst, og hu slengte med armen og stemte i. Og da vi kom til en liten bekk knakk vi sammen i latter og holdt hverandre tett og rulla i grønnsværet som småbarn. Ikke et speil å se.
     Vi satt med føttene i vannet og betraktet dette vidunderet av en morgen. Under dreiv tåkerester forbi lik trollkjerringer i den forrevne dalen, mens snøkledte topper strakte seg blekrosa og stålgrått mot solen. Høyt på skyløs himmel kretset en rovfugl, en ørn? Bekken pludra under en stein, hvislet gjennom knekte vidjekvister, knitra over sanden som begrov våre tær. Vannet virvlet bak hælene. Varm luft duver over hals og knær, løfter en hårlokk og slapp den igjen. Jeg strakte ut hånda og dryppet kaldt bekkevann over magen og brystene til Caroline. Hun grøsset og øynene glitra.
     Hvor var vi? Vi visste ikke. Men hit var vi kommet. Her stanset speilene.

     Vi løp i gresset, lå langflate i bekken, klatra i gamle japanske furutrær (men vi var ikke i Japan), fikk skrubbsår og skraper og blåmerker både foran og bak. Vi fortapte oss i leken, gjemte oss, kappløp og fanga hverandre. Jeg la en blomsterkrans i håret ditt. Vi betrodde hverandre hemmeligheter...
     “Da jeg var lita skjedde det noe.” Hendene hennes utforska en lyngkvast. “Jeg var ute i skogen rundt huset vårt. Der hadde jeg hemmelige fjell og elver og byer. Jeg møtte vesener jeg ble venner med og slåss mot. Det var ensomt, men spennende. Og så var det bare mitt. Jeg tegnet et kart jeg la i en låst boks på rommet. Jeg husker så skuffet jeg ble da jeg skjønte at far min kjente skogen ut og inn og tok detaljene jeg la sånn vekt på helt for gitt. Tåkeslottet var bare en stein for ham! Men lenge før dét var jeg ute og lekte en dag alene og plutselig ble det liksom stille. Jeg så opp, og der sto ei gaupe, bare to-tre meter unna. Han var svær og velfødd, med dusker på ørene og striper bak. Jeg trodde han var en tiger, så husket jeg et bilde pappa viste meg. Jeg sto musestille og så på den digre katta som stirret meg i øynene uten å fortrekke en mine. Jeg vet ikke hvor lenge vi sto sånn men det virket som en evighet. Så brølte han, dasket med halen og gikk.” Hun satt en stund og så på hånda si som hvilte på kneet. “Jeg har aldri fortalt det til noen. Men du vet det alt?”
     “Nei...”
     “Men du er inni meg du må da se dét?”
     “Joda, men... Selv om jeg bor i biblioteket har jeg kanskje ikke lest akkurat den boka...”
     “Nei... Så klart... Kan jeg vise deg én bestemt ting? Noe jeg vil du skal se?”
     “Uten at det trevler seg opp i speilbilder? Veit ikke. Prøv.”

     Ser du, gaupa!
     Var du'kke redd?
Jeg fulgte henne inn i hennes minne.
     Kjenn!... Nei, jeg var bare ei lita jente...
     Å! Jeg kjente å være ei lita jente... Kjenn!
     Jeg blir så...
     Vent. Se på øynene... Er de gule?
Hennes øyne smilte.
     Ikke lett å si i dette lyset. Halen sveiper. Jeg... lukter ham...
Hun strøk en finger over mine lepper.
     Jeg kjenner du lukter ham... Jeg dro henne hardt til meg.
     Jeg kjenner du kjenner jeg kjenner du kjenner... Hodet ved mitt hjerte.
     “Stopp et øyeblikk.” Jeg holdt ansiktet hennes fra meg og det korte samsinnet tok slutt. “Hvordan er dette? Er ikke denne enga og bekken og heile kostebinderiet noe samsinnet liksom... utsondrer... eller finner på kanskje, når... jeg mener, ser vi ikke alt dette fordi vi har sex hjemme i Oslo?”
     “Jo-o,” sa hun drømmende.
     “Men Caroline... hvis samsinnet har mant fram dette stedet fordi vi har sex et annet sted... i Oslo, mener jeg... hvordan kan vi ha sex her? Skaper vi et samsinn-i-samsinnet ved å ha sex inni sexen? Jeg mener jeg klager ikke,” jeg kyssa hånda hennes, “men blir det ikke litt... nesten...?”
     Hun lo. “Vi ble jo enige om å gjøre alt vi fantaserte.”
     “Men dette er en fantasi. Kan vi ha en fantasi inni en fantasi?”
     “Er det en fantasi, Endre?”
     Den virka så virkelig, verden vi var i. Steinene var harde og skarpe, sola brant, vannet iste og kildra, snøen på toppene var blendhvit, mauern krøyp over leggene våre, myggen beit. Carolines hud eimet av mose og jord. Hun hadde et skrubbsår på leggen og et på rompa blant annet, også ei pinne i håret. Jeg kjente hun kjente det. Hun kjente jeg kjente hun kjente det. Det var lyst utover drøm.
     “Skal vi videre? Skal vi ha sex inni sexen inni sexen? Hvor ender vi? Hvordan finner vi hjem igjen?”
     “Kanskje vi ikke vil hjem...” Jeg satte meg opp. “Jeg har aldri følt meg bedre.”
     “Ikke jeg heller. Men vi vil tilbake. Vi finne vei. Vi gir oss aldri, husker du?”
     “Ok, men hvordan kommer vi hjem? Det her er så virkelig det ikke kan skilles fra virkeligheten. Det er'kke drøm. Drømmen er smalspora. Skifter du retning faller du av. Her kan jeg skifte retning alt jeg hæler. Det er et sted, ikke en historie.”
Hu nikka sakte med hodet som lå i fanget mitt og dekka meg med et skjørt teppe av svart hår. Hu så vekk. “Men du vet... Jeg ligger her og tenker hva om dette er virkelig? Hva om sexen transporterte oss til en annen dimensjon, planet, verden, dingsboms, you name it, jeg vet ikke, men kanskje vi er fysisk et annet sted, hva enn «fysisk» betyr. Det er sånn det føles.”
     “Jo, men...”
     “Jammen hør!” Hun knytta brynene. “Kanskje det er sånn. Og kanskje transporten er som dét som forårsaket den. Vi har sex og stiger til ekstase og det varer en stund, så går vi tilbake til hverdagen. Kanskje transporteres vi herfra når ekstasen er over, som på inn- og utpust?”
     “Så er dette verdenshistoriens lengste orgasme...” følte jeg meg kallet til å si.
     “Hvorfor ikke? Vi har jo nettopp hatt verdenshistoriens beste sex.”
     “Ja du har vel rett. Du er nok vant til dét...”
     “Sjefen pleier å si at failen ved dai, Caroline, er ikke at do ha rett, men at do ha alltid rett.”

     Det nærmer seg kveld. Alt blir kjøligere og tåka som aldri har dampet helt ut av dalen vokser til. Det er et spørsmål om tid før den eser over oss.
     Vi satt tett sammen, trollbundet av skuet som utspilte seg for våre øyne.


Jeg tror

18. september 2009

     “Jeg tror jeg vil ut og gå en tur i det fine været,” sa hun da vi våkna. Sola strømmet inn mellom gardinene og la seg i en skinnende pøl i taket over hemsen.
     “Så kan vi bade nakne i Akersælva,” jeg gjespa. “Herregud, klokka er'kke halv tolv en gang, jente. Kom og legg deg!”
     “Næ. Ska på tur. Blir du med?”
     “Greit, greit. Hvor skal vi?”
     Vi kryssa sør- og østover gjennom byen, bakom Deichman og ned til Kuba. Så rusla vi oppover ælva som brølte lystig av stormregnet som falt i natt. Ovafor Bentsebru vadde vi forbi gjerdet inn på det gamle fabrikkområdet og klatra i industrielle ruiner langs strykene under den nedgrodde herskapshagen (klatre kan du òg). Ved Badebakken vassa vi barbeint i det smule vannet; nedafor Frysja bada vi, og da det ikke var folk å sjå og vi ikke hadde badetøy, bada vi nakne. Ei alveprinsesse i rein netto som spruter vann på deg i seinsommersola kan vekke selv den søvnigste til live.
     Da vi kom til Maridalsvannet smatt vi gjennom gjerdet og ut på en pynt hvor vi satt sammen uten et ord i flere timer.
     “Vet du hva jeg tror?” sa hun til slutt. “Jeg tror vi bare så vidt har lettet på sløret... sett det aller første glimtet av en verden like umåtelig som den vi ellers lever i... Vi kan ikke late som ingenting. Vi har fått øyne. Nå må vi se.”


Forståelsen brer seg

19.-21. september 2009

     De neste dagene avlyste de jobb, familiemiddager, legetimer, vennetreff, kobla fra data, telefon og TV, trakk for alle gardiner, leste ikke nyheter eller bøker. De snakket litt men tidde mest stille... bevegende seg rundt i leiligheten, berørende hverandres kropper, hverandres hud. Det var best slik. Reinere. Sterkere, mindre skurr. Om natta sneik de seg ut hånd i hånd som redde barn til steder der ingen var. De fant benker i tomme parker og spiste pizza fra døgnåpne kiosker. Umerket dreiv de gjennom byens mørke. Lyset stengte dem inne. Så de sola, sprakk de.
     Inne som ute, sovende som våkne gikk samsinnets babbel uten stans. Dialogen hadde bredd seg ut: den var vill og farlig, ekstatisk og katastrofal, men nå også dagligdags, og underliggjørelsen av verden ble på ingen måte mindre av at det var en dagligverden som ble underliggjort. Men dagligdagen er full av distraksjoner. Speilingene må stadig skifte fokus. Skal vi vaske opp nå eller vente? Har du flis i fingern, skal jeg ta'n ut? Du spiste den siste sjokoladen, din utspekulerte...

     Her, smak! Munnen min er yngre enn din og har bedre smaksløk, jeg burde spise all sjokoladen så ville du få mer glede av den du òg...
     Bør jeg dét?
Hun sjokoladekyssa hu meg mentalt. Med sine smaksløk.

     De begynte å gå opp for dem at de på ingen måte delte alt fordi de hadde samsinn. De følte seg, og var på en måte, gjennomskua til beinet. Men de kunne like lett overraskes. Hun er ikke meg. Hun er sin person, og i henne er rom, landskaper, hav, kontinenter... det tar et liv å utforske dem, og de lever og forandrer seg, og det er tross alt ingen sjeldenhet at jeg overrasker meg selv...
     Ellers skjønte vi fint lite av dette samsinnet vårt. Hvilke potensialer og trusler det skjulte, faresignaler og trygghetstegn? Brått gikk vi på trynet ut i speilene. Det tok tid og krefter å stanse fallet og finne hjem og imens var vi ubrukelige til det meste. Spørsmålet meldte seg derfor: Kommer vi noen gang til å leve et normalt liv igjen?
     “Vi kan danne et hemmelig brorskap og lære bort våre evner til de innvidde få?”
     “Kanskje ikke,” sa jeg tørt.
     “Kom igjen'a! Gruppesex, orgier... ikke vær bleik...”
     “Jeg bleik?”
     “Vi kunne kjøpe oss en sydhavsøy og leve av bananer og fisk?” sa hun.
     “Vi kunne bli sirkusartister,” sa jeg.
     “Vi kunne hvis vi ville.”
     “Jeg skal notere meg det.”
     “Men ærlig talt. Jeg synes vi skal reise bort,” sa hun.
     Jegòg “Men jeg har altså barn og greier. Han kommer imorra.”


