Kapittel 1

Om dagliglivets krav til helter og heltinner

Møte	2. september 2009

     Som så mange historier starter denne på danskebåten. Jeg hadde vært en tur i Køben og rakk ikke flyet hjem, så jeg kjøpte lugar hos DFDS... søttitallet, da vi lå i sovepose under trappa for en billig penge, var forlengst historie. Noen timer seinere satt jeg i baren og så på havet flyte forbi da jeg fatta det kom laivmusikk her. Jeg fikk stikke ned på dekk to og hente varme klær så kunne jeg få fred et par timer på dekk, jeg visste om en plass der det ikke blåste. De bar inn et mikrofonstativ og jeg sto klar til avgang, da en sped, arabisk utseende ung mann med mørkt hår og arr i ansiktet hoppa fra stillestående opp på scenen og uten innledning tok til å hamre løs på gitaren og croone kjente og kjære svisker. Saken var at han hadde fantastisk stemme og masse energi, selv om han tydelig var meget sliten. Stemmen svingte og gråt og dansa, og kroppen dansa med i en besk sensuell ballett. Jeg bestiller en gin and tonic, tenkte jeg, og så meg rundt i lokalet.
     Ved nabobordet hadde ei ung jente, rundt tjue kanskje, slått seg ned. Hu gikk i sandaler, tilårskomne jeans med en feida blomst på låret, gulbrun t-skjorte i XXL med Manhattans utvaska profil knapt synlig, et irrgrønt fløffy syntetisk skjerf med innvevde sølvtråder, sånn de selger på Standard, og en nattsvart hestehale satt opp med syltestrikk... dårlig smak så det suste men på henne så det bra ut. På henne så nok alt bra ut. Hu lente seg på albuene fram over bordet med et bredt smil, haka i hendene, oppslukt av sangeren. Hu merka blikket mitt. Et par hasselnøttbrune øyne glitret vidåpent, tok meg i øyesyn. Så flytta hu stolen nærmere og la hånda fortrolig på armen min.
     “Er det ikke fint!” sa hun.
     Jeg nikka. Så lot vi oss bergta av den ru stemmen og den ubønnhørlige gitaren, og av den fine sitringa av hånda hennes gjenglemt på armen min, til settet var slutt. Vi ligna mest en bestefar på tur med barnebarnet.
     Da vi hadde klappa og plystra for siste gang dro hu strikken løs og rista håret fritt, det strømte utover skuldrene i skinnende floker. Hun snudde mot meg, ansiktet lett rødmende som etter en dans.
     “Jeg går, jeg.”
     “Hvor da?” sa jeg, som den naturligste ting av verden.
     “Blir du med?” svarte hun.
     Vi gikk opp teppelagte trapper til dekk elleve, der suitene lå. Det begynte å bli stille i korridorene. Hu låste oss inn.
     “Bor du her aleine?” Det vakke annen bagasje i det store rommet enn en sliten skolesekk.
     “Foreldrene mine. Du skal få dra til København for å se om universitetet er noe for deg, men reisen skal foregå i korrekte former og under forsvarlig oppsyn. Forsvarlig oppsyn!” utbrøt hun. “Hallo! Middelalderen er altså over!”
     “Vakter?” Utafor gikk sola ned og himmel og hav rødma.
     “Dem kvittet jeg meg med på nedturen,” hu trakk på skuldrene. “Måtte true med å gå til VG.”
     Et streif av blodrødt sollys fylte det sterile rommet.
     “Så ville vel foreldrene dine også blitt innblanda?”
     “Ja og hva så...?”
     “De har for eksempel kanskje råd til bedre advokater enn du?” De hadde leid to fluktende suiter, så jeg, den ene sikkert til vaktene. Døra mellom sto åpen.
     “Skal jeg ha advokat? Jeg overbeviser hvem som helst om hva som helst helt alene hvis jeg vil!”
     Vi lo sammen av dette, komfortabelt, som barndomsvenner.
     Hu tok handa mi og ledet meg til vinduet, og nok en gang overdøvet bestefarsfølelsen det meste. Utafor var en skjermet liten veranda med havutsikt og privat jaccuzzi.
     “Foreldrene mine har råd til føkkings alt!”
     “Du foretrekker fattigdom?”
     “Har du penger må du ha fantasi. Jeg er møkklei av maseratier og privatfly og kunstsamlinger og veldedighetsgallaer og seks hytter på fjellet... Nille for milliardærer!”
     Vi gikk ut.
     “Seks hytter?”
     “Seks på fjellet, sju ved sjøen, alle bekvemmeligheter; leiligheter i Paris, Tokyo, Shanghai, New York, hus på Rivieraen... jeg glemmer halvparten... Et føkkings fengsel av gull...”
     “Og når har du tenkt å bryte ut av fengselet?
     “Akkurat nå, tror jeg,” svarte hun.
     Jeg tok et skritt tilbake for å få overblikk. Så ut i mørket på havet igjen... Hva er jeg i ferd med å rote meg opp i nå? Hvem er dette mennesket... denne rapptenkte jentungen, dette uutholdelig vakre barnet... som har ramla inn i livet mitt som det selvfølgeligste i verden, som jeg uten skjellig grunn har fattet så uforbeholden tillit til, og som jeg... jeg beit meg i leppa... etter alt å dømme i nokså umiddelbar framtid skal gå til sengs med...
     “Hvor gammel er du,” spurte jeg.
     “Nitten,” svarte hun. “Enn du?”
     “Femtifire.”
     Vi så på hverandre og sprutlo.
     “Dette gå'kke, veit du,” sa jeg.
     “Hva går ikke?”
     “Jeg mener, jeg veit ikke hva du heter engang...”
     “Caroline.”
     “Takk,” sa jeg.
     “Og du?”
     “Endre. Det gåkke, Caroline. Jeg er tre ganger eldre enn deg, en utgått skosåle av en fraskilt akademiker, mens du...” Jeg stansa meg sjæl.
     “Jeg venter i spenning...”
     “Ok, hvis du insisterer: Du er ung og smart og bobler over av liv, du er på full fart ut av spjeldet, og... ja... Hva skarru med å drasse rundt på meg?”
     “Du glemte at jeg også er enearving til en formue. Og glitrer i selskapslivet...” hu kasta et blikk over seg selv, “... jeg kan nemlig kle meg hvis jeg vil. Du ser, innvendingene kan jeg utenat. Ikke dessto mindre,” sa hun nøkternt, “er det dét som er i ferd med å skje.”
     Et brunt blikk fra hennes alveansikt brakte hver tenkelige innvending til taushet.
     “Og så er du så forjævlig pen!” glapp det halvhøyt ut av meg.
     Det blei stille en liten stund.
     “Hva sa du?”
     “Sorry, jeg bare sleiva med leppa.” Med ett spilte det en rolle at jeg ikke hadde sleiva for mye.
     “Nei. Hva var det du sa?”
     “Jeg sa du er det nydeligste jenta jeg i mitt liv har sett. Men du har antagelig hørt det før...”
     “Man hører så mangt,” sa hun mutt.
     “Jeg beundrer deg som et kunstverk, ok? Mona Lisa. En lekker solnedgang.”
     “Elg i solnedgang?” mishørte hun håpefullt.
     “Gjerne det. På maskinbrodert åkle med smijernsbeslag fra sekstitallet.”
     “Å, smijernsbeslag!” Hun tok fram smilet igjen. “Men mitt utseende er altså ikke et tema.” Hu tørka pannen med håndbaken som hadde fått noe olje på seg ute på dekk og etterlot ei diagonal brun stripe fra høyre tinning til venstre øyekrok, som fikk henne til å se ut som en sjørøver. Jeg beundret hennes nye stil i tilbørlig taushet.
     Hu så tilbake på meg, et lite smil i munnvikene lekte med en skygge av tristesse. Så med ett blei blikket ømt så ømt. Hun krøllet seg inn mot meg og gråt. Så spratt hu opp og lo, hikstende smilende med hele kroppen, grep meg i henda fort, lett som i lek, og dilta bakut til armene stramma mellom oss. Det kantete presset av hennes smale fingre mot mine grove tente skinnende gnister av følelse som fòr lik sjampanjebobler på speed fra henda og ut i hele kroppen. Hu la seg tilbake og trakk med hele vekta si, så jeg også måtte lene meg bakover. Nå brølte vettisfosser av lys fra hendene ut i oss, lys vi så, men også hørte, følte, smakte, leste.
     Vi iakttok hverandre anpustent, ansikter vidåpne, munn på gløtt.
     Så dro vi alt vi kunne. Stirra stivt med stengte øyne inn i hverandres dypeste.
     Da... var det noe som revna. Som et jordskjelv.