Barn og greier

22. september 2009

     Johan dukka opp til avtalt tid. Han tok seg for lengst fram i byen på egen hånd, så jeg slapp å forholde meg til mamma akkurat i dag. Caroline skulle dukke opp på kvelden, imens skulle jeg nytte dagen til å forklare ting. Hun tok bilen og dro av sted, vi satsa på at sjansene for mentalt overlapp blei mindre på avstand, siden fysisk nærhet etter alt å dømme var samsinnets kilde.
     Johan var i godt humør. Hans resolutte boikott av alt som lukta skole tok slutt de siste åra i New York, da han brått forvandla seg til en utålelig nerd som kasta seg over alle fag fra matte til gym. Forrige uke hadde han spurt om Krigen og siden dette ikke var noe tema mamma interesserte seg for tok han opp tråden straks han var inne av døra. Kjente jeg noen som hadde vært i Tyskland på førtitallet? En amerikaner, sa jeg, en gang i fylla lot han det slippe at han var med på frigjøringa av Dachau... jeg nølte, men Johan var tross alt femten... han sa det uhyggeligste var da patruljen hans oppdaga et lite bygg for seg sjæl med torturkammer i kjelleren, hvor det tydelig hadde pågått forskning av noe slag, men alle papirer var evakuert. Han hadde stadig mareritt om det stedet...
     “Pappa, jeg vil på tur” Johan rista det av seg. “Kan vi ikke bare pakke og dra?”
     “Kan vi godt.”
     Kan jeg få være med?
     Sh-hhh!

     Vi trakk inn på kjøkkenet.
     “Johan, jeg har noe jeg må fortelle deg. Jeg har fått ny kjæreste.”
     “Hva heter hun?”
     “Caroline. Hun er nitten år...”
     “Hu kunne vært søstera mi!”
     “Jepp. Også er hun utrolig søt.”
     “Pappa! Hva er det du driver med!”
     Vi måtte le. Johan, som var vant til sin pappas utspill, tok i utgangspunktet nyheten med fatning.
     “Kan hun bli med oss på tur?”
     “Nei! Det skal jo være vår tur.”
     “Jammen jeg trur...”
     “Det skal være vår tur. Jeg vil ikke...”
     “Jeg veit det, men...”
     “Jeg vi'kke at ei av dine tøtter skal komme og ødelegge, vi ha'kke så mye tid sammen.”
     “Hun kommer ikke til...”
     “Du veit åssen det blir. Om et par måneder er det slutt og du møter ei dødssjarmerende nittiåring. Jeg gidder ikke forholde meg til nye folk hele tida. Går a på videregående?”
     “Hu blei ferdig i sommer.”
     “Det er barnerov!”
     “Hu jobber borte på Jokern.”
     “Den nye mørke jenta som har starta der?”
     Jeg nikka.
     “... ok, jeg skjønner du sier hu er søt. Pappa, er du blitt sammen med henne?
     Residuale skygger av mannlig overmot må ha flakket over ansiktet mitt for jeg så han dro et øyeblikk på leppa. “Men det er bare begynnelsen, Johan, du blir nødt til å høre. Det er viktig.”
     “Er a gravid?”
     “Nei. Dessuten er det bare seks dager siden vi...”
     “Og så kommer du trekkende med a nå? Det kan være slutt imorra. Det kan bli slutt på turen. Trur du jeg gidder å være til stede mens det skjer?”
     “Johan, hør på meg! Det skjer noe med Caroline og meg som ikke er... vanlig. Det er så merkelig, så farlig kanskje, at det er umulig å vite konsekvensene... For deg også.”
     “Hva skjer'a bagheera? Har dere spilt bort alle pengene dine på nettbingo?”
     “Neida, arven er trygg,” jeg måtte flire.
     “Jammen hva er det som skjer'a? Har'a smitta deg med syfilis?”
     “Du gjetter det aldri. Jeg klarer ikke å forklare det heller. Jeg skal prøve å fortelle litt, og kanskje Caroline og jeg sammen kan fortelle litt mer. Og så må du altså ikke snakke med noen om det. Skjønner du? De kommer ikke til å tro deg uansett. Men du er nødt til å vite det.”
     “Hvorfor blir jeg nødt til det? Fortell meg om Caroline om seks måneder hvis du husker henne!”
     “Johan, se på meg.” Jeg oppga alle planene våre. Det var sånn det måtte bli. “Se på ansiktet mitt... Nei, ikke si noe.”
     Du... Du... Du...
     Du.
     Jeg!

     Han satt plutselig rett, alle sanser tent. Øya glødende, munn på gløtt. Nesebor bivrende som når ei katte får ferten av bytte.
     “Det var henne, ikke sant?” Johan var kjapp.
     “Hun kjørte ut av byen sånn at dette ikke skulle skje, men det se'kke ut til at det hjælper.”
     “Er hun... telepatisk?
     “Veit du hva, Johan? Jeg har oppdaga at jeg ikke veit hva telepatisk er. Jeg veit ikke om noen veit. Alt vi vet er at vi blir nødt til å finne ut av hva som skjer. Det haster.”
     «Barn er små voksne,» hadde min ekskone Ida sagt en gang mens Johan fremdeles var baby. Det var jeg enig med henne i og jeg hadde gjort det til grunnlaget for den (ellers lemfeldige) oppdragelsen jeg hadde utsatt Johan for. Det har utvilsomt vært en plage en gang imellom, men alt i alt har han nok lært en del av å bli presentert for mitt liv mer eller mindre som en likeverdig.
     “Er du sikker på at dette er smart, pappa?” spurte han, alvorlig. “Er'kke dette sånn midtlivskrise? Kanskje du skulle kule'n litt med damene for en gangs skyld?”
     “Jeg veit ikke,” var alt jeg kunne svare. “Men det er umulig å komme utta' dette nå.”
     Det ringte på døra.


Døra

22. september 2009

     “Ja, bare kom opp. Men du kan'kke bli. Vi ska ut.”

     “Det var Kåre. Han skal gi meg noen papirer.”
     “Jeg går og pakker...”
     “Nei, kan'kke du bli her...”
     “Jeg ha'kke lyst t'å møte Kåre!”
     “Ikke jeg heller. Bli her, vær så snill...”
     Vi hørte skritt i trappa.

     Han gikk til døra. Han tenkte på Kåre. Mannen som hadde gjort et yrke av sitt kall. Mannen som med god samvittighet kunne si han gjorde det han skulle. Mannen med blindspots så store som Frankrike, men så likefrem og naiv at han blei likt av alle. Unntatt Johan, som var barndomsvenn av Kåres barn og hadde fått en overdose for mye av Kåres snakketøy...
     Endre!
     Hvor er du...?
     Lillehammer.
     Ok, vær stille, jeg prøver å...
     Noe... må si... deg noe nå...
     Vent. En ting av gangen.

     “Hei slepper du meg inn eller? Hvor lenge skarru fumle med den lenka?”
     “Sorry, er'kke helt våken. Vi satt og spiste frokost...”

     Må høre. Nå.
     Kan ikke...

     “Er'u full, eller? Få opp døra, jeg ha'kke hele da'n...”
     “Lenka har kilt seg fast... Johan, har'u en skrutrekker...
     Du må.
     “Jeg må så jævlig på dass, slepp'n inn, Johan, jeg kommer om et øyeblikk.”


Dass

22. september 2009

     Han stengte døra bak seg og merka at stemmene der ute stilnet. Han dro ned buksene, satte seg tungt på det kalde dasslokket, fór opp, løfta lokket og sank ned igjen med et stønn. Han la hodet på knærne. Så mye hadde skjedd de siste dagene at det i et blunk svartna for ham.
     Klar som en bar... Tenkte han uklart.
     Tok sin tid!
     Har hatt en flokk pingviner etter meg...
     Skjønner... Gjørikkeforskjell Lillehammer. Hører tydelig, begge...

     Det er håpløst å gjengi denne samsinnssamtalen med ord, ikke fordi ordene ikke var der, men fordi de inneholdt så mye mer enn ord, glitrende bilder, eimende lukter, og først og fremst følelser.

     Du hører Johan?
     Er så inniham som i deg. Prøver stoppe men det r-r-river rett inn... no galt Endre nødtå se dre.
     Greit... Johan takler det vel. Vent til Kåre går.


Kåre

22. september 2009

     Kåre var ikke bare intelligent og energisk, men dertil en hyggelig fyr som engasjerte seg i samtida og gjorde en forskjell for langt flere enn rimelig var. Han og kona, Annette, var jurister og dreiv med et par venner et advokatkontor med fokus på menneskerettigheter og adresse i Akersgata. Dertil veileda de studenter, holdt foredrag, skreiv artikler og bøker, dreiv et lite forlag, engasjerte seg i media og var ildsjeler i et uformelt kirkeasylnettverk (de var kristne). Det meste gjorde de sammen, de samarbeida også problemfritt om hushold og oppdragelse av tre barn, det ene adoptert. De reiste mye, ofte med barna, og pleiet en bekjentskapskrets av forskere, forretningsfolk, politikere, kunstnere, religiøse ledere, you name it. Hjemme var det alltid gjester og bugnende frokostbord, hvor sponsorer menget seg med popstjerner og papirløse flyktninger. Og gamle kompiser, som meg. Sammen med ungene hadde de fjernadoptert en familie i Nepal, som de besøkte og fikk på besøk til Norge. Historien om den landsens familiens tre uker i Oslo med sju barn var en klassiker.
     Kåres mest suksessrike prosjekt var Rasisme NeiTakk, en liten, men innflytelsesrik NGO som fungerte som uformell idébank for tilrettelegging av antirasistisk arbeid i en rekke offentlige etater; særlig tett var samarbeidet med politi, barnevern og skole. Organisasjonen hadde på kort tid oppnådd solid renommé, hvilket var bemerkelsesverdig tatt i betraktning at den var så liten og billig i drift. Kåre og Annette nedla hvert år et stort ulønnet arbeid i Rasisme NeiTakk.
     Kåre hadde bare én feil, som alle som omgikkes ham måtte lære å leve med, selv om den til tider kunne være ekstraordinært enerverende. Han var «på» non-stopp. Kåre visste ikke hva fritid var... eller kanskje han ikke visste hva arbeid var, eller kanskje han var så begeistra for alt han gjorde, fra busjdasfester med ungene til konferanser med Kronprinsen, uansett, Kåre, som var for høy og hadde for mange bein og armer for et lokale på under tusen kubikkmeter, vandra hvileløst rundt i leiligheten og inspiserte alt han så, sjekka bøkene i hylla og hvordan fotlistene var festa og en gang hekta han ned et verdifullt kinesisk fat fra veggen, et arvestykke jeg forsiktig hadde hengt opp to år før og siden aldri rørt, og gikk og snurra på det i ti minutter.
     Fra do kunne jeg høre Kåre romstere uti gangen og pludre med Johan. Johan hadde det visst fint med det. Til vanlig skygga han banen når Kåre kom, men på tomannshånd var det tydelig greit. Selv hadde jeg et ambivalent forhold til min gamle kompis. Det hadde hendt jeg kjefta ham ut. Det kom ikke til å skje i dag, men ei bøtte ustoppelig verbal optimisme var neppe det jeg hadde mest bruk for. Jeg vaska hender og ansikt i kaldt vann og gjorde meg klar til å møte naturfenomenet Kåre.
     Naturfenomenet snakka med Johan. Lavt, intimt, rolig. Jeg stoppa i døra for å se dem mens de ennå ikke så meg. De satt på gulvet. Ansiktene alvorlige.

     “Det blir som med Endre og Ida, ikke sant? Det var det jeg måtte si. Det ville vel du også gjort?”
     “Klart det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor dere gjør det i det hele tatt! Eller hvorfor pappa og mamma gjorde det da vi kom fra Statene. De sier de krangla så mye før. Jeg veit ikke. Er det mitt problem at de krangla? Kunne de ikke bare oppført seg normalt sånn som nå?”
     “Jeg veit ikke, Johan. Vi krangler aldri, men vi har mista gnisten, hu har rett i det. Dagene bare går. Det blir ørkesløst å ha absolutt alt felles. Vi trenger luft. Der er vi enige...”
     “Men Hanne og Tommy og Heidi er'kke enige. Jeg snakka med Tommy og Hanne i går og de synes det er kjipt. Heidi skriver det samme. Hun sier dere er tåpelige.”
     “Kanskje alle er tåpelige, Johan. Se på min karriere. De siste tretti åra har jeg ikke gjort annet enn å farte Jorda rundt og prate høl i huet på folk.”
     “Det er da ikke tåpelig! Jeg synes det er kult å høre på deg... Ok, kanskje jeg ikke likte det særlig før, det blei for glatt syntes jeg, selv om Heidi alltid sa der tar jeg feil, men jeg er eldre nå så jeg skjønner nok litt bedre hva du mener... Dessuten prater du ikke hele tida. Av og til hører du etter og det gjøkke de fleste voksne.”
     “Takk. Men det gjør meg ikke mindre tåpelig. Har du lest Dickens?”
     “Pappa leste David Copperfield for meg.”
     “Leste høyt? Hele greia? Du har en superpappa. Likte du boka?”
     “Jeg elska'n!”
     “Ta personene hans. Er ikke de litt tåpelige alle sammen?”
     “N-ja... jo, kanskje. Jeg gråt da vi leste om Steerforth og Li'll Em'ly, også var jeg så glad at jeg nesten gråt da David og Elizabeth endelig blei sammen... Jeg synes ikke det er tåpelig...”
     “Det er no sentimentalt kliss...”
     “Nei det er det ikke! ... Men ok... kanskje jeg skjønner hvor du kommer fra...”
     “Jeg trenger å se meg selv som tåpelig... Det er tåpelig å skilles, og det er tåpelig å elske.”
     “Vet du hva?” sa Johan. “Synes du at pappa...” Stemmen blei så lav jeg ikke kunne skjelne orda. Jeg lista meg tilbake på do, trakk demonstrativt ned og vaska henda igjen og begynte for sikkerhets skyld å synge en sang jeg fortsatte på mens jeg gikk ned gangen og inn på stua.

    Stirrer rett inn i hodet hans og'n merker d'ikke.
    Du...
Tenker jeg.
    Liker'ikke.
    Du...
    D'er såprivat... D'er som m'oss, men bare énveis... bare jeg...
    Kanskje d'er masse variantør ...ter av denne ingen... tingen, og her er har vi én til...
    Hadde jeg f'ktisk selvregnet'ut! Likr barikkedenne vrrr... vrianten! Barekjenndu...!

     Pling, og jeg var inni Johans følelser... for ei lyshåra jente med mykt blikk og føflekk på nesa. Hun svevde lik en hildring gjennom ham, jeg kjente ham forsiktig kysse hennes tørre lepper, kjente ham i enerom svinge fra jublrus til nøktern vurdering... et øyeblikk bare, så pipla tårer fra øya mine og sangstemmen knakk tvert av. Jeg stoppa i gangen og pusta noen sekunder.


Mamma

22. september 2009

     Med meg snakka ikke Kåre om sin forestående skilsmisse men om en konferanse om hverdagsrasisme han skulle lede i Budapest til sommern. Så, mens Johan pakka for oss begge, gikk han over til rasisme i Østeuropa og de lokale aktivistene han samarbeida med der, fulgte tråder tilbake til sovjetrussere og habsburgere og ottomanere og (gud bedre!) Romerriket. Så hjem til Budapest anno 2009 og hans begeistring over et skolebokprosjekt to venner der nede hadde starta.
     “Annette og jeg skal skille oss,” sa han plutselig, så plutselig at et normalt menneske ville reagert. Men jeg visste det jo alt, så jeg bare spilte forbausa. Ikke at jeg trengte å spille mye. Annette og Kåre hadde vært et fikspunkt i universet for så mange så lenge at det var umulig å overskue konsekvensene av at de skulle bryte over tvert.
     “Å!” lada jeg opp, med ettertrykk. “Men... men dere som...”
     Han tenkte på Ida og hvordan alle sa det samme da de skiltes og hvordan han hata det.
     “Sorry. Vakke meningen å belemre deg med klisjéer. Hva er det som har skjedd?”
     “Ikkeno. Materialtretthet...”

     Da banka det på døra. Det var Johans mamma.
     Ida kom inn som hu pleide. En liten, travel og elegant antrukket virvelvind som så alt, merka alt og kommenterte hver bidige ting.
     “Ny krok i gangen?”
     Jeg fikk klem mens jeg spurte meg selv som så ofte før hvordan hun så ufeilbarlig bevarte overblikket over meg og mitt. Johan fikk også klem før han stakk på rommet.
     Kåre og Ida var gamle kjente. Hu holdt ham på armlengs avstand og betrakta ham klinisk.
     “Skal du og Annette gå fra hverandre?”
     Da gråt Kåre. Høye, hengslete Kåre la pannen mot kompakte lille Ida og gråt. Hun klappa ham klosset på hodet.
     “Det går bra, det går bra skal du se. Bare gjør som meg og Endre. Ta det rolig, tenk på barna og vær snille mot hverandre. Det går bra. Ikke vær redd.”
     Hu lempa huet hans vekk.
     “Sånn. Det går bra, sier jeg. Bare oppfør dere som folk!”


Skogen

22. september 2009

     Det tok en times tid å riste av seg Kåre og Ida. “De passer perfekt sammen,” gjentok han for seg selv for tusende gang. Samtidig reflekterte han, ingen bombe dét heller, at han aldri hadde vært sjalu på deres forhold. De var et hit på fester. De spilte ut alt de ellers ikke var, ikke sånn han kjente dem iallfall, i en ordlek som alltid fortonte seg like komisk selv for en garva tilhører som han.
     “Jeg mener, kvinner er søte,” forkynte Kåre. “Dette har jeg alltid hørt. Kvinner skal være søte.”
     “Og menn skal være James Bond?”
     “Klart det, men først må dere bli søte igjen.”
     “Igjen? Hvem har sagt at vi noengang var søte?”
     “Voilà reklamens makt. Dere er søte. Jenter er definisjonen på søt. Kattunger hakke nubbtjangs. Ingen jente har noensinne fanga min interesse som ikke har spilt på søtessen sin.”
     “Sier mer om deg enn om dem, skulle jeg tro. Men jeg tilstår: jeg faller for råskinn. Lærjakker, tatoveringer, MC'er, maskinpistoler. Sånn som han der.” Hun verdiget meg en gest. “Hardhauser.”
     “Vi trenger å tenke seksuell kapital. Det er en av kapitalkategoriene Bourdieu sa altfor lite om.”
     “Og denne kapitalkategoriens heteroseksuelle verdi er den grad av tøffhet henholdsvis søthet en gitt mannlig henholdsvis kvinnelig aktør eller gruppe aktører kan bære til torgs i en gitt sosial situasjon? Men det forklarer ikke hvordan jeg som elsker tøffinger kan ha havna med en sånn pingle.” Jeg gjorde meg fortjent til ettermiddagdagens andre nikk.
     “Krake søker make,” foreslo Kåre.
     “Ris til egen bak er mer likt seg,” murra hun. “Hvilket minner meg om...”
     De kunne fortsatt natta gjennom, men jeg heiv dem ut før de var kommet skikkelig i gang. Jeg regner det som sannsynlig at de gikk og tok en øl sammen. Jeg regner det som usannsynlig at de havna i senga etterpå, men hva vet jeg?


Skauen

22. september 2009

     Ti minutter etter de forlot oss ringte det på igjen. Det var deg. Det var Caroline. Jeg bøzza deg inn. Johan og jeg og katta sto i døra og hørte du kom inn i oppgangen.
     “Hun kunne vært min kjæreste, pappa,” hviska Johan sint mens vi lytta til skrittene dine i trappa.
     Hvordan svarer man på sånt, tenkte han febrilsk, så rolig. Du har tid. Du trenger ikke svare nå.
     Og siden han ble så rolig svarte han.
     “Vet du hva, Johan?”
     “Hva da.”
     “Caroline og jeg møttes for bare noen dager siden. Er det ikke rart å dra deg inn i det så fort?”
     “Jammen det er jo det jeg sier!” hviska han sint. “Jeg er lei av å forholde meg til damene dine. De kommer og går, og hver gang skal jeg introdusere meg og virke positivt overraska og kort sagt smiske meg innpå et komplett uvedkommende vesen. Nå er du sammen med peneste jenta i klassen som dessuten er telepat, bare synn du er fireogfemti... Og så skal du involvere meg i det?”

     ***

     Vi lasta støvler og sekker ut av bilen, snørte og ordna oss og bega oss innover i Oslo Nordmark. Det bar bratt oppover første halvtimen og vi gikk stille i rekke på den steintette stien. Jeg så Johan merke seg hvor lett og stø på foten Caroline var og kjente han likte det.
     Vi satt på et svaberg på toppen av Vettakollen. Det var en sjelden septemberkveld. Varmt som i juli, himmelen blå og bevrende uendelig. Sola tar. Til natta skal du se det blir kaldt. Oslo glitrer under oss som fablenes Shangri La og i disen over svever fjorden, en tohodet drage med det store hodet nær Færder fyr, over horisonten, det lille innerst i Bunnefjorden og anus ikke langt fra Operabygget.
     “Du skjønner, Johan,” sa jeg ut i det disige blå, “jeg veit ikke åssen jeg skal si det, men vi... vi forandrer oss. Alt som skjer, alt dette nye, det... det er som elver renner på kryss og tvers av oss og graver ut daler og jettegryter og fyller opp juv og fjorder og former og sliper oss til vi blir... noe annet. Noe fremmed for oss sjæl. Ingen veit hva det er.” Jeg kjente Carolines øyne på meg.
     “Plutselig kan skjoldet mellom oss slå sprekker,” sa hun stille, “og vi ser dypt... inn i...” Stemmen fortok seg. Hun trakk på skuldrene. “Det er umulig å forklare, for det forandrer absolutt alt!
     “Men merk deg én ting,” fortsatte jeg. “Du veit, det finnes nok ikke så mange som oss rundt om, så vi... vi kan fort bli svært verdifulle. Veldig. Så vil noen eie oss...
     “Eie dere...?”
     “Etterretningstjenester vil spise oss med hud og hår om vi gir dem en brøkdels sjanse. Det kan bli farlig bare å oppholde seg i nærheten av oss. For deg, for eksempel.” Jeg la en arm rundt skuldrene hans. Jeg nølte foran det jeg måtte si... “Så vi... vi må reise bort en stund, Johan. Lengst mulig bort fra alle. Så kan vi å takle utfordringene etter hvert som de melder seg. Og om vi selvantenner går det ikke ut over andre enn oss sjæl...”
     “Reise bort?” Johan så urolig på meg. “Hvor lenge da? Jeg vil ikke at du skal reise bort! Jeg skjønner ikke hva du snakker om, pappa. Du høres helt gæren ut. Hva er det som skjer?”
     “Johan,” sa Caroline med tett kontrollert stemme. “Vi er alvorlige. Du må høre på oss.” Hun innåndet dypt og rolig, leppene skiltes såvidt, øyenlokkene skalv som mjuke vinger over en skygge av latter. I slike øyeblikk tar din skjønnhet simpelthen pusten fra meg. Hun ignorerte mine tanker. “Bare sitt stille...” fortsatte hun til Johan. “Kjenn etter. Bare rolig... Bare vent...”
     Jeg kjente Caroline iaktta Johan. Jeg kjente at hun kjente meg kjenne henne kjenne pusten hans stilne, skuldrene falle ned, bekymringsrynker rundt øynene forsvinne i hans unge hud.
     “Se inn i deg selv, og merk... Din bevissthet er et kontinent.” Han skalv, storøyd. Aldri hadde han sagt det høyt. Hvordan kan hun vite?
     “Sørøst for hovedkontinentet, langt fra breen, strekker en enorm lavtliggende halvøy seg ut i det store havet Tethys. Du kaller den Tårenes halvøy.”
     Johan satt med åpen munn.
     “Ytterst på denne halvøya finner du meg.”
     De var i hans verden. Caroline fortalte ham noe bare han visste. Han gikk gjennom regn og blest mot den siste odden på Tårenes halvøy. Det lyste. Så var hun der. Hele henne. Jeg-hun kjente det.
     “Skjønner du nå?” Sa hun med dempet stemme.
     “Ja. Nå skjøn...”
     “Nei, du skjønner ikke. Du ser bare skyggen av det vi ser, og vi ser utvilsomt bare skygen av det vi kommer til å se... om vi altså ikke havner på gærnehjem først.”