     Fy føkkings faen! hørte jeg henne si. Som om «si» eller «høre» var ordet..
     Hva du... dette... er...? pressa jeg fram...
     Det r-revner-r-r!
     Caroline jeg... Hører jeg... deg?
     Du... Jeg... hører deg... tenke?
     Gåkke an å høre tenke! sa-tenkte jeg indignert.
     Går nok an likvel skal du se.
     Vi lot armene henge fritt men det egenartede tankefellesskapet vedvarte. Vi snakket i tankene, vi hørte hverandres tanker. Det var telepati, men det var mer, det var... livsglede og dødsfare... Der og da døpte vi det «samsinn». Vi observerte hverandre lenge i betenkt stillhet før vi slapp det til igjen.
     Jeg ser... stotra jeg, ... i ditt minne... lille jenta... skogen... aleine...
     Å, Endre! La meg! Hun smilte forventningsfullt inn i samsinnet. Det var onkels... gård... sande... i vestfold... Prøv å se!
     Jeg ser store gamle hus... brede jorder... røde klipper... skog...
     De ville bare ha meg til pynt. Ellers dumpet de meg her så ofte som mulig. Her kom ingen andre barn... Jeg lekte med dyrene. Hang med gårdsarbeiderne. Lekte alene. Smakte på et liv uten dem! Jeg fant dragehuler og alveslott, hemmelige byer; kjempet kriger, reiste vidt; fikk venner som ville dø for sin prinsesse hvor enn hun fòr... Så endret samsinnet seg, tankestrømmen stilnet, bildestrømmen tetna til. Blikket småsprang gjennom skogen i barnehøyde, lista seg stille, så seg tilbake. Zoom ut og jeg ser jenta, Caroline, kanskje seks, på huk mellom steiner. Vakker som barn òg. Hu gjør noe med henda, hvisker til seg selv, ansiktet intenst til stede, helt fengslet av leken... Så... med ett... forandrer liksom lufta seg.
     Jenta ser opp. Framfor henne står en fullvoksen gaupe. De betrakter hverandre lenge. Kattehalen sveiper av og til, ellers står de stille.
     Voksne Caroline slo ut med armene: “Det svære dyret! Han kunne drept meg. Bæng! Og jeg så nær jeg luktet ham!” (Og jeg lukta ham da hun sa det!) “Til slutt brølte han så hele meg ristet, snudde seg la-a-ngsomt, og gikk.” (Jeg kjente brølet, så ham gå. Samsinnet vevet seg inn i språket og ga det nye dimensjoner.)
     “Du vakke redd?”
     “Nei da! Jeg sto og vinket da han gikk. Jeg var bare ei lita jente,” sa hun.
     Og da hu sa ei lita jente kjente jeg hva det var å være ei lita jente...

Turistfelle

2. september 2009

     Jeg gikk i minibaren etter vann og vin. Selv langt til havs var kvelden behagelig varm. Vi visste jo det var bedrag, og sannheten var at den korte sommeren snart var over. Snart kom regnet som bare fortsatte, løvet falt, det kom is på pyttene, snø i gatene, slaps og holke, stille hvite desembermorgener ved Maridalsvannet. I beste fall. Men i kveld satt vi altså her midt i Skagerak i t-skjorter.
     “Vintern var kaldere før,” sa jeg for å dra i gang konversasjonen.
     “Og alt var mye bedre under krigen?”
     “For tjuetusen år siden lå hele landet under is. De sier breen var tre kilometer tjukk ved Røros.”
     “Tre kilometer er innmari mye is,” innrømte hun. Hu trakk ansiktet sammen og myste opp i lufta og jeg kjente henne forestille seg all den isen for alle de åra siden. “På den annen side,” funderte hun, “på den tiden hadde hulemaleriene i Chauvet allerede vært på plass i nesten tyvetusen år. Så føkkings gamle er de! Men dyrene flyr like spill levende over veggene i dag. Du blir svimmel av å se... Jeg var der i juni. På russetur.” Hu klødde seg forventningsfullt på nesa.
     “Russetur til steinalderen!?”
     “Rolig nå,” sa hun. “Vi bodde trygt i en turistfelle på Rivieraen. Billig vin, dårlig sex, og sol så det rekker. Jeg kjedet meg. Da jeg hørte om hulen mistet jeg vaktene og gikk på bussen straks.”
     “Disse vaktene dine høres ut som noen søvnige typer...”
     Hun lo. “Det er de! Et barnløst eldre ektepar. Litt vimsete. Veldig lette å miste. Vi pleier å late som ingenting, men jeg tipper de har skjerpet kravene. De tror jeg skal bli narkoman i Christiania og familien skal havne i VG. Nå truer jeg med VG selv! Med ondt skal ondt fordrives.”
     “Hvorfor ansetter de ikke noen ordentlige vakter?”
     “Aner ikke. Mannen er visst en av mors uheldige fettere. Familien beskytter dem, men stiller til gjengjeld noen krav...”
     Jeg så ut som et spørsmålstegn. Hun trakk på skuldrene:
     “Ta jobben til far. Den er en sinekyre,” hun uttalte ordet som om hun nettopp hadde slått det opp. “Han tror han jobber, men faktisk er det sekretæren. Men lønna er så bra at ingen mistenker...”
     “Sånn jobb jeg alltid har ønska meg!” flirte jeg. “Men Chauvet... Hva skjedde? Dro du dit?” Jeg stussa. “Forresten, når jeg tenker meg om. Er ikke Chauvet adgang forbudt for absolutt alle?”
     “Jo. Men det var det ingen som fortalte meg!”
     Jeg måtte le. “Men du kom om bord på bussen?”
     “Lokalbussen!” korrigerte hu med hevet hode. “Først ved nitiden, etter tre overganger, var jeg i Vallon-Pont-d'Arc, støl i rompa og stinn av forventning. Jeg spurte en fyr på en fortauscafé hvordan jeg fikk se hulen. Han var tilfeldigvis vaktsjef for hele det fredede området, så jeg fikk rene ord for penga: Hulen var stengt, ingen bønn. Jeg ble så skuffet! Det må ha syntes, for han flyttet meg over til bordet sitt, helte opp et glass vin, tok frem mobilen og snart var jeg buden på middag med familien og innlosjert på gjesterommet på ubestemt tid.” Hu lyste fornøyd. “Jeg fikk det kjempefint! Byttet retur og fikk to uker til med barnepass og kokkelære. Mor og far fikk seg hemmelig telefonnummer av skrekk for VG! Men så, ved aftensbordet noen dager før jeg skulle dra, forteller papa at en forsker nettopp har ringt og meldt avbud til det lenge planlagte hulebesøket imorgen tidlig, «på så kort varsel at en erstatning ikke kan finnes, og derved åpnes muligheten,» fortsatte den sindige stemmen, «for at en alminnelig borger kan slippes inn. Da ledelsen ba meg utpeke en person, tenkte jeg straks på notre amie norvégienne.» Jeg gispet så jeg fikk vin i vrangstrupen. De klemte meg og dunket meg på ryggen og lo, jeg kysset og gråt og lo og nøys om hverandre og kunne ikke tro det...”
     “Så du slapp faktisk inn?”
     “Inngangen er som en safe. Vi fikk på sterile drakter. Bildene er tross alt åtte ganger eldre enn pyramidene. Forskerne hadde det travelt, men papa hadde lagt inn et godt ord for meg, så jeg fikk et kart og noen instrukser og fikk gå fritt til vi måtte ut. I sluttkammeret var CO2-nivået lavt, så jeg stilte alarmen og bare så!” Hun åpnet seg mot meg og jeg så. Jeg så løver jakte, nesehorn stanges, villhester pruste. Så presist, så levende! De elsket disse dyrene, tenkte jeg. De var deres guder...
     Hun så på meg med et spørrende drag om munnen. Så hevet hun hodet ørlite grann, nesebora spilte seg ut en hårsbredd men nok til at jeg et øyeblikk lurte på hvorfor.