     Skogen hutlet seg tung og lummer rundt oss. Vi hadde telt. Det kom til å høljeregne. Vi kom til å bli kalde og våte. Været hadde tårna seg opp ut av intet og mørket seig innover oss fra alle kanter, til bare lufta høyt der oppe mellom skyene bevarte et sølvskinn av lys.
     Vi fyrte opp primusen og kokte middag mens natta og uværet samla seg rundt oss.
     “Skal du reise bort, pappa? Ikke gjør det'a... Vær så snill...”
     “Jeg veit det, Johan, jeg ha'kke lyst jeg heller. Men vi blir nødt å ta tak i det her, ellers... Det kommer til å ete oss... Ting bare skjer.” Det stramma i halsen. “Fortell ham, Caroline...!”
     Caroline retta sitt brune blikk mot Johan:
     “Det Endre vil jeg skal si har bare med meg å gjøre, ok? Det er jeg som har opplevd det, ikke han. Men fra du hørte første pipet fra meg igår har jeg stått og glant rett inn bevisstheten din. Jeg prøver å stenge meg ute men får det ikke til. Du må stenge. Vi tror vi kan lære...”
     “Så nå vet du alt om meg?”
     “Nei. Jeg lukker øynene, vil ikke se noe som helst. Jeg blir bare truffet av det som kommer fremst i bevisstheten. Det fyker rett på, så fort jeg ikke kan stanse det. Vi må lære deg å stenge.”

     ***


Kapittel 2

Om fortidens skygge og generasjoners kiv


Hans

mai 2106 - mai 2107

     Mitt navn er Hans Schlager og jeg kommer, som navnet tilsier, fra en stor kulturafamilie. Også mine kjødelige foreldre var aktive i '37. Far var redaktør i Københavnavisen noen måneder rundt årsskiftet før han dro østover. Mor (påsto hun) befant seg konstant på barrikadene, hvor også far én gang hadde innfunnet seg... på fact-finding mission, den 27. februar 2038, dagen de møttes.
     Som så mange i vår generasjon vokste mine søsken og jeg opp i skyggen av '37. I tiår hadde folk fryktet og håpet på et gjennombrudd, men innerst inne ikke trodd på det. Mine foreldre var med på å gjøre det umulige mulig. Men hva de røpet for sine barn om denne skjellsettende opplevelsen var ikke klargjørende. Selv om far hevdet han var i Moskvá i mai, var fortellingene hans derfra så blodløse at de kunne vært klipt fra Avisen. Men far var alltid en dårlig forteller, uten sans for hverken drama, anekdote eller plott, og sånn sett borget hans kjedsomhet for hans ærlighet.
     Det samme kunne ikke sies om min mor. Da mor sto på tribunen på Névski 9. mai, var hun et annet menneske enn to år før, da hun ankom metropolen som sekstenåring og forelska seg i hver og en av millionene som oversvømmet byen. De sulta og døde men dansa til de datt og rev ned Pribaltíiskaia bit for bit med bare nevene. “Alle var khodtsý,” sa hun. “Bare jeg ble Nastias venninne.”
     Høydepunktet i mors revolusjonsberetning var kvelden 2. desember, da Nastia døde. Nastia var fjorten da mor møtte henne, en iskald februardag like etter at infrastrukturen i byen for alvor gikk opp i liminga. Det lå døde folk i gata hver morgen og det sto heller ikke så bra til med den en gang naive Oslojenta med de en gang høye tankene om sin personlige rolle i verdens fornyelse. “Jeg var en dråpe i havet,” sa hun. “Hadde jeg falt om på fortauet, var jeg blitt skjøvet til side som de andre.”
     Men Nastia... Nastia var det enogtjuende århundres Jeanne d'Arc, ei kjapp og utholdende gatejente som kjente hvert smutthull i byen og skaffa mat og klær og tak over hodet til mor og mange flere, selv i de verste månedene vinteren '35-'36. Nastia var kultúra. Hele opprøret og alt det førte med seg var hun direkte eller indirekte ansvarlig for, skulle man tro min mor. De to jentene var sammen på hundrevis av zasédki. De sto i uker med millionene foran Pribaltíiskaia i polnotíshka, fullkomment tause mens militsiakordongene vaklet, armeen rykket fram, rykket tilbake og rykket fram igjen, skudd ble avfyrt i lufta og i kjøtt og blod, politikerne tvilte, finansfyrstene skalv, og kultura vokste fra lokal tumult til global renessanse. “Mamma,” tenkte mitt voksne jeg, når historien, i min hukommelse, nærmet seg dette punktet, “kan du ikke bare dempe deg litt?”
     Alltid var Nastia der. Hun var orkanens stille øye i min mors urskogsfrodige fantasi, en metaforblanding som forøvrig var helt i mors ånd. Da general Zhízhek konfronterte massene ved Finliándskii vokzál var det Nastia som trådte fram og talte ham imot. Da Sásha-Dast og Zhigulióva skalv i trusserne og ba khodtsý på knærne om å begi seg hjemover, snakket Nastia seg inn på rommet deres en sein nattestime og skjelte dem ut til de ba om lov til å skifte mening. Nastia fant mat til millioner. Hun startet Leningradavisen. Hun godkjente planene for 9. mai. Og da Sikkerhetsrådet vaklet de siste maidagene i '35 og verden holdt pusten, var det Nastia som innkalte Regionaliseringskonferansen og fastslo dens mandat. Uten Nastia, ingen regionalisering. Det var vanskelig å forestille seg en sånn verden. Nastia var alt og kunne alt. Mor bredte ut armene. Og når vi spurte hvorfor det så ikke sto noe i historiebøkene våre om Nastia, fnøys hun bare sint og sa at hu hadde vært der! Kom ikke og snakk til meg. Jeg har sett det jeg har sett og ingen historiebok kan forandre på det.
     Nastia døde, stadig ifølge mor, under den store Pushkinmaratonen, da femmillioner khodtsý resiterte Púshkins Bronserytteren mens de klatra og vassa oppstrøms langs den oversvømte venstrebredden av Nevá. Hvor mange som ble presset ut i elva den dagen og forsvant i det virvlende iskalde vannet vet ingen. Da fortroppen nærmet seg Lávra ble de møtt av general Shikoshíkins tungt bevæpnede styrker som åpnet ild da khodtsý, sin vane tro, bare fortsatte å gå. Som alltid gikk Nastia i første rekke med mor. Som alltid stilte hun seg på de mest utsatte stedene. Som alltid lette skarpskytterne etter henne forgjeves. Men i dag, ti dager etter hun fylte femten, fant en granat henne. Den eksploderte ikke, det var ikke motstand i den magre jentekroppen til å trigge tenninga, men i et glimt så mor henne stå med hendene over hodet, et sikkert smil på leppene og et gapende hull tvers gjennom venstre bryst. “Det var da kultura seiret,” avsluttet mor med gråtkvalt stemme...

     Så hvis en fjortenåring oppflaska på fars langtekkelighet og mors melodrama skulle føle at han hadde et og annet å leve opp til uten helt å vite hva... og straks skulle gi faen i å leve opp til noe som helst... ja, så kan det neppe undre.
     Da barndommen var over la jeg fra meg enhver ambisjon om å ha et spennende liv. Jeg studerte nyttige fag: økosofi og regadm og russisk og kamp. Jeg fikk gode jobber i SirkumBalt, elendigheten på kontinentet tiltrakk meg ikke og hvorfor skulle jeg emigrere når jeg trivdes her? Noe kulehull i brøstet higet jeg ikke etter. Hus og hjem. Sikre leveranser. Nettilgang. Pålitelige kontakter. God og variert sex. Kort sagt, jeg trengte en fast familie. Så jeg skaffet meg dét. Og så... ja, hva mer kan en mann begjære? Innhavet ga mulighet for all den mobiliteten jeg måtte ønske. Det var først etter fylte femti at jeg begynte å tenke at det var noe som ikke stemte.
     Men det skjedde ingenting før dagen noen måneder etter da jeg midt i en heftig diskusjon plutselig spurte min drama queen mamma om det hun hadde fortalt oss om Nastia var sant eller ikke.
     “Selvfølgelig snakket jeg sant!” utbrøt mamma iltert.
     “Katti!” sa jeg (hun likte at jeg brukte navnet hennes og behandlet meg mer som en likeverdig da). “Katti, jeg mener det! Svar på ordentlig for en gangs skyld. Det plager meg at du lyver. Det plager Siri og Lars òg.”
     Det ble stille, mens mor, kjenner jeg henne rett, tok i bruk sitt personlige kjerringråd mot raseriutbrudd: å telle sakte ned fra hundre, på russisk, i instrumentalis. Pussig nok så behandlingen ut til å virke denne gangen og da hun tok til orde igjen var tonen nøktern.
     “Jeg skjønner...” hun nølte, “at dere synes dere har gode grunner til ikke alltid å tro på alt jeg sier,” hun nikket til meg for bekreftelse. “Men Nastia... det er sant... det er sant hvert ord!”
     “Nei, mamma,” sa jeg trett, “det er det ikke...”
     “Det er sant, sier jeg! Jeg har... sikkert fått det til å høres for dramatisk ut. Men det var dramatisk. Nastia var... ei helt uvanlig jente. Hun var sånn som Jesus. Det hun gjorde forandret verden. Jeg vet jeg har sagt det før, men bare å møte henne var et under. Hun snudde livet mitt på hodet første sekund. Og jeg var på ingen måte alene.”
     Jeg så på henne mens hun snakka, fokuserte på de innsunkne øynene og den smale munnen, prøvde å gjette hva som foregikk bak de tettrynkede brynene jeg kjente bedre enn noe kart. Det var som min bror Lars sa en gang mens han pattet ettertenksomt på sin sigar: «All erfaring tilsier at når du for en gangs skyld treffer mor i et seriøst hjørne, skal du gripe sjansen uten å nøle og uten å forvente deg noe som helst.»
     “Det kan ikke være sant! Skal vi tro deg, var det Nastia som ledet kultúra. Jeg tok det opp med Dmítrii Aleksándrovich sist han var i København og han har aldri hørt om henne. Han er ekspert. Da vi bodde i Leningrad sjekka jeg alle numre av Avisen for '37. Ikke et ord om henne der heller.”
     “Tror du ikke jeg vet det?... Det er visst bare jeg som innrømmer at jeg husker henne.”
     Mor ble trett i stemmen. Jeg tror aldri jeg hadde hørt henne sånn før. Jeg blei slått av en tanke:
     “Kanskje det er noe med hukommelsen din?”
     “Ja da! Tror du ikke jeg har tenkt på det? Og kanskje livet er en drøm. Vi har ingen garantier. Men jeg har fundert over dette i mange år, Hans, og jeg er sikker det ikke er noe med meg. Jeg kunne ikke diktet opp Nastia. Hun var for... utenkelig. Jeg ville ikke hatt fantasi til å finne på noe slikt. Hun... sjokkerte meg hver dag vi var sammen.”
     “Sjokkerte?” sa jeg motvillig. Skulle jeg dras inn i hennes fantasier igjen? Jeg kokte ved tanken.
     “Hvordan hun sjokkerte? Du skulle sett henne og Zhízhek.” Katti lo. “Den tunge sinte mannen med tanks, kamphelikoptere og titusen antiterrorsoldatersoldater bak seg. Og den fillete, innhule jentungen som helt av seg selv fikk alt til å stoppe. Hun bare snakket til ham. Han hatet henne for det. De sier det var han som fyrte av granaten som drepte henne. Du kjenner meg, Hans, jeg er kyniker, jeg blir tent av ideer, ikke folk. Tror det verste om dem. Med Nastia ga jeg meg hen...”
     “Mor, du har fortalt alt dette tusen ganger! Kan du holde deg til saken? Hvorfor er det ingen andre som husker henne, tror du?”
     “Jeg vet ikke...” Og nå så min mor ikke lenger bare sliten ut, men gammel og motløs og nesten litt redd. “Jeg vet ikke hvorfor de fortier henne. Det må være noen som har noe å tjene på det. Men hvem og hva aner jeg ikke.”
     “Så det står en sammensvergelse bak? Neste stopp paranoia, mamma?”
     “Jeg vet ikke om det er en sammensvergelse, men noe er det. Da jeg kom til byen, levde og åndet den Nastia, det ble snakket om henne i gatene og i Avisa ble det skrevet daglig... snart skrev jeg en del av det selv, jeg husker noe av det ordrett den dag idag... Og så snakket og skrev hele verden om henne. Men det er som du sier. Ingen husker. Leningradavisen fra '37 er rensket for henne, jeg sjekket for tyve år siden... alle andre Aviser også... jeg har sett etter. Jeg fatter bare ikke hvorfor...”

     Denne diskusjonen fant sted få dager før familien med mann og mus satte seil for Leningrad, hvor vi skulle bo i fem år. Jeg var enogfemti. Det var tolv år siden sist vi var her og det kunne bli lenger til neste gang. Det slo meg at hvis jeg noen gang skulle få klarhet i mine spørsmål til Katti om hva som hadde skjedd i denne byen for snart søtti år siden, så var kanskje dette min siste sjanse.

     ***

     Før avreisen hadde jeg jobbet fire år som RegOrg for MærskIsco i København, også kjent som MiK. Med min utdannelse og min lange erfaring i redaksjoner og lokale feedbackgrupper var dette tilsynelatende et naturlig endepunkt for min karriere, og det var nok noe sånt jeg hadde tenkt dengang jeg tok mine utdannelsesvalg. Jeg er en rasjonell person som setter seg langsiktige mål og jobber systematisk for å nå dem. Jeg har lett for å skape orden og ro i en organisasjon og i forholdet mellom organisasjonen og dens omgivelser. Derfor er jeg en utmerket mellomsjiktsleder. Globale lederoppgaver har aldri interessert meg, og ikke bare fordi jeg ikke har noe ønske om å emigrere. I Roma eller Frisco eller Bankok ville politiske beslutninger straks tre i forgrunnen, og det tiltrekker meg ikke. Jeg anser politikere som dypt irrasjonelle vesener.
     Men min familietilhørighet legger sterkere føringer på karrieren enn mine preferanser, og jobben i MiK var aldri ment å vare evig. Jeg har, som sagt, en fast familie, som jeg har tilhørt siden jeg var tjuefire. Det er mange måter å organisere faste familier på, men vi har et formelt charter som er bindende for alle medlemmer, enten de er født i familien eller kommet til ved partnerskap eller adopsjon. Det ligger ikke til min personlighet å søke ut av familieskapet og inn i en annen familie for variasjonens skyld. Jeg har det bra der jeg er. Jeg har fått mine barn med kvinner som ønsket adgang til Schlagerfamilien (dem er det nok av, da familien er både velholden og velorganisert) og var villige til å etterleve familiens charter (en vesentlig mindre gruppe). Noe fast parforhold, enn si ekteskap, var aldri aktuelt. Jeg har et godt, om distansert, forhold til både kvinnene og deres barn.
     Min karriere bestemmes av familien i følgende forstand: Vårt familiecharter forutsetter «tilstedeværelse», familiemedlemmer skal bo sammen. Reiser du fra fellesskapet, melder du deg ut av det. Du kan beholde visse rettigheter og plikter, for eksempel som ambassadør, men du deltar ikke i familiens liv, og hvis du er borte i mer enn et år er din gjeninnlemmelse i prinsippet alltid oppe til forhandling. Dette betyr i praksis at alle karrierevalg i familien må være kompatible. Jeg kan ikke jobbe som snekker hvis familien ikke trenger snekkere. Jeg kan ikke jobbe i Riga mens familien bor i Gdanzig. Men i vår familie har alle familiemedlemmer sterkt kompatible kompetanser og vi kan derfor periodisk flytte fra by til by sammen. Vi utgjør det mine besteforeldre ville kalt et “team,” og i den grad teamet som helhet kan skaffe seg jobb et sted, kan vi dra dit sammen.
     Det er ikke uvanlig å organisere faste familier slik. De fleste byer jeg har sett har store husbåthavner befolket av håndverksfamilier og omsorgsfamilier med avtale med lokale institusjoner om midlertidig opphold. Mindre kjent er det at det som regel skjuler seg noen få migrerende organisasjonsfamilier blant disse. Vår familie er i utgangspunktet en typisk representant for arten. Vi skiller oss imidlertid ut på fire måter, som til sammen gjør Schlagerfamilien unik i SirkumBalt:
     For det første er vi en stor og meget rik familie, med for tiden hundreogtreognitti voksne medlemmer, hundreogfjorten barn og over tohundremillioner SB rubler i egenkapital, eiendom og utstyr ikke medregnet. Dette medfører spesielle organisatoriske mulighetsrom og utfordringer.
     For det andre har vi en meget bred og fleksibel jobbprofil og en innkjørt og effektiv koordineringsmetodikk som gjør våre tjenester ettertraktede i hele regionen. Vi kunne fylt opp avtaleboka for de neste femti åra og pendlet att og fram over Innhavet til våre dagers ende om vi ville. Isteden har vi valgt å ikke binde oss til mer enn ett (unntaksvis to) oppdrag av gangen. Dette gjør det mulig å prioritere oppdrag vi til enhver tid vurderer som interessante.
     For det tredje har vi luftskip. To luftskip som eskorterer båten, en ombygd interskandinavisk ferge fra nasjonalstatstiden, når vi migrerer en gang hvert andre, tredje eller femte år, fra Oslo til Tallinn, Tallinn til Gøteborg, Gøteborg til Hamburg, Hamburg til Königsgrad, og så videre. Luftskipene yter kommunikasjonstjenester, sikkerhet mot piratangrep og hurtig mobilitet ved behov, for eksempel ved alvorlig sykdom eller deltagelse i møter annetsteds i regionen...
     For det fjerde... ja, det fjerde kan vi ta senere... men jeg innser nå at jeg må si litt om vår koordineringsmetodikk, hvis det følgende overhodet skal bli forståelig. I faglitteraturen skilles det mellom faste familier organisert etter hierarkiske, ideologiske, slektsmessige og antropologiske prinsipper, og vår familie fremheves ofte som eksempel på det siste. Familiens medlemmer har to typer jobber: interne og eksterne. De interne leverer nødvendige tjenester til familiens medlemmer: utdannelse, helse, transport, kommunikasjon, forsyning, vedlikehold, programmering, osv. De eksterne leverer tjenester til omverdenen og familien mottar betaling for disse. I vår familie er de eksterne kompetansene sterkt differensierte, de fleste av oss har dessuten flere kompetanser og kan skifte mellom interne og eksterne oppdrag, slik kan familien til enhver tid mobilisere et meget bredt spektrum av alternative jobbkonfigurasjoner. Når en slik konfigurasjon designes riktig og samtlige inntar sine plasser i institusjonen som studeres, kan familien påvirke den på bestemte, på forhånd avtalte måter. Av og til har vi et begrenset mål, som å åpne flaskehalser og effektivisere informasjonsflyten i en organisasjon, muliggjøre gitte produksjonsmål i et konsern eller redusere konfliktnivået i et lokalsamfunn. Men det vi er best kjent for er å gå inn i en større samfunnsenhet, for eksempel en by eller et stort firma, levere en bred diagnose av enhetens almentilstand, anbefale inngrep for å bedre dens funksjonsevne og implementere disse inngrepene i praksis. Vi kaller oss en sosialterapeutisk eller praktisk-antropologisk familie. Vi tar skyhøye honorarer for våre tjenester.
     Målgruppen for vår forestående virksomhet i Leningrad var Regionaladministrasjonen selv. I tiår hadde de bedt oss om å ta dette oppdraget, men under betingelser vi ikke kunne akseptere. I '78, da familien først diskuterte saken, var det konsensus at RegAdm trengte en overhaling og vi kunne levere varen. Men det var også enighet om at vi ikke kunne levere noe som helst hvis alle metodevalg skulle utsettes for langvarige godkjennelsesprosedyrer og «fagetiske» (les politiske) vurderinger. Vår feltmetodikk krever at vi kan reagere fort, forandre vår jobbkonfigurasjon slik situasjonen til enhver tid krever, og, når det gjelder det forestående oppdraget, uten varsel sette våre folk inn i enhver posisjon i regionaladministrasjonen, inklusive toppledelsen og de hemmelige tjenester, om det synes hensiktsmessig. Åtteogtjue år tok det å overbevise RegAdm om at metodekravene våre ikke var til forhandling. Som sagt, politikere er ikke rasjonelle vesener.
     Men nå var vi altså på vei. Luftskip II med seks ambassadører og åtte teknikere hadde alt vært ni måneder i Leningrad for å tilse at det infrastrukturelle var på plass. F/S Schlager er ikke noen jolle, hun fraktet i sin tid flere tusen passasjerer frem og tilbake mellom København og Oslo... daglig, hevdes det, selv om jeg tviler på akkurat dét. Nå skulle hun ha trygg opplagsplass i fem år, tilkobling til lokale kraft- og datanett, detaljert vedlikeholdsavtale, regelmessig tilførsel av fødevarer og nødvendighetsartikler, prosjektleiligheter og lokaler i byen, ladestasjon for vår medbragte kjøretøyspark, tilgang til vann og kloakk... alt skulle være på plass og fungere uten en glitsj fra dag én. Og da byadministrasjonen er kjent for sin korrupte og langdryge saksgang hadde ambassadørene hatt hendene fulle. Nå forsikret de oss på kryptert kortbølge at alt var i boks, inklusive avtalens hemmelige klausul som vi forhandlet om til siste dag og bare fikk gjennom ved å true med å trekke oss fra prosjektet en gang for alle. Den hemmelige klausulen var min baby. Den ga familien ubetinget og ikke-tidsbegrenset bruksrett til den gamle fiberoptkabelen mellom Leningrad og Helsinki som RegAdm nylig hadde satt i stand og tatt i bruk for administrative formål. Det var en gullkantet rettighet. Vi tar oss som sagt godt betalt.
     Min egen rolle, slik intervensjonen tentativt var planlagt, ville være å inngå i en rekke høyere administrative verv, inklusive til slutt presidentstillingen. Men de første månedene skulle jeg være en slags allround antropolog som gjennomførte korte støntfeltarbeid rundt om i organisasjonen. Målet var på den ene side å vise mitt åsyn i så mange som mulig av RegAdms hundreogni avdelinger, så folk senere ville vite hvem som vikarierte for deres president. På den annen side ville jeg få et grovt overblikk over forholdene i ulike deler av RegAdms mangeslungne nettverk, lære noen navn og ansikter å kjenne og danne meg et inntrykk av stemningen histen og pisten.
     Også hadde jeg sluttansvaret for alle prinsippielle avgjørelser på prosjektet.