     Da hun spurte fortalte jeg om skilsmisse og år i utlandet. Min fortelling, gjengitt liketil og enkelt, som mer, men ikke mye mer, enn en god historie, økte fortroligheten, såpass har jeg lært av alle forholdene jeg har begått de siste åra. Befridd for sentimentalitet blir du et menneske av kjøtt og blod, og mennesker av kjøtt og blod lar seg berøre. Hu rørte hånda mi som for å bekrefte det. Bare et tøtsj med en fingertupp for å gjøre et poeng, men det ene ville ta det andre, kjente jeg...
     Men stopp nå, fòr det i meg. Går ikke vi litt fort fram? Kanskje jeg skal bremse en smule? Det må være ei hake. Du kan ikke faktisk bli sammen med verdens fineste nittenåring uten at det hevner seg. Ikke når du er over femti. Det strider mot naturens orden.
     “Skal vi ta et bad?” sa hu.
     “Jeg hakke badetøy.”
     “Badetøy!” sa hu med forakt, og begynte å kle av seg. Flau som en trettenåring fulgte jeg hennes eksempel. Min gamle kropps blotte sameksistens med hennes unge ga rom for ettertanke. Jeg dekket meg uvilkårlig. Henne så jeg knapt på og jeg blei rød i toppen når det unngåelige skjedde. Hu var enda vakrere uten klær enn med, konstaterte jeg, hver kurve lekende, hver bevegelse provokatorisk ynde. Det vakke til å holde ut! Som å se rett inn i sola.

Ilandstigning

2.-3. september 2009

     Havet skumlet mørkt der ute. Vi satt i egne tanker, vi hadde forsåvidt nok å tenke på. I et forsøk på å holde hodet kaldt mens vannet kokte omkring meg, stirra jeg først inn i den grelt illuminerte suiten, så ut på havet der bare lys fra fjerne skip syntes. Like lite hjalp det. I den sterke strømmen i det trange karet rørte vi støtt hverandre og hver gang blei ikke bare hodet men kropp og sjel heitere.
     “Au!” sa hun.
     “Hva?”
     “Du sparket meg i puppen!”
     “Å, unnskyld...” Flauheten var ved å avta under omstendighetenes press.
     “Det er virkelig trangt her...”
     “Og med denne strømmen er det umulig å holde seg på rett kjøl.”
     “Kanskje det går an å skru den ned?”
     Hu løfta seg opp av vannet og plaska bort for å se på noen brytere på veggen. Jeg fulgte den nakne kroppen med øynene... slank og ledig, uten en overdrivelse noe sted... mens den utførte disse handlingene med enkel eleganse.
     “Her!” utbrøt hun. “Den står jo på maks!” Vannet ble med ett roligere. “Hjalp det?”
     Øyeblikket etter sklei hun ned til meg igjen. Etter litt fomling fant vi stillinger som signaliserte vennskapelig samvær uten å forårsake oppløp i gatene.
     Hu pusta dypt og ustøtt: “Det er til å bli gal av!”
     “Men vi...”
     “Jeg vet det.” Hu kasta på hodet. “Men jeg... jeg må si det!” Hu dukka under vann. Da hun kom opp igjen prusta hu: “Det går bare ikke an... å begjære noen... sånn som jeg... begjærer deg.” Ordet begjær blei uttalt som hadde hun aldri tatt det i sin munn før, men så godt det smakte! “Jeg blir svimmel,” fortsatte hun. “Får flekker foran øynene. Hører syner. Når jeg tar i deg, får jeg støt!”
     “Også speilene. Alt speiler og speiler seg.”
     “Jeg vet.”
     “Og jeg veit at du vet at jeg veit at du veit, men ingenting blir noe bedre av det...”
     Vi sendte hverandre et bedrøvelig blikk.
     “Snarere verre.”
     Vi lo igjen. Latteren var til tider det eneste holdepunkt vi hadde.
     “Hvor langt tror du speilingene kan gå?” sa hun. “Jeg vet at du at jeg at du at jeg at du...”
     “Ikke for langt, synes jeg.”
     “Hvordan det?”
     “Alt liksom... løser seg opp i speil. Jeg kjenner at du kjenner at jeg, ok... men hva kjenner vi? Ingenting blir absolutt og virkelig...”
     “Og når var det sist dét?”
     “Som gammal klatrer liker jeg det ikke. Jeg trur jeg står på fjell, så er det måsa.”
     “Spen-nen-de,” nynna hun til kjenningsmelodien til James Bond.
     “Men farlig.”
     “Det glitrer av... av all speilingen, kanskje. Det er derfor du er redd for å ha sex, ikke sant?”
     “Det jeg tenker,” sa jeg etter en kort pause, “er at her står vi allerede og glaner rett inn i hverandres respektive sjeler. Hvordan blir det om vi har sex? Tusen ganger sterkere? Takler vi det?”
     “Jeg vet! Jeg kjenner det og jeg kjenner det inni deg men...”
     “Alt jeg sier,” avbrøyt jeg lettere oppgitt, “er at kanskje vi bør vente til vi er trygt hjemme.”
     Hun strakte foten opp og kløyp meg i nesa med to tær.
     En t... ting av gangen, tenkte jeg i henne, der hu lå med øya lukka og bobler til haka.

     “Hva tenker du på?” sa hun en god stund seinere.
     “Veit du ikke det da?”
     “Jeg vil du skal... snakke. Med ord. Ordene er tryggere.”
     Jeg funderte litt på dét. “Jeg kom bare til å tenke på en fyr jeg kjenner,” sa jeg mens vannet masserte kroppen. “Du veit, av og til ser du bare ting helt klart og rolig, som de er? Plutselig så jeg ham sånn. Lang, hengslete fyr, går litt foroverbøyd med krum rygg sånn som Viggo i tegneserien.”
     “Ryggproblemer?”
     “Han er hypermobil. Slangemenneske. Står på knæra, bøyer seg tilbake og legger nesa i bakken mellom lårne. Prater masse eller tier bom stille, kribler av nervøs energi. Gammal kompis. En gang en bra klatrer, nå intellektuell alkis. Jeg så ham sånn, lidenskapsløst. Folk blir gamle, tenkte jeg, så faller'em tilbake på en infantil idée fixe og der ligger de.”
     “Du klatrer?”
     “Det har blitt noen turer, ja.”
     Hu målte meg med blikket. “Proff, kanskje?”
     “Ikke helt. Har vært med på en del, men det blir dyrt hvis du ikke orker PR-styret.”
     “Ja du elsker vel det.”
     “Kan'kke tenke meg no bedre. Du klatrer kanskje sjæl?”
     Hu betrakta meg analytisk. “Litt. Og du, er du sånn... som han du beskriver?”
     “Veit ikke. Vanskelig å se innafra.”
     Hu trakk pusten, gjorde bollekinn, dukka helt under og satte seg brått opp igjen så vannet fossa fra hodet nedover brystet. Hu løfta håret, som var overalt, vekk fra de operative delene av ansiktet.
     “Puh! Jeg holder på å koke bort! Hva heter han, han fyren?”
     “Halvor. Hvordan det?”
     “Jeg trengte et navn å spikre ham fast med. Hva gjør han?”
     “Akademiker. Samfunnsviter. Tidligere medstudent og kollega.”
     “Ulykkelig gift, sa du?”
     “For henne, tipper jeg. Jeg trur han gir jamt faen, har sikkert ei studine i hver konferanseby. Hu ser eldre ut hver gang vi møtes, men det er et fritt land, hvorfor går'a ikke bare fra'n? Samma greia, spørru meg. Villighet til ofre liv og samvittighet for å unngå å skifte stilling i senga.”
     “Halvor,” sa hun, som smakte hun på navnet. “Dere er venner?”
     “Var, er vel ordet. Jeg tåler ikke drikkinga og skrytinga hans mer.”

Etterpå lå vi nakne i den store senga med gardinene åpne mot natt og hav, interiøret pretensiøst og upersonlig. Vi hadde ikke sex, det hadde vi bestemt. Til gjengjeld studerte vi hverandres kropper. Alt. Hver millimeter. Fra hodebunn til navlelo, på nært hold og i samsinn. Vi ville kjenne hverandre! Flauheten... det som var igjen av den... blåstes fanden i vold av nyfikenhet og narsisisme. Kroppene bredte seg ut og åpna seg for den andres blikk i en gjensidig visuell beruselse som øyeblikkelig forvandla seg til følelsesrus, da ethvert sted på kroppen uttrykker et liv vi både kjenner og responderer på med følelse. Å si vi blei kåte av dette ville være århundrets underdrivelse. Jeg visste ikke hva kåt var før denne natta! Og siden jeg visste... jeg kjente det jo... at samme kåtskapen herja hos deg... og du visste at jeg visste, og jeg at du at jeg og... ja, begjæret blei ikke mindre av dét. Jeg ville ha deg, her, nå, hardt, vilt, straks! Det overskygget alt. Tanke og følelse, inntrykk og minne, fornuft og moral druknet i bølger av begjær så sirupstunge at jeg et bêl kunne stå i ro på bølgekammen og overskue alt... Men begjæret rommet også angsten for selvdestruksjon, angsten som gjør begjæret manisk, selvsentrert, og... ja, selvdestruktivt. Så vi holder igjen. Bare se men ikke røre. Bare røre, men ikke gripe. Vente... til vi kommer hjem...