     “Sikken en helvedes opgave, mand! Hvor fanden har du tænkt dig at begynde?” spurte Adam, en av mine klassifikatoriske onkler på morssiden som hadde jobbet som tekniker i mange år.
     “Jeg tror jeg starter med et par uker på sentralkjøkkenet,” svarte jeg.
     “I køkkenet! Må man spørge hvorfor.”
     Adam, som familien rekrutterte fra Christiania for nærmere tjue år siden, var en fenomenal datatekniker, en passabel matematiker og familiens beste musiker (han var cellist), men han tok sjelden eksterne jobber og hans innsikt i verden der ute kunne, som han sa, «ligge på et meget lille sted.»
     “Jeg trenger å få et overblikk først over hvor jeg er.”
     “Og så begynder du nedenfra og arbejder dig opad?”
     “Nei, ikke så enkelt.” Jeg måtte smile. “Ikke alt lar seg ordne langs en opp-ned akse. Men jeg begynner selvfølgelig i nærheten av bånn.”
     “Fordi de giver dig lov til at få foden indenfor, eller hva'?”
     “Tilgang får jeg over alt. Det er en del av avtalen. Eliten har vi tvunget til å innfinne seg med det og lenger nede i systemet har de ikke noe valg.”
     “Så fatter jeg det ikke. Hvorfor begynder vi ikke i centrum af det vi forsøger at forstå?”
     “Det funker bare ikke sånn. Når du først blir identifisert med eliten kan du aldri starte på kjøkkenet og oppnå fortrolighet med personalet der.”
     “Ja, du starter fra bunden, mand!” Den gamle christianit døde langsomt.
     “Ok, jeg sa det ikke helt riktig. Du kan vinne innpass hvis du jobber med saken, men det tar lengre tid og mer krefter, og sjansene for å gjøre feil blir større. Det er dårlig metodikk. Hvis du først har vært der som ikke-elite er det lettere å komme tilbake og bli akseptert.”
     “Men hvorfor er køkkenet overhoved interessant? De propper vel ikke heroin i vores mad?”
     “Kjøkkenet har sikkert ikke noe med saken å gjøre. Men spise er noe alle skal, derfor har kjøkken- og kantinepersonalet ofte en brei kontaktflate i organisasjonen de betjener. Folk betror seg til dem, de får høre mye sladder, ingen tar dem alvorlig eller betrakter dem som en trussel. Men nettopp derfor føler de seg kanskje ikke så kuet av formelle hierarkier. Da vi gjorde prosjektet i København kom jeg i kontakt med en slu gammel bartender som fortalte meg temmelig bramfritt hva han mente om MaerskIsco. Vet du hva han sa?”
     “Nej.”
     “Tre ganger det siste tiåret var han blitt anmodet om å ha unavngitte tilsetningsstoffer i drinkene til navngitte gjester ved baren. Han hadde nektet. Han visste ikke hvor anmodningene kom fra, men alt pekte på høyt, om ikke høyeste, hold. Men det han hadde merket hos alle tre, var at seinere, uker eller måneder seinere, hadde de forulykket. Én døde i en luftskipbrann, hos en annen svikta nyrene, den tredje ble schizofren og kom på lukka avdeling på Bispebjerg. Jeg spurte om han ikke var redd for å få ledelsen på nakken for å ha fortalt meg dette. Da lo han og sa at ingen tar en bartender alvorlig nok til å forfølge ham. «Historisk sett har bartendere og jøder motsatte tilpasninger.»”
     “Sagde han virkelig dét?”
     “Det var dét han sa. Det var en opplysende samtale. Uten insiderinformasjonen hans hadde vi brukt et år til på føkkings MærskIsco.”
     “Det var bund-korrupt, ikke?”
     “Korrupt er ikke engang mellomnavnet. Jeg skjønner den dag i dag ikke hva de håpet å oppnå ved å hyre oss inn. Vi hadde kommet til bunns i saken uansett. Prøvde de å kjøpe seg legitimitet?”
     “Mit indtryk var at de forsøgte at få fat i vores technoekspertice. Både Jens og Alissa og jeg fik vide at der lå nogle ret fede jobs og lige ventede på os i MIK-FOU: udmærkede lønvilkår, pensioner, billig bolig, god skole til børnene, ubegrænsede budgetter.” Adam flirte. “De ville blandt andet ha vores assistance for at forstå hvorfor Schlagerfamiliens luftskib aldrig har forulykket, mens MærskIsco taber mindst et skib om året. Alissa sagde at vi med fornøjelse ville afholde et seminar for MaerskIsco om luftskibsikkerhed, men så tabte de ligesom interessen.” Han fnøys.
     Jeg måtte le, jeg òg.
     “Jeg har hørt historien før, men seminaret var nyheter for meg. Hu er skarp, Alissa.”
     “Dét er hun! Folk siger, hun er den bedste programmør i SirkumBalt. Jeg er ikke programmør, så jeg ved det ikke. Men jeg ved at hvis jeg giver et problem til Alissa så løser hun det altid. Altid. Med venstre hånd. Med højre hånd har hun gang i en hel masse andet. Og imens står munden ikke stille på hende. Hun snakker hele tiden, mand! Men det er aldrig kedeligt.”
     Han stanset opp.
     “Vidste du i øvrigt at Alissa er immigrant fra Korridoren?” Jeg spisset ører.
     “Nei.”
     “Hun fik et stipendie og brændte det hele af på en luftskibsbilet til London. Derfra blaffede hun med en solvindsejler til København. Da hun kom hertil havde hun ikke en kopek på lommen. Men hun vidste at familien var i byen, så hun gik direkte fra hovedbanegården til skibet og henvendte sig til den første, der gik ud. Det var tilfældigvis mig.”
     “Du har ikke fortalt om dette før.”
     “Næh... Jeg tænkte det kunne vente til hun sad lidt mere sikkert i sadlen her hos os. Jeg kunne med det samme se at hun var en ressource, men for de fleste tog det lidt tid.”
     “Ja, jeg husker det var noe motstand. Hva slags bakgrunn hadde jenta? Hvor kom hun egentlig fra og hvorfor ville hun ikke fortelle om det?”
     “Du var heller ikke helt sikker i din sag, eller hvad?”
     “Jeg innrømmer det. Men jeg skjønner fremdeles ikke hemmelighetskremmeriet. Kunne hun ikke bare sagt hvem hun var? Ingen kunne ha noe å si på det?”
     Adam svarte ikke. Jeg så han satt og tygde på noe. Jeg venta. Til slutt kom det:
     “Du må altså tale med Alissa selv, for at få alle detaljer. Men jeg må vel godt sige, at Korridoren efter alt at dømme ikke er noget paradis på jord i vores tid.”
     “De har hatt borgerkrig og hungersnød, hører jeg.”
     “Korrekt. Og til sidst byggede de en palæstinamur mellem nord og syd og Alissas familie boede i en ruin af en gammel bondegård midt i murbanen. Familien blev smidt ud, og hendes forældre, bedsteforældre og fire søskende blev smidt mod nord. Alissa endte på sydsiden av muren. Hun var kun tolv, men hun klarede at komme til New York.”
     “Til fots?”
     “Ja, hvordan ellers?”
     “Og så?”
     “Ja, det er vel her jeg mener du selv skal spørge Alissa.”
     “Men tøft har det vært?”
     “Det har været ret hårdt. Men nu er hun i paradis,” sa Adam. “Der findes ikke noget mere loyalt familiemedlem end Alissa.”

     Rundt om lå havet blikk stille og maisolen var varm nok til å gjøre det komfortabelt å sitte på dekk. Mot nord gled svenskekysten langsomt forbi. Himmelen lå som ei blå kule over oss, brutt i talløse spisse fragmenter, som isflak, av master og rigg og solvindseilenes svulmende membraner som, når man så rett på dem, var nesten usynlige, men når synet traff i spissere vinkler syntes som skimrende, dyplilla dis.
     Jeg tenkte på Katti, som jeg hadde taua inn i familien fem år før, og som mens vi snakket spilte rulett, røyka (andres) sigarer og drakk whisky på skipets «casino» nede på dekk åtte, og jeg tenkte på Nastia. Hvor skulle oppdraget jeg hadde arvet ende? Hvilke intervensjoner ville det kreve? Hvor dypt ville mine spørsmål nå? Når ville prosjektets krav forvandles til krav til familien? Kunne jeg tillate meg å la det skje? Overfor familien kunne man tillate seg mye, så lenge man spilte med reine kort. Ellers var hevnen kontant hvis det ble oppdaga. Og oppdaga ble det. Det var ikke mulig å skjule noe sånt i det lange løp i et samfunn på trehundre mennesker som bor på en båt.

     ***

     Det var det ikke i en biologisk kjernefamilie heller, hadde vi erfart. Mamma og pappa hadde forsøkt. Det var Siri som fant det gamle brevet... Hun kom inn på rommet til meg og Lars og var helt rar i ansiktet. Visste dere at mamma var gift med en annen mann og hadde barn med ham? sa hun.
     Hvorfor fortalte dere den løgnen? Noen sier hele generasjonen som overlevde Storsulten notorisk løy om sine tidligere liv. Men at Katti og Even ikke blei gift den gangen de møttes i '38, men tvert om gikk hen og stifta familier hver på sin kant, men deres ektefeller og barn... pesten tok dem alle... De kunne godt fortalt. Det ville gjort mye obskurt i vår oppvekst lettere å forstå. Kanskje vi ikke ville mista Siri. Hun var ikke så robust. Lars tror løgnene deres dreiv henne til galskapen til slutt...
     Poenget er iallfall at denne historien hverken økte min tiltro til Kattis beretninger om Nastia eller reduserte min lyst til å konfrontere henne. Men for tiden kunne jeg ikke konfrontere Katti med noe som helst. Det var juli og været var hett og ubehagelig og myggen fra titusen fuktige kjellere surra og beit og Katti var syk. Malaria, sa legene. Hun fikk det første gang i Leningrad med Nastia, og hadde hatt nye, stort sett milde, anfall med års mellomrom gjennom min oppvekst, så uventet var det ikke. Men Katti var åttiseks, selv om jeg så henne som mye yngre (mor var per definisjon ung, rart som sånt henger ved). Nå viste feberen fram hennes alder til alment skue: kinn og øyne innsunkne, brynene massive, knokler lyser gjennom hud og hår, uttørka bryster, raslende pust, finmaskede rynker som fiskegarn rundt munnen. Hun fikk de beste legene i byen, og F/S Schlagers hospital var romslig og haitekk. Men jeg spurte meg selv om sykdommen hun led av denne gangen, uansett hva de kalte den, kanskje ikke hadde noen kur. Når jeg besøkte henne på sykestuen lå spørsmålet alltid på tunga: Mamma, nå dør du snart. Kan du ikke fortelle oss sannheten først? Men synet av den innskrumpne gamle skrotten og lyden av den hese pusten hun holdt gående på pur faenskap, fylte meg med en besk medlidenhet som stoppet meg hver gang, og det stålgrå glimtet i øynene når hun en sjelden gang gløttet på dem, overbeviste meg om at hun godt visste hva jeg tenkte på og at det ville være fånyttes å forvente mer enn et glefs til svar. Så jeg stilte ingen spørsmål, og hjernen i sin ensomhet fortsatte å kverne på den gamle gåten.
     Hvis bare Lars eller Siri hadde vært her, så hadde jeg hatt noen å snakke med, noen å måle tanker med, som kunne si om min besettelse med Nastia hadde en rasjonell kjerne som gjorde den verd å forfølge, eller bare var en frukt av gammelt nag jeg burde fordrive fra sjela. Men Lars var i Tromsø og bestyrte sitt klippfiskimperium og Siri... sist jeg hørte fra henne var hun på vei til Berlins døende helvete på oppdrag fra FN... guveit hvor hun var nå, om hun overhodet lever. Langt om lenge holdt hun ikke ut og valgte emigrasjonen for å komme vekk fra uvissheten som stadig hjemsøkte meg, her jeg gikk i fortidas fotspor gjennom Leningrads gater.
     Jeg gikk lange turer i byen de første månedene. Jeg hadde en jobb å passe, bevares, og jeg passa den, sleit to uker på kjøkkenet som jeg hadde lovt Adam, så noen dager i verkstedene, hos gartnerne, sjåførene, rengjøringa, sekretærene. Jeg var i gang med en turnus gjennom alle avdelinger, hvor jeg diskuterte arbeidssituasjonen med ansatte og ledelse (hver for seg og sammen), sto i kontakt flere ganger ukentlig med familiemedlemmer som var mer langsiktig plassert rundt om i RegAdms etater, og la tentative planer for stillingene jeg skulle prioritere å gå inn i selv. Imens administrerte jeg de innledende fasene av familiens prosjekt som helhet: preliminær kartlegning, systematisk sondering, første utplasseringer, selektiv utdypning, preliminær systemskissering. Slik står forløpet beskrevet i standardmanualen og jeg fulgte standard prosedyre til punkt og prikke. Ikke noe lite arbeid, kan du si, men jeg hadde dyktige og rutinerte medarbeidere som hadde jobbet sammen ofte på mer krevende oppdrag enn dette. Derfor kunne jeg tillate meg å reke gatelangs til alle døgnets tider og i allslags vær og bare kjenne, høre, lukte og se, det er en viktig del av ethvert feltarbeid og ingen ville ha noe å si på det. Lukta av billig pleks og piss og kål var den samme som tolv år før, konstaterte jeg. Dét var i det minste betryggende.
     Jeg gikk og tenkte på Katti og denne forgjettede og forbannede byen som hadde spilt en så fatal rolle i hennes, og derfor mitt, liv. Jeg tenkte på blokaden. Etter hundreogseksti år bar byen fortsatt dens tegn. Taust ventet den, hemmelighetsfull, sammenbitt, som om Hitlers kanoner stadig sto oppmarsjert på Púlkovskie góry. Det var derfor kultúra krevde det sovjetiske bynavnet tilbake: det var blokadens by. De kalte det å gi lidelsen sitt sanne navn eller noe sånt. Hva var det de sa igjen? Jeg lette etter formuleringen, men min ellers gode hukommelse sviktet meg. Jeg måtte huske å spørre Katti før hun døde, tok jeg meg i å tenke. Hvorfor var dét så viktig, forresten? Det var et kjent kultura-uttrykk. Det ville være lett å finne folk som kjente det. Hvorfor måtte jeg spørre mor? Jo, lo jeg bittert, for kanskje hun hadde dikta opp det òg. Så var hun den eneste som kjente uttrykket. Men jeg ville jo ikke vite av løgnene hennes? Plutselig var jeg barn igjen og lå med Siri og Lars i senga vi delte i den lille leiligheten i Markveien og venta på Katti som skulle komme og fortelle. Det ilte en deilig spenning gjennom kroppen. Hvordan var det det endte i går? Nastia fant brød i det gamle bakerlageret i Kúpchino, den isolerte bydelen. Hun sendte Katti og tre andre for å samle folk og hester til å dra sledene med tørt brød inn til sentrum. Så begynte det å snø. Det var dét, ja. Det lavet ned. De kom ikke fram, hvordan ville det gå? Mors historier var spennende. De var spennende fordi de var fulle av fine og levende detaljer som bare en som var der selv kan kjenne til. Og fordi hver gang mor fortalte var det som hun delte en stor og viktig hemmelighet med oss. Og fordi vi kunne spørre: hvordan så brødlageret ut? hvordan lukta brødet? var det muggent? hva sa Nastia da hun fant det? Og mors svar var alltid like uventede, like virkelige, og vi satt kveld etter kveld trollbundne og musestille og hørte hvordan det gikk... Og så var det bare løgn alt sammen.
     Da det først gikk opp for meg... jeg var tretten... føltes det som et svik. Jeg ville ikke snakke med Katti på måneder. Men jeg hadde eldre søsken som hadde vært gjennom det samme og de overbeviste meg at jeg burde synes synn på henne. “Mor lyver ikke, hun tror det selv. Hun er syk,” sa Siri. Nå var mor iallfall syk, jeg så for meg den uttørka kokongen inne på sykestua... men hva om Katti snakka sant? Hva om noen hadde brukt haugevis av tid og penger på å slette hvert minne om Nastia fra historien, men så hadde de glemt, eller ikke greid, eller kanskje med vilje latt være å slette henne fra mammas minne. Hvem ville gjøre noe sånt? Hvem kunne gjøre noe sånt? Og hvorfor? Jeg lot meg tenke tanken ferdig her jeg traska alene ut mot Finskebukta klokka fire om natta med bare den fjerne skyggen av havdammen som vitne. Var det sant hva Katti sa? Jeg hadde ikke tatt muligheten på alvor på førti år. Hvordan skulle jeg få svar? Grave i glemte arkivskap etter papirer sensoren glemte? Lete opp gamle folk som husket? Spørre ruinene av Pribaltíiskaia? Der lå de, bare et par hundre meter unna, de snodde stiene overgrodd, de elegante '40-tallspagodene forfalt til rønner der hjemløse søker ly. Jeg så for meg fargede lys, folkemasser, kafeer og små templer, kulturas overmodige vilje til å omdanne verden i sitt bilde, nå en ruins ruin.
     Leningrad var en by som ikke glemte. Et eller annet sted i denne drømmenes metropol måtte det finnes et minne om Nastia om hun overhodet hadde fantes, uansett hvor grundig noen seinere hadde forsøkt å slette henne fra tiden.