     Det yrte mens båten glei langs Nesodden, rundt Hovedøya og inn til Vippetangen. Ikke mye, men nok t'å bli våte av der vi sto, aleine på øverste dekk. Vi sa ikke stort. Det som hadde starta som en uskyldig flørt krevde nå en ny og totaltoppslukende oppmerksomhet.
     Vi sto utafor hos meg, kliss våte og dirrende av samsinn, og anstrengte oss for å si ting helt klart:
     “Vi kan gå hver til vårt.” Du klipte orda av med tenna. “Ringe taxi. Late som intet har skjedd.”
     “Jeg...” Bilde av sur taxisjåfør som kjører hjem etter bomtur. “Jeg...
     “En ting av gangen, Endre. Du sa det selv.”
     Sa jeg det?” Jeg svetta
     “Vel, sa og sa...”

Leilighet

3. september 2009

     Vi satte oss motsatt hverandre ved kjøkkenbordet og stirra ut av vinduet. Gata lå livløs. Det skjer ingenting. Vi sier ingenting. På vei opp fra båten gikk det opp for oss at vi ikke lenger hadde kontroll over speilingene. For noen timer siden kunne vi enda slå dem av og på. Nå kom og gikk de som de ville. Men om vi holdt hodet akkurat litt sånn på skakke litt ned og fram og helt stille, så stoppa de nesten. Caroline satt med rett rygg og henda i fanget og så ubevegelig ut på den grå byen.
     Jeg...
     Du!
     Stille før stormen. To par redde øyne.
     Skjønneruvajegmener? Tenkte hu.
     Skjønner'æaltfå'godt...
     Indre fred.Indre... Endre... Tvang jeg meg til å tenke.
     Indre kan ikk... Endre kan indr... Ikk... Det indre kan... kan ikke... annet-enn... enn endre seg...
     Bravo!
     Hæ? Tenkte hu uttrykksløst.
     Du fikk sag... sa... se... tenk... stengt det...?
     “Stengt det, du liksom!” Hu svetta. “Du skjelver. Jeg òg.” Hu så på hendene sine.

Du-jeg! Som piskeslag.

     Hu stirra med åpen munn, som været hun mot vinden.
     “Det letna,” bemerka jeg. “Trur du det er over?”
     “Hva da? Hvordan kan jeg vite om det er over når jeg ikke vet hva det er!”
     “Over at du var inni huet mitt...”
     “Og du i mitt! Kom deg ut! hadde jeg lyst til å skrike men jeg fikk det ikke fram.”
     “Vil du det skal slutte?” sa jeg.
     Det forbistra gjøkuret annonserte at klokka nu var ni.
     “Vil du det skal slutte?” sa hu.
     “Gjøkuret? Det galer snart sitt siste kòkk, arvestøkke eller ei. Men jeg sikter til denne... greia vår... samsinnet... at vi liksom smeltes sammen av speil... vil du det skal slutte?”
     “Nei-i! Det er for... for sprøtt!” Hu gjorde store øyne. “Men det var fint med litt pause, du.”
     “Kanskje vi burde legge en plan?”
     “En plan for hva da?”
     Snakken bølget fram og tilbake. Elliptisk, inneforstått. Så inneforstått man ikke har lov til å være etter så kort et bekjentskap.
     “En plan for å leve som barn igjen?” foreslo jeg.
     “Det ligger lenger tilbake for deg. Men jeg har lyst likevel.”
     “Jeg òg. Hva ligger lenger tilbake for meg?”
     “Barndommen.” Hun så meg rett i øynene.

Seng	3. september 2009

     Vi rappa en flaske juice på kjøkkenet og tok den med opp på hemsen. Det var en trivelig og etter hvert minnerik hems, nå var det plutselig som hadde det aldri foregått noe mer betydningsfullt her enn barneselskap, skjønt barn... Caroline kunne vært storesøstera til Johan om jeg hadde vært litt kjappere på avtrekkern... Hemsen svømte av bøker og CD'er, aviser og katteleker. Sengetøyet lå i en opprota bylt. Katta sov som dau i et hjørne, hu ensa ikke oss.
     “Her har du iallfall ei dyne,” sa jeg.
     Og nå skal vi ha sex? fortsatte jeg til meg selv. Guveit vi tenkte snart ikke på annet. Ja vi fikk feste bilbeltene! Bare jeg tok i deg visste jeg hva det er å være din kropp. Jeg var deg, nesten. Alt som ér et menneske... følelser, sanser, tanker, minner, feighet og mot, ærefrykt og råskap... valsa over meg i en tsunami av... det vi kalte samsinn. Og det rare med dette samsinnet var at det ikke oppløste forskjellene, gjorde oss ikke til én, døyvde ikke attråen men skjerpa den, og mellom altgjennomskuende nærhet og ifrabeinarivende begjær var det ikke alltid like lett å holde på formene.
     Herregud, tenkte jeg, du har vært inni huet mitt! Og siden jeg selv hadde vært inni det finbygde, stedige jentehodet ditt, eller hjertet eller sjelen eller kroppen eller hva det var, så veit jeg litt hva det vil si. Det forandrer alt... Vel, så, hva gjør vi nå? For øyeblikket sitter vi handlingslammet og pimper bringebærjuice fra Askim og prater og ler, fullt påkledt.
     Brått gråt du. Tårene rant fra åpne øyne som stirra på meg ordløst til du klemte ansiktet i hendene og lot den krumme nakken riste. Jeg la ei hånd på hodet ditt og strøyk det nattmyke håret over halsens dun ned på ryggen. Det var som å kjærtegne flammer og ved et under ikke brenne seg.
     “Ja det blir mye på en gang,” jeg la en arm rundt henne, den sprakte elektrisk i hele sin lengde. “Men vi gir oss ikke, vel?”
     “Vi gir oss aldri.” Hu frigjorde seg snufsende og fokuserte på ansiktet mitt. Så tørka hu tårene fra det trolsk begråtte fjeset. “Vi gir oss aldri, Endre. Deal?”
     Der satt de, eventyrprinsessa og gamletrollet, omgitt av mitt forlengst anløpne sengetøy, og der og da gikk det opp for oss begge at vi var forbundet av noe sterkere enn vår egen vilje. Av noe, tenkte jeg, guveit hvordan, men jeg tenkte det... noe jeg aldri kommer fri fra...
     “Deal,” svarte jeg og kjente livet snøres sammen til et punkt som alt fra nå av ville dreie seg om. Vi holdt hverandre i hendene. For et under det var å holde i de hendene!

Du løfta håret og slapp det som slanger over brystene du liksom ga meg. Som en solvarm katt strakte du kroppen tett mot hele min kropps lengde. Skuldertrekk, søvnige øyne, hes stemme. Jeg husker alt. Fingertupp ved øret, hånden skyver en lokk fra pannen, perlemorsdråper på kjønnshår, våte lepper rundt åpen munn, tær krummes, knær slakkes, nesebor vider seg ut. Hver lukt, hver lyd, hver smak, hver berøring. Hvert sekund av dette døgnet er skåret inn i mitt sinn.

Ekstase

3. september 2009

     Vi kom hverandre så nær som luft og hud, som hud og blod. Og der motsattrettede krefter strides, så hun blir han og ham blir henne, oppsto en puls ut og mellom, en puls av hjerteslag som tørna sammen og fòr ifra og antydet en slags enhet i vår forvirrede verden.
     Du stanger meg inn i deg. Innerst inn.
     Ansiktet stengt, langt av leid, muskler bølger.
     Duvende stanger meg. Som malmtunge gonger.
     Ut av den harde pulsen som lukker alt inne og trenger gjennom alt, slår en brann, mer altoppslukende for hvert sekund av denne samsinnsgjensidigheten der hvert sekund varer timer. Og ut av flammene svever en ekstase, lett som et støvkorn, høyt over ilden, en stillhet i det ytterste skrik.
     Lukter... du lukter... gjennom... Stotrer jeg i samsinn.
     Jeg lukter meg gjemm... gjennom din nese! Triller du, storøyd.
     Sånn er det.
     Endre, lukter du... deg... gjennom min nese?
     Åh. Ja! Jeg blir... skamfull...
     Rart... bli... å bli...
     ... så grundig avslørt?...
     ... elsket så høyt...
     Men nå ser jeg deg... se meg... se deg... se meg se deg meg deg meg deg meg deg meg deg...
     “Stopp!” sa du. “Det er en avgrunn av speil. Faller vi her, er vi lungemos.”
     Du-Jeg-Jeg-Du-Jeg-Du-Du-Jeg-Du-Jeg...
     Du-Jeg. Vår kjærlighet overskrider tid og rom.
     Jeg-Jeg-Du-Jeg-Du-Du-Jeg-Du-Jeg-Du...
     “Stopp! Herregud Endre vi må stoppe!” Øya brant vidåpne.