     ***

     Jeg spurte meg for, så diskré som mulig, blant mine informanter i RegAdm. Ikke om Nastia eller noe mor hadde fortalt, jeg forhørte meg om de kjente gamle mennesker som min gamle mor kunne mimre om gamle dager med. Det var ikke mange napp jeg fikk. Ikke at folk var uvillige til å hjelpe, tvert om, eldre nyter større respekt i Leningrad enn i Oslo, men forventet levealder for leningradkvinner er femogfemti, for menn er den førtifem, så da folk fikk høre hvor gammel mor var, gjorde de store øyne og rista på hodet. Og når jeg en sjelden gang hørte om gamle slektninger eller venner, var de enten forlengst i en tilstand av fremskreden senilitet eller de kom utenbysfra etter Storsulten eller de hadde hatt liten kontakt med kultura mens det sto på. Det gikk over to måneder og vinter blei til vår før jeg hadde hellet med meg.
     Mannen jeg fikk høre om var fireognitti og titulerte seg på gammelt vis som Dmítrii Pávlovich. Som nittenåring, sa min kilde, i '32, ble han ansatt som juniorforsker ved Senter for uavhengige samfunnsstudier, et tidlig arnested for det fremvoksende kulturanettverket. Senteret var gammelt allerede da. Det hadde ligget der på Lígovskii siden perestróikas dager, da det kjempet en annen kamp mot glemselen av en annen fortid, og unge Dmítrii Pávlovich kjente nok et sus av historie da han leste navnene på de tidligste medarbeidere under gulnede fotografier i den sagnomsuste baren: Voronkóv, Zdravomýslova, Pachenkóv, Olimpíeva, romantiske navn kultúra straks gjorde til sine og som tiltrakk unge intellektuelle som Dmítrii Pávlovich til bevegelsen fra starten av.
     Sin fremskredne alder til tross var Dmítrii Pávlovich en våken og skarpsindig mann i god fysisk form og med et behagelig lynne. Det slo meg at mor sikkert kom til å ha glede av å møte ham, uansett om han kunne gi meg noen informasjon eller ei. Ikke at jeg trodde han ville fortelle meg det jeg var ute etter, selv om han hadde noe å fortelle. Hvis mor snakket sant var hemmeligheten om Nastia dypt begravet av noen med stor makt og ikke noe man pratet med fremmede om. Planen var å overlate ham til mor. Men da måtte jeg ha henne med på laget.
     Katti var tilbake på beina etter malariaen, ennå ikke helt sitt gamle seg, men full av energi og tanker og karakteristiske sure oppstøt... nå gjaldt det å tenne henne for min plan.
     Min plan, ja. Hva var den? Å bekrefte mors mentale helse eller å bevise en gang for alle at historiene jeg hadde lyttet til barndommen gjennom var min dramamammas selvbedrag? Uansett var min problemstilling neppe entydig, min metode mangelfull og min feltetikk tvilsom. Når jeg ville involvere mor i prosjektet, var motivene enda dunklere. Ville jeg straffe eller belønne, frelse eller blottstille henne? Kanskje jeg bare så i henne en god potensiell feltarbeider? Tjue år senere, mens jeg skriver disse linjene, vet jeg stadig ikke. Men jeg hadde satt meg fore å gjennomføre prosjektet, med eller uten skjellig grunn eller god metode, og jeg er som sagt ikke en mann som lett lar seg avlede når jeg har bestemt meg for et handlingssett.
     Men mor var like sta som jeg:
     “Vil du jeg skal bli venner med han fyren bare for å finne ut om han vet noe om Nastia? Jeg vet alt jeg trenger å vite om Nastia, takk.”
     “Men Lars og Siri og jeg, mamma, vi trenger å vite. Skjønner du ikke? Hvis andre kunne si at Nastia eksisterte, kunne vi stole på deg...”
     “Stole på meg!” Nå var mor fyrt og forbanna. “Ja man skal høre mye, gutten min! Nevn én gang jeg har sviktet dere i noe vesentlig. En gang! Tror dere vi hadde det lett, pappa og jeg, med å holde familien sammen, skaffe mat på bordet og varme i huset gjennom alle de tunge åra mens dere var små? Hva? Svar meg.” (Nei, Katti, du har fortalt det før, eller var det løgn det òg?) “Og når det gjelder Nastia. Det er ikke noe mistenkelig ved min historie. Hun var den hun var og jeg har beskrevet henne så godt jeg kunne for dere... fordi hun var det viktigste mennesket i mitt liv.” Hu snufsa tørt. “Jeg ville dere skulle vite. Tvilen har dere selv funnet på, den er ikke noe jeg har pådyttet dere. Dessuten, pappa bekreftet historien...”
     “Det gjorde han ikke!” formelig hoia jeg for å slippe til, og jeg fortsatte uten kunstpauser for å utnytte det korte mellomrommet i mors monolog som mitt utrop hadde skjært ut. “Han gjorde ikke det. Han sa til Siri at hun skulle høre på deg men ikke tro på deg. Det var noe av det siste han sa. Han sa det var dét han alltid hadde gjort.”
     “Ja, han sa vel det! Du Hans, alvorlig talt, hvor tett i pappenheimerne går det an å bli? Pappa sa det fordi han alltid hadde vært motstander av at jeg fortalte disse historiene. Han visste hvor ensomt det var å være den eneste som visste. Han ville spare dere for det.”
     Der ga hun meg noe å tygge på. Hvor godt kjente jeg min far? Jeg var bare tjueén da han døde, men mors versjon passa. Det var sånn jeg huska ham: mild, konfliktsky, selvutslettende... en fredsmegler som, når han satte seg dét fore, kunne være stedigere enn alle oss andre til sammen.
     “Jeg kunne ikke akseptere det synet,” fortsatte hun, roligere ved tanken på mannen hun hadde elsket og skapt et liv i ruinene med. “Det var et tema vi aldri ble enige om. Men han respekterte mitt valg etter at han hadde forsøkt å overbevise meg om sitt syn og ikke klarte det.”
     “Men Katti, husket pappa Nastia?”
     “Jada. Han var bare noen dager i Leningrad og da var hun allerede død. Men han husket godt alt snakket om henne i København og Moskvá. Da vi ble kjent, pleide vi å more oss med å sammenligne hendelsene jeg hadde opplevd med historiene han hadde hørt. Det var å se en myte bli til.”
     “Men jeg... jeg mener husket han Nastia til slutten av livet?”
     “Han var senil de siste årene. Du husker dét?”
     “Jeg husker det, mamma. Men du skjønner poenget. Forandret hukommelsen hans seg? Huska han stadig Nastia etter at de andre hadde glemt henne?”
     Hun så tankefullt på meg.
     “Vet du, det spørsmålet har jeg aldri stilt meg. Muligheten har ikke falt meg inn. Vi snakket ikke mye om fortiden de siste årene. Men når du sier det er det klart han kan ha mistet troen på sin egen hukommelse uten å ville belemre meg med det. Han visste jo hvor viktig Nastia var for meg.”
     “Så er vi like langt.” Jeg sukka så tungt at mor måtte le.
     “Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor det er så fordømt viktig for dere med denne historien! Enten den er sann eller ei, så er den fortid. Det er over, Nastia er død hvis hun levde, og så godt som død hvis hun aldri fantes. Hva mer er det å si?”
     “Men Katti, hvis hun fantes er det noen som tildekker noe. Kanskje bare Nastia, men kanskje mer? Hvem gjør dette? Hvilke hensikter har de? Du må ha stilt deg sånne spørsmål. Du sa selv at du gjorde research i Leningrad sist du var der. Det må ha vært noe du så etter?”
     Det blei stille en stund mens vi betrakta hverandre kritisk og kanskje med større gjensidig forståelse enn på noe tidspunkt i livet. Det gamle læransiktet (som hun selv kalte det) var misfarga og arret, det tynne hvite håret dekka skallen som en skrøpelig pappmasjé-hatt. Hun ligna en karikatur av alderdommen (hennes ord, det òg). Men den faste munnen og de mørkegrå perleugleøynene som skotta hit og dit og fulgte med på alt fra sine uutgrunnelige huler, kommuniserte klart som dagen at hun ikke hadde tenkt å rokke seg en millimeter uten god grunn. Det gjaldt å gi henne god grunn.
     “Hva skulle jeg gjøre med denne kunnskapen, hvis jeg fikk den?” spyttet hun til slutt. “Hvis de er så mektige, de som har skjult henne, hva kan jeg utrette mot dem? Skulle jeg bruke livet mitt på dét? Hadde Nastia visst, ville hun ledd av meg.”
     “Hvordan kan du vite hva du kan gjøre med en kunnskap du ikke har?” prustet jeg irritert. Jeg tok meg inn igjen. “Katti, jeg akter å gjennomføre dette uansett hva du sier. Skal du være med?”
     “Jeg blir med,” hvisket mor, og jeg så en tåre forme seg under venstre øye, briste og etterlate et blankt skinn nedover det tørre kinnet. “Inntil videre,” la hun til. Stemmen sprakte igjen.

     ***

     Dmítrii Pávlovich bodde i den klassiske bykjernen, i en trekkfull 1890-tallsleilighet i sjette etasje på en av líniia-gatene et par kvartaler vest for den nedlagte metrostasjonen Vasileostróvskaia og en kilometers gange fra kaiplassen til F/S Schlager. Nå som vårflom og malaria hadde kommet og gått, kunne mor fint spasert denne distansen selv, men jeg syklet henne bort med en av våre rickshaws og ble med opp i leiligheten for å introdusere gamlingene. Etter obligatorisk velkomst med te og syltetøy (naboens hjemmelagde) sørget jeg for å absentere meg så fort høfligheten tillot.
     Da jeg som avtalt kom for å plukke henne opp tre timer senere, satt de på kjøkkenet og drakk vodka med zakúski og mor var langt fra edru. Hun dampet på en av sine dyrebare kubanske sigarer, bare det faktum at hun hadde den med sa mye om hva hun hadde tenkt kunne komme ut av dette møtet. Dmítrii Pávlovich ba meg sitte på den ledige stolen ved enden av kjøkkenbordet, hentet et glass fra skapet og skjenket til alle tre. Han løftet glasset: “Prokhodíli!” Det var en gammel khodtsý-skål jeg ikke hadde hørt på mange år. “Til Deres mor, den mest standhaftige kvinne i SirkumBalt!” uttalte han med glimt i øyet og drakk til bunns. Jeg gjorde som han. Mor bare nippet til det, fritatt som kvinne for å drikke do dná.
     Jeg så på Katti spørrende men hun leet ikke på et øyenbryn. Det var nok til å vekke mistanke om at hun hadde oppdaget noe.
     “Ekaterína Petróvna og jeg sto sammen foran Pribaltíiskaia,” la han til, ingen sensasjon dét, gitt millionene som hadde stått der. “Vi var i samme chast.” Det var straks mer interessant. En chast hadde, så vidt jeg visste, ikke mer enn cirka femti medlemmer.
     Mor fortsatte å ignorere meg, så jeg ble nødt til å svare på dette utsagnet mest mulig lakonisk.
     “Da har dere sikkert hatt mye å snakke om.”
     “Vi må gå, Hans,” avbrøt mor plutselig og stumpet de siste fem centimeterne av sigaren i asjetten som tjente som askebeger. “Jeg er trett. Dmítrii Pávlovich, takk for en hyggelig eftermiddag. Jeg håper De vil gjengjelde visitten om ikke så lenge.”
     Han nikket og førte oss til døra, hvor han hjalp min mor på med kåpe og hatt.

     Det ville være nytteløst å spørre Katti hva som hadde skjedd. Enten fortalte hun det selv når hun selv fant det for godt, eller ikke. Jeg syklet i taushet ned Bolshói prospékt. Været var sommerlig, en og annen skydott hastet av gårde høyt på himmelen mens en frisk liten havbris fartet gatelangs mot sentrum, rasla i bladene på de gamle lindetrærne og ruska i jentenes skjørter. Fotgjengere, kjerrer, rikshaws, trikker, hester, en og annen el, konkurrerte om plassen på den brede veibanen, mens skoleklasser fulgte lærere gjennom parkene til høyre og venstre, og småbarn og bestemødre hver på sitt vis underholdt seg på slitte lekeplasser. Ved markedet var gata så full det var uråd å komme fram og bodene sto tett flere hundre meter fra selve markedsbygningen. Jeg forbannet meg selv at jeg ikke hadde fulgt Srédnii noen kvartaler til før jeg tok ned på Bolshói, så ville jeg omgått alt sammen, men så lente jeg meg tilbake og lot meg nyte det fine været og livet omkring.

     “Se deg for, din idiot!”
     “Mora di sku sett seg for før a satte dæ til verda...”

     “... men tok ti kopek kilo'n for potteter! Jeg forklart'a hva a kunne gjørra med dissa pottetene sine og gikk videre te neste, og hu sku ha tolv...”

     “Unnskyld, hvor fant De isen?”

     “Fløtt'æ, kjerring!”

     “Vodka og alterlys! Bare tjue kopek pakka! Tjue kopek! Vodka og alterlys! Innramma porno! Beste kvalitet porno! Bare femten kopek for garantert førstegens nettrykk! Bibler! Bare tretti kopek! Hele boka på moderne russisk, bare tretti!”

     “Kom barn, hold dere fast!”
     “Bábushka!

     “Har'u sett den nye skuta nere på havna? Diger som ei utpult flodmerrfitte og dekt a haitekk. Solvind og radar og en føkkings laserkanon under ei presenning.”
     “Forpulte RegAdm! Hele området er sperra ta med piggtrå og piggnett på sjøsida...”
     “Ska visst værra ei familieskute fra SirkumBalt et sted.”
     “Familieskute! Den overpulte lørja er ei førtitusentonner om a er et gram.”
     “Veit ikke, det er det dem sier. Dem har visst luftskip òg.”
     “Forpulte RegAdm, sier jeg. Der ser'u hva dem bruker penga våres tel.”
     “Nastka sku visst!”
     “Visst tverrpulte faen sku a det...”

     Jeg så skarpt etter de to mennene som forsvant i mengden. «Nástka sku visst!» tenkte jeg. Hvem Nástka? Noen de kjente. Ei gammal tante, en kollega, ei lærerinne, et barn? Lød ikke sånn. Det lignet et fast uttrykk, et ordtak nesten, og den fritt forsterka svarreplikken bekreftet dét. Jeg satte mine russlandskunnskaper i høygir for å identifisere hvilken Nástka, Nástechka eller Anastásia i russisk folklore det kunne dreie seg om, men kom ikke på noen troverdige kandidater. Det var en helgen fra romertida, noe med et synkende skip som likevel fløyt, en keiser som ble slått blind, en martyrdød på bålet... Så var det Iván Gróznyis første kone, den første tsarinaen, forgiftet av bojarene, hevdet han da hun døde på sotteseng... Og Nikolai II's datter, den søttenårige storfyrstinnen som bolsjevikene henretta... Kanskje henne? Men hva gjorde hun så selvsikkert på disse gamle alkisenes lepper? Anastásia, Nástka, Nástenka, Nástechka... Nástia...
     Hjertet gjorde et hopp og jeg følte meg kvalm et sekund. Hva var det mor sa forleden? «Hadde Nastia visst, ville hun ledd av meg.» Jeg kjente følelsen fra utallige feltarbeid: en innlysende konklusjon som bevisstheten blokkerte; anfallet av svimmelhet da blokaden brast. Jeg hadde tak i noe.

     ***


Kapittel 3

Om katter. Om sprang i tid og rom og bilders flukt.


Tog

23.-30. september 2009

     Åtte dager seinere hoppa vi på flytoget til Gardermoen med en stor sekk og en koffert hver og buret til katta mellom oss. Béla (oppkalt etter Bartók men med feil kjønn) var vant til å reise og likte buret sitt, men i dag ytra hu si misnøye høyt og umiskjennelig. Vi skulle nemlig ikke reise, vi skulle flytte på ubestemt tid, og ...