Utsikt

4. september 2009

     Sola kom opp av en kald dis. Utsikten fra balkongen var impresjonistisk pastell. Vi hadde sovnet og våkna natta gjennom. Søvnen ga ingen hvile. Et par ganger rakk vi å drømme... straks drømte vi sammen og stupte inn i speilsjakta der redselen bare vokste av at vi aldri visste om drømmen var over fordi vi kjente hverandre kjenne hverandre kjenne... jeg mister tellinga!
     Klokka sju stekte jeg en gigantisk porsjon egg og løk og bacon og poteter og chili, tok fram ei bolle hummus, skjærte en sjeldent saftfull melon, bygde et berg av toast og trakk en romslig kanne kaffe, mens Caroline satt bleik ved kjøkkenbordet med en tekopp, pixie-ansiktet like yndig trøtt som opplagt. Vi spiste i taushet, hule øyne skottende, klare til å avverge ethvert tilløp til kommunikasjon.
     Så letna det et tak. Hu strøyk seg inntil meg til hele verden gnistra av speilbilder.
     Etter frokost hadde vi sex igjen. Forsiktig nå. Langsomme bevegelser. Kanskje hvis vi la helt merke til hva som skjedde hver gang noe skjedde ville speilingene fortá seg i én refleksjon så tiltrekkende, så innsmigrende, så mørk så lys så sexy at vi ikke kunne rives fri? Så ville speilene stanse... Det var i det minste unnskyldningen.
     Hånd myk som pust mot bryst, hår mot kinn. Slitt hud lister over silkehud. Ungt øye stirrer i eldet øye og ser-ikke-ser. En annen slags refleksjon, dette, hvert speilbilde en ulikt forførende transmutasjon av det speilte, og ja, så rikt at farten avtar. Men det stanser ikke. Langsomt flyter følelser men med uimotståelig kraft: sorg så svart den aldri kan leges, lyst så ilsk jeg kunne voldta en vegg, latter, tvil, paranoia, mot... sånn fortsatte det noen timer, men det skifta så ofte at tida mista mening, for oss kunne det vært år. Jeg var gammel-ung-gammel og kvinne-mann-kvinne til jeg ikke visste hva jeg var. Et smil å dø for. En død å smile av. Det stanset ikke! Et kyss å dø av. Dø-leve-dø-leve... Kyss døden... Elske-hate-elske-hate... Blindsyn... Du-jeg du-jeg du-meg-du-jeg-deg...
     Vi klorte oss fast i kratt og fremspring mens vi rutsja i sakte film utfor den svimle skrenten. Vi reiv oss til blods i vidjer, sklei på sva og tumla i ur. Vi fortsatte, det bare fortsatte, alltid dypere...
     Svimmelt åpnet jeg meg, svimmelt kom hun inn. Lepper møter lepper de aldri har kjent men alltid har lett etter. Speilet kan tale. Point Counter Point.
     Aldous Huxley. Tenkte du.
     Han tok syre.
     Syre-lyre-hyre-tyren ved hornene-kronene-solene...
     Jeg dør av deg...
     Dør-åpner-lukker-dør-fødes-begraves-fødes-åpnes-fødes-lukkes-dør...
     Vi ler oss ihjæl. Det er urkomisk. Jeg kjenner hun kjenner pulsen min tung i sitt indre, jeg kjenner jo henne som hun, men da jeg også kjenner henne som jeg, og som jeg som kjenner henne kjenne henne kjenne meg, kan jeg ikke bare være i ditt innerste slik du innerst inne vil men ikke kan si, men selv ha det slik du vil (men ikke kan si) når jeg fyller din blygeste lyst. Og omvendt. Det høres innviklet ut, men alt som her må skrives med ord, etter hverandre, var dengang samtidig og brennaktuelt. Det var ikke vanskelig å forstå, det var umulig å ikke forstå. Det var primordialt der.

     Således glei de som otere lekende smidig i elven den klare,
     Rundtom og i og forbi hverandre fòr glitrende bølgekropper,
     Kryssende kyssende... hender mot hender... kinn mot kinn...
     Øye for øye, tann for tann.

Så brister speilet...

En annen tid

     ... og vi befinner oss i et japansk landskap hvor tåke og sol strøymer mellom skogdekte fjell. En fugl peip. En dal bruste. Vi var på vei opp stupbratte lia på et nær-usynleg tråkk som vadde fossande bekkjar, skar over steile sva, følte seg fram i bregnedekt ur. Det var lette partier der stien var ei snorrett stripe sand i henget, som, om vi tro feil, ville slenge oss gjennom tåka i den tordnende ælva under. Med ett kom vi ut av bratt forvridd lauvskog inn på ei slakt stigende eng dekt av lint gras og spredte steiner. Vi rusla uppetter hand i hand, plukte en blomst, kjente graset kile millom låra, merket tåka blei borte og sola skein, mildt og vennlig på nakne nakker, korsrygger, haser. Hu gikk så oppreist og verdig, jeg fikk lyst til å gråte, isteden sang jeg en sang, Pål sine høner, var det visst, og hu slengte med armen og stemte i. Og da vi kom til en liten bekk knakk vi sammen i latter og holdt hverandre tett og rulla i grønnsværet som småbarn. Ikke et speil å se.
     Vi satt med føttene i vannet og betraktet dette vidunderet av en morgen. Under oss dreiv tåkerester som trollkjerringer i bakrus gjennom den forrevne dalen, over, strakte snøkledte topper seg i blekrosa og stålgrått mot solen. Høyt på skyfri himmel kretset en ørn. Bekken pludra under en stein, hvislet gjennom knekte vidjekvister, knitra over sanden som begrov våre tær. Vannet virvlet bak hælene. Varm luft duver over hals og knær, løfter en hårlokk og slapp den igjen. Jeg strakte ut hånda og dryppet bekkevann over brystene til Caroline. Hun fikk gåsehud og øynene glødet.
     Hvor var vi? Vi ante ikke. Men her stanset speilene.

     Vi løp i gresset, lå flate i bekken, klatra i gamle japanske furutrær (men vi var ikke i Japan), fikk skrubbsår og skraper og blåmerker både hist og der. Vi fortapte oss i leken, gjemte oss, kappløp og fanga hverandre. Jeg la en blomsterkrans i håret ditt. Vi betrodde hverandre hemmeligheter.
     “Stopp litt.” Jeg holdt ansiktet hennes fra meg og samsinnsleken tok slutt. “Hvordan er dette? Er ikke denne enga og bekken og fjellene og hele kostebinderiet noe samsinnet liksom... utsondrer... eller finner på, når... jeg mener, ser vi ikke alt dette fordi vi har sex hjemme i Oslo?”
     “Jo-o,” sa hun drømmende og vrikka på seg.
     “Men Caroline... hvis samsinnet trylla dette stedet fram fordi vi hadde sex et annet sted... i Oslo... hvordan kan vi ha sex her? Kan vi ha sex inni sexen?”
     Hun fniste. “Ble vi ikke enige om å gjøre alt vi fantaserte?”
     “Men dette er en fantasi. Kan vi ha en fantasi inni en fantasi?”
     “Er det en fantasi, Endre?”
     Den virka så virkelig, verden vi var i. Steinene var harde, sola brant, vannet iste og kildra, snøen lå blendhvit på toppene, myggen stakk og mauern krøyp over leggene. Carolines hud duftet av mose og jord. Hun hadde et skrubbsår på kneet og et på rompa blant annet, også ei pinne i håret. Jeg kjente hu kjente det. Hu kjente jeg kjente at hu kjente det. Det var lyst utover drøm.
     “Skal vi videre? Ha sex inni sexen inni sexen? Hvordan finner vi hjem? Eller kanskje vi ikke vil hjem...” Jeg satte meg opp. “Jeg har aldri følt meg bedre!”
     “Ikke jeg heller. Men vi vil tilbake. Vi må finne vei. Vi gir oss aldri, husker du?”
     “Ok, men hvordan kommer vi hjem? Det her er så virkelig det ikke kan skilles fra virkeligheten. Det er'kke drøm. Skifter du retning i drømme faller du av. Her kan jeg skifte retning alt jeg vil. Det er et sted, ikke en historie.”
     Hu nikka ettertenksomt med hodet som lå i fanget mitt og dekka det med et skjørt teppe av svart hår, glødende dyprødt i den skarpe sola. Hu så vekk. “Men du vet... Jeg ligger her og tenker hva om dette er virkelig? Hva om sexen transporterte oss til en annen dimensjon, planet, verden, dingsboms, you name it, jeg vet ikke, men kanskje vi er fysisk et annet sted, hva nå enn «fysisk» betyr.”
     “Jo, men...”
     “Jammen hør på meg!” Hun knytta brynene. “Kanskje det er sånn. Og kanskje transporten er som dét som forårsaket den. Vi har sex og stiger til... ekstase, eller hva det heter. Det varer en stund, så er hverdagen tilbake. Kanskje kommer vi herfra når det er over, som på inn- og utpust?”
     “Så er dette verdenshistoriens lengste orgasme,” følte jeg meg kallet til å si.
     “Hvorfor ikke? Vi har nettopp hatt verdenshistoriens beste sex. Og nå er vi på fjelltur og har sex inni sexen,” hun gjorde en inspirerende bevegelse, “og kommer i Guinness' rekordbok.”
     “Kanskje du har rett.”
     “Det har jeg alltid!” Hu dro meg nærmere med en hard, distinkt bevegelse. Så lo hun: “Far sa en gang at feilen ved deg, Caroline, er ikke at du har rett, men at du alltid har rett.”

Credo

5. september 2009

     “Jeg tror jeg vil ut og gå en tur i det fine været,” sa hun da vi våkna. Sola strømmet inn mellom gardinene og la seg i en skinnende pøl i taket over hemsen.
     “Så kan vi bade nakne i Akersælva,” gjespa jeg. “Herregud klokka er'kke tolv en gang, jente. Kom og legg deg!”
     “Næ. Ska på tur, det er bra for skrubbsårene. Blir du med?”
     “Greit, greit. Hvor ska'vi?”
     Vi kryssa sør- og østover gjennom byen, bakom Deichman og ned til Kuba. Så rusla vi opp langs ælva som brølte lystig etter stormregnet i natt. Ovafor Bentsebru vadde vi forbi gjerdet inn på det gamle fabrikkområdet og klatra i industrielle ruiner langs strykene under den nedgrodde herskapshagen (jeg ser du kan klatre, ja). Ved Badebakken vassa vi barbeint i det smule vannet; nedafor Frysja bada vi, og da vi ikke hadde badetøy og det ikkje var folk å sjå, bada vi nakne. Ei alveprinsesse i rein netto som spruter vann på deg i seinsommersola kan vekke selv den søvnigste til live.
     Da vi kom til Maridalsvannet smatt vi gjennom gjerdet og ut på en pynt hvor vi satt sammen uten et ord i flere timer.
     “Vet du hva jeg tror?” sa hun til slutt. “Jeg tror vi så vidt har lettet på sløret... sett første glimt av en verden like rik og umåtelig som den vi kjenner fra før...”

Forståelsen brer seg

6.-8. september 2009

     De neste dagene avlyste vi jobb og avtaler, trakk for gardinene, skrudde av data, telefon og TV. Vi tidde mest stille... bevegende oss rundt i leiligheten, berørende hverandres kropper hverandres hud. Det var best slik. Reinere. Sterkere, mindre skurr. Om natta gikk vi ut hånd i hånd som redde barn til steder der ingen var. Vi fant benker i tomme parker og spiste pizza fra døgnåpne kiosker. Umerket drev vi gjennom Oslos mørke. Lyset stengte oss inne. Så vi sola, sprakk vi.
     Inne som ute, sovende som våkne, gikk samsinnets babbel uten stans. Dialogen hadde bredd seg ut: den var vill og farlig, ekstatisk og katastrofal, men nå også dagligdags, og underliggjørelsen av verden blei ikke mindre av dét. Men hverdagen er full av distraksjoner. Speilingene blei mindre monomane og mer mangfoldige.
     Du spiste den siste sjokoladen. Din...!
     Her, smak! Munnen min er yngre enn din og har bedre smaksløk, jeg burde spise all sjokoladen så ville du få mer glede av den du òg...
     Det var en forskjell. Men hva var den egentlig?
     Hun sjokoladekyssa meg mentalt. Med sine smaksløk.

     Sånt fikk vi til med smak og lukt, og syn og hørsel for den saks skyld men det var komplisert og måtte tas i porsjoner. Vi kalte det samsyn og samhørsel for å kalle det noe, men sannheten var at syn og hørsel, lukt, smak og følelse tvinna seg sammen i helt nye konstellasjoner. Det var langt igjen, men vi hadde faktisk lært en del om sansene. Resten av våre nye liv skjønte vi mindre av.
     “Vi kan danne et hemmelig brorskap og lære bort våre evner til de innvidde?”
     “Neppe,” sa jeg tørt.
     “Å kom igjen'a! Gruppesex, orgier... ikke vær feig...”
     “Jeg feig?”
     “Vi kan kjøpe en sydhavsøy og leve av bananer og fisk,” foreslo hun.
     “Vi kunne bli sirkusartister,” sa jeg.
     “Vi kunne hvis vi ville... Men ærlig talt jeg synes vi skal reise bort fra folk!” Stemmen ble ustø.
     Jeg òg. “Men jeg har altså barn og greier. Han kommer imorra.”

Barn og greier

9. september 2009

     Johan dukka opp til avtalt tid. Han tok seg for lengst fram i byen på egen hånd, så jeg slapp å forholde meg til mamma akkurat i dag. Caroline skulle komme på kvelden, imens skulle jeg nytte tida til å forklare ting. Hun tok bilen og dro nordover, vi satsa på at sjansene for mentalt overlapp blei mindre på avstand, siden fysisk nærhet etter alt å dømme var samsinnets kilde.
     Johan var i godt humør. Hans boikott av alt som lukta skole hadde tatt slutt de siste åra i New York, da han brått forvandla seg til en utålelig nerd som kasta seg glupsk over alle fag fra biokjemi til gym. Forrige uke hadde han spurt om Krigen og siden dette ikke var noe tema mamma interesserte seg for tok han opp tråden igjen straks han var inne av døra. Kjente jeg noen som hadde vært i Tyskland i femogfør? En amerikaner, sa jeg, en gang lot han det slippe at han var med på frigjøringa av Dachau... jeg nølte, men Johan var tross alt femten... han sa det uhyggeligste var da patruljen hans oppdaga et lite bygg for seg sjæl med torturkammer i kjelleren, hvor det tydelig hadde pågått forskning av noe slag, men alle papirer var borte. Han hadde stadig mareritt om det stedet.
     “Pappa, jeg vil på tur.” Han rista det av seg. “Kan vi ikke bare pakke og dra?”
     “Kan vi godt.”
     Vi trakk inn på kjøkkenet.
     “Jeg har noe jeg må fortelle deg, Johan. Jeg har fått ny kjæreste.”
     “Hva heter hun?”
     “Caroline. Hun er nitten år...”
     “Hu kunne vært søstera mi!”
     “Jepp. Også er hun utrolig søt!”
     “Pappa! Hva er det du driver med!”
     Vi måtte le. Johan var vant til sin pappas utspill og tok i utgangspunktet nyheten med fatning.
     “Kan hun bli med oss på tur?”
     “Nei! Det skal være vår tur.”
     “Jammen jeg trur...”
     “Det skal være vår tur. Jeg vil ikke...”
     “Jeg veit det, men...”
     “Jeg vi'kke at ei av dine tøtter skal komme og ødelegge, vi ha'kke så mye tid sammen.”
     “Hun kommer ikke til...”
     “Du veit åssen det blir. Om et par måneder er det slutt og du møter ei dødssjarmerende nittiåring. Jeg gidder ikke forholde meg til nye folk hele tida. Går a på videregående?”
     “Hu blei ferdig i sommer.”
     “Det er barnerov!”
     “Møtt'a på danskebåten. Hu jobber rett her borte på Jokern.”
     “Den mørke jenta som har starta der?”
     Jeg nikka.
     “... Ok, jeg skjønner du sier hu er søt. Pappa, er du blitt sammen med henne?”
     Residuale skygger av mannlig overmot må ha flakket over ansiktet mitt for jeg så han dro et øyeblikk på leppa. “Men det er bare begynnelsen, Johan, du blir nødt til å høre. Det er viktig.”
     “Er a gravid?”
     “Nei. Dessuten er det bare seks dager siden vi...”
     “Og så kommer du trekkende med a nå? Det kan være slutt imorra. Det kan bli slutt på turen. Trur'u jeg gidder å være til stede mens det skjer?”
     “Johan, hør på meg! Det skjer noe med Caroline og meg som ikke er... vanlig. Det er så merkelig, så farlig kanskje, at det er umulig å vite konsekvensene... For deg også.”
     “Hva skjer'a bagheera? Har dere spilt bort alle penga dine på nettbingo?”
     “Neida, farsarven er trygg,” jeg måtte flire.
     “Jammen hva er det som skjer'a? Har'a smitta deg med syfilis?”
     “Du gjetter det aldri. Jeg kan ikke å forklare det heller, skjønner jeg nå. Jeg skal prøve å fortelle litt, og kanskje Caroline og jeg sammen kan si litt til. Og så må du altså ikke snakke med noen om det. Skjønner du? Men du blir nødt til å vite det.”
     “Hvorfor blir jeg nødt til det? Fortell meg om Caroline om seks måneder hvis du husker henne!”
     “Johan, se på meg.” Jeg oppga alle planene våre. Det var sånn det måtte bli, om det overhodet lot seg gjøre. “Se på ansiktet mitt... Nei, ikke si noe.”
     Du... Du... Du... ... ...
     Du. ... ...
     Jeg!
     Han satt rett opp, alle sanser tent. Øya glødet, munn på gløtt. Nesebor bivrer som hos en katt som får ferten av sitt bytte.
     “Det var henne, ikke sant?” Johan var kjapp.
     “Hun kjørte ut av byen sånn at dette ikke skulle skje, men det se'kke ut til at det hjælper.”
     “Er hun... telepatisk?”
     “Veit du hva, Johan? Jeg har oppdaga at jeg ikke veit hva telepatisk er. Jeg veit ikke om noen veit. Alt vi er sikre på er at vi blir nødt til å finne ut av hva som skjer med oss. Og det haster.”
     «Barn er små voksne,» hadde min ekskone Ida sagt en gang mens Johan fremdeles var baby. Det var jeg enig med henne i og jeg hadde gjort det til grunnlaget for den (ellers litt tilfeldige) oppdragelsen jeg hadde utsatt Johan for. Det har utvilsomt vært en plage en gang iblant, men alt i alt har han nok lært en del av å bli presentert for mitt liv mer eller mindre uten omskrivninger.
     “Er du sikker på at dette er smart, pappa?” spurte han. “Er'kke det her sånn midtlivskrise? Du sku' kanskje kule'n litt med damene for en gangs skyld?”
     “Veit ikke,” var alt jeg kunne svare. “Men jeg kommer ikke uta' dette nå.”
     Det ringte på døra.

Døra	9. september 2009

“Ja, bare kom opp. Men du kan'kke bli. Vi ska ut.”

     “Det er Kåre. Han skal bare gi meg noen papirer.”
     “Jeg går og pakker...”
     “Nei, kan'kke du bli her...”
     “Jeg ha'kke lyst t'å møte Kåre!”
     “Ikke jeg heller. Bli her, vær så snill...”

     Han gikk til døra. Han tenkte på Kåre. Mannen som hadde gjort et yrke av sitt kall. Mannen som med god samvittighet kunne si han gjorde det han skulle. Mannen med blinde flekker så store som Buskerud fylke, men så likefrem og naiv at han blei likt av alle. Unntatt Johan, som var barndomsvenn av Kåres barn og hadde fått en overdose for mye av Kåres snakketøy...
     Endre! Jeg på... Ham-ar.
     Ok, vær stille, prøver...
     Nei nå... må si... deg no' nå...
     Vent. En ting av gangen.
     “Hey, slepper du meg inn eller? Hvor lenge skarru fumle med den lenka?”
     “Sorry, er'kke helt våken. Vi satt og spiste frokost...”
     Må høre! Nå.
     “Er'u full, eller? Få opp døra, jeg ha'kke hele da'n...”
     “Lenka har kilt seg fast... Johan, har'u en skrutrekker? Flat en, ikke for brei.”
     Du må...
     “Jeg må så jævlig på dass, slepp'n inn, Johan, jeg kommer straks.”

Dass	9. september 2009

     Han stengte døra bak seg og merka at stemmene der ute stilnet. Han dro buksa ned, satte seg tungt på det kalde dasslokket, fòr opp, løfta lokket og sank ned igjen med et stønn. Han la huet på knærne. Så mye hadde skjedd de siste dagene at det svartna for ham noen sekunder...
     Klar som en bar... Tenkte han uklart.
     Tok sin tid!
     Har hatt en flokk pingviner etter meg...
     Ok... Gjørkkeforskjell i Hamr. Hører tydlig, dre begge...
     Det er håpløst å gjengi disse samsinnssamtalene med ord, ikke fordi orda ikke var der, men fordi de inneholdt så mye mer enn ord, glitrende bilder, svimande eimar, dype kjensler, rare feil.
     Du hører Johan?
     Er så inniham som i deg men han merkr ikke. Det r-r-river rett inn... no galt Endre nødtå sedre.
     Greit... Johan takler det vel. Vent til Kåre går.

Kåre	9. september 2009

     Kåre var ikke bare intelligent og energisk, men dertil en hyggelig fyr som engasjerte seg i samtida og gjorde en forskjell for langt flere enn rimelig var. Han og kona, Annette, var jurister og dreiv med et par venner et advokatkontor med fokus på menneskerettigheter og adresse i Akersgata. Dertil veileda de studenter, holdt foredrag, skreiv artikler og bøker, dreiv et lite forlag, engasjerte seg i media og var ildsjeler i et uformelt kirkeasylnettverk (de var kristne). Det meste gjorde de sammen, de samarbeidet også knirkefritt om hushold og oppdragelse av tre barn, det ene adoptert. De reiste mye, helst med barna, og pleiet en bekjentskapskrets av forskere, forretningsfolk, politikere, kunstnere, religiøse ledere, you name it. Hjemme var det alltid gjester og bugnende frokostbord, hvor sponsorer menget seg med popstjerner og papirløse flyktninger, og gamle kompiser, som meg. Sammen med ungene hadde de fjernadoptert en familie i Nepal, som de besøkte og fikk på besøk til Norge. Historien om den landsens familiens tre uker i Oslo med sju barn var en klassiker.
     Kåres mest suksessrike prosjekt var Rasisme NeiTakk, en liten, men innflytelsesrik NGO som fungerte som uformell idébank for tilrettelegging av antirasistisk arbeid i en rekke offentlige etater; særlig tett var samarbeidet med politi, barnevern og skole. Organisasjonen forhandlet fram avtaler mellom disse etatene og en utvalgt gruppe frivillige organisasjoner som bisto med kursing og trening av personale, sammenkalling av multietniske nabolagsmøter, scenarioutforskninger i institusjonene selv. Metodikken hadde på kort tid oppnådd solid renommé, hvilket var bemerkelsesverdig tatt i betraktning at organisasjonen var så liten og billig i drift. Kåre og Annette nedla hvert år et stort ulønnet arbeid i Rasisme NeiTakk.
     Kåre hadde bare én feil, som alle som omgikkes ham måtte lære å leve med, selv om den kunne være ekstremt enerverende. Han var «på» non-stopp. Kåre visste ikke hva fritid var, eller kanskje han ikke visste hva arbeid var, eller kanskje han var like begeistra for alt han gjorde, fra busjdasfester med ungene til konferanser med Krompen, uansett: Kåre, som var for høy og hadde for mange bein og armer for et lokale på under tusen kubikkmeter, vandra hvileløst rundt i leiligheten og inspiserte alt han så, sjekka bøkene i hylla og hvordan fotlistene var festa og en gang hekta han ned et verdifullt kinesisk fat fra veggen, et arvestykke jeg forsiktig hadde hengt opp to år før og siden aldri rørt, og gikk og snurra på det i ti minutter.
     Fra do kunne jeg høre Kåre romstere på gangen og pludre med Johan. Johan hadde det visst fint med det. Til vanlig skygga han banen når Kåre kom, men på tomannshånd var det tydelig greit. Selv hadde jeg et ambivalent forhold til min gamle kompis. Det hadde hendt jeg kjefta ham ut. Det kom ikke til å skje i dag men ei bøtte ustoppelig verbal optimisme var neppe det jeg hadde mest bruk for. Jeg toet mine hender, vaska ansiktet i kaldt vann og gjorde meg klar til naturfenomenet Kåre.
     Naturfenomenet snakka med Johan. Lavt, alvorlig, rolig. Jeg stoppa i døra for å se dem mens de ennå ikke så meg. De satt ved peisen med ryggen til.
     “Det blir som med Endre og Ida, ikke sant? Det var det jeg måtte si. Det ville vel du også gjort?”
     “Klart det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor dere gjør det i det hele tatt! Eller hvorfor pappa og mamma gjorde det da vi kom fra Statene. De sier de krangla så mye før. Jeg veit ikke. Er det mitt problem at de krangla? Kunne de ikke bare oppført seg normalt sånn som nå?”
     “Jeg veit ikke, Johan. Vi krangler aldri, men vi har mista gnisten, hu har rett i det. Dagene bare går. Det blir ørkesløst å ha absolutt alt felles. Vi trenger luft. Der er vi enige...”
     “Men Hanne og Tommy og Heidi er'kke enige. Jeg snakka med Tommy og Hanne og de syns det er kjipt av dere. Heidi skriver det samme. Hun sier dere er tåpelige.”
     “Kanskje alle er tåpelige, Johan. Se på meg. De siste tretti åra har jeg ikke gjort annet enn å farte Jorda rundt og prate høl i huet på folk.”
     “Det er da ikke tåpelig! Jeg synes det er kult å høre på deg... Ok, kanskje jeg ikke likte det særlig før, jeg syntes det blei for glatt, selv om Heidi alltid sa der tar jeg feil, men jeg er eldre nå så jeg skjønner nok litt bedre hva du mener. Dessuten prater du ikke hele tida. Av og til hører du etter og det gjøkke de fleste voksne.”
     “Takk. Men det gjør meg ikke mindre tåpelig. Har du lest Dickens?”
     “Pappa leste David Copperfield for meg.”
     “Leste høyt? Hele greia? Du har en superpappa. Likte du boka?”
     “Jeg elska'n!”
     “Ta personene hans. Er ikke de litt tåpelige alle sammen?”
     “N-ja... jo, kanskje. Jeg gråt da vi leste om Steerforth og Li'll Em'ly, også var jeg så glad at jeg nesten gråt da David og Elizabeth endelig blei sammen... Jeg synes ikke det er tåpelig...
     “Det er no sentimentalt kliss...”
     “Det er det ikke! Men... jeg skjønner vel kanskje hvor du vil.”
     “Jeg trenger å se meg selv som tåpelig. Det er like tåpelig å elske som å skilles.”
     “Vet du hva?” sa Johan. “Synes du at pappa...” Stemmen blei så lav jeg ikke kunne skjelne orda. Jeg lista meg tilbake på do, trakk demonstrativt ned og vaska henda igjen og begynte for sikkerhets skyld å synge en sang jeg fortsatte på mens jeg gikk ned gangen.
     Stirrer rett inn i hodet hans utenatn merker noe.
     Du... Tenker jeg.
     D'er såprivat... D'er som m'oss, bare énveis... bare jeg...
     Kanskje det er masse varianter, og her er har vi én til...
     Hadde jeg f'ktisk selvregnet'ut! Likr barikkedenne vrrr... vrianten! Barekjenndu...!
     Pling, og jeg var inni Johans følelser... for ei lyshåra jente med mjukt blikk og føflekk på nesa. Hun svevde lik en hildring gjennom ham, jeg kjente ham forsiktig kysse hennes tørre lepper, kjente ham i enerom svinge mellom jubel og nøktern vurdering... et øyeblikk bare, så pipla det tårer fra øya og sangstemmen knakk tvert av. Jeg stoppa i gangen og pusta noen sekunder.

Mamma

9. september 2009

     Med meg snakka ikke Kåre om sin forestående skilsmisse men om en konferanse om hverdagsrasisme han skulle lede i Budapest til sommern. Så, mens Johan pakka for oss begge, gikk han over til rasisme i Østeuropa og de lokale aktivistene han samarbeida med der, dro tråder tilbake til sovjetrussere og habsburgere og ottomanere og (gud bedre!) Romerriket. Så hjem til Budapest anno 2009 og hans begeistring for et skolebokprosjekt to venner der nede hadde starta.
     “Annette og jeg skal skille oss,” sa han brått, så brått at jeg normalt ville reagert. Men jeg visste det jo, så jeg måtte spille forbausa. Ikke at det var vanskelig, Annette og Kåre hadde vært et fikspunkt i universet for så mange så lenge at det var umulig å overskue konsekvensene av deres brudd.
     “Å!” lada jeg opp, med ettertrykk. “Men... men dere som...”
     Han tenkte på Ida og hvordan alle sa det samme da de skiltes og hvordan han hata det.
     “Sorry. Vakke meningen å belemre deg med klisjéer. Hva er det som har skjedd?”
     “Ikkeno. Materialtrøtthet...”

     Da banka det på døra. Det var Johans mamma. Noe han hadde glemt igjen hos henne.
     Ida kom inn som hu pleide. Ei lita, travel og elegant antrukket virvelvind som så alt, merka alt og kommenterte hver bidige ting.
     “Ny krok i gangen?”
     Jeg fikk klem mens jeg spurte meg selv for n-te gang hvordan hun så ufeilbarlig bevarte overblikket over meg og mitt. Johan fikk også klem før han stakk tilbake til pakkinga.
     Kåre og Ida var gamle kjente. Hu holdt ham på armlengs avstand og betrakta ham klinisk.
     “Skal du og Annette gå fra hverandre?”
     Da gråt Kåre. Høye, hengslete Kåre la pannen mot kompakte lille Ida og gråt. Hun klappa ham klosset på hodet.
     “Det går bra. Det går bra skal du se. Gjør som meg og Endre. Ta det rolig, tenk på barna og vær snille mot hverandre. Det går bra. Ikke vær redd.”
     Hu lempa huet hans vekk.
     “Sånn. Det går bra, sier jeg. Bare oppfør dere som folk!”

Skauen

9. september 2009

     Ti minutter etter de gikk ringte det på igjen. Det var deg. Det var Caroline. Jeg bøzza deg inn. Johan og jeg og katta sto i døra og hørte du kom inn i oppgangen
     “Hun kunne vært min kjæreste,” hviska Johan sint mens vi lytta til skrittene dine i trappa.
     Hvordan svarer man på sånt, tenkte han nervøst, så rolig: Du har tid. Du trenger ikke svare nå.
     Og siden han ble så rolig svarte han.
     “Vet du hva, Johan?”
     “Hva da.”
     “Caroline og jeg møttes for bare noen dager siden. Hvorfor dra deg inn i det så fort?”
     “Jammen det er jo det jeg sier!” hviska han. “Jeg er lei av å forholde meg til damene dine. Nå er du sammen med peneste jenta i klassen som dessuten er telepat, bare synn du snart er seksti... Og så skal du involvere meg i det?”

***

     Vi lasta støvler og sekker ut av bilen, snørte og ordna oss og bega oss innover i Oslo Nordmark. Det bar bratt oppover første halvtimen og vi gikk stille i rekke på den steintette stien. Jeg så Johan merke seg hvor lett og stø på foten Caroline var og kjente han likte det.
     Vi satt på et svaberg øvst på Vettakollen. Det var en sjelden septemberkveld, varmt som juli, himmelen blå og bevrende uendelig, sola tar. Til natta skal du se det blir kaldt. Oslo glitrer under oss som fabelens Shangri La og i disen over svever fjorden, en tohodet drage med det store hodet der ute et sted nær Færder fyr, det lille innerst i Bunnefjorden, og anus ikke langt fra Operabygget.
     “Du skjønner, Johan,” sa jeg ut i disen, “dette samsinnet er mer enn det ser ut som. Det forandrer oss. Vi blir... noe annet. Noe fremmed for oss sjæl.” Jeg kjente Carolines øyne på meg.
     “Tenk på det sånn,” sa hun. “Mellom oss er et mellomrom. Det er dét som gjør oss til separate vesener. Det Endre og jeg opplever er at mellomrommet settes under press og slites tynt. Brått slår det sprekker og vi ser dypt inn i...” Hu stoppa brått. Himla med øynene. “Det er umulig å forklare for det forandrer absolutt alt! Men merk én ting. Det finnes garantert ikke mange som oss. Vi kan bli verdifulle. Veldig verdifulle. Så vil noen eie oss.” Hu trakk på skuldrene og så vekk.
     “Eie dere...?”
     Hu tapte seg i tanker, kjente jeg, så det blei jeg som svarte. “Etterretningstjenester og mafiaer vil kaste seg over oss om de får nyss om vår eksistens. Det kan bli farlig å kjenne oss.” Jeg la armen rundt ham. Jeg grudde for det jeg måtte si. “Vi blir nødt til å reise bort og være aleine en stund. Så vi kan takle utfordringene når de melder seg, og om vi selvantenner går det ikke ut over andre...”
     “Reise bort?” han så på meg urolig. “Hvor lenge da? Jeg vil ikke at du skal reise bort! Jeg skjønner ikke hva du snakker om, pappa. Du høres helt gæren ut. Hva er det som skjer?”
     “Johan,” sa Caroline, stemmen rolig. “Du blir nødt til å ta dette alvorlig. Det vi sier er sant, selv om det høres ut som galskap. Men det er ikke galskap og jeg tror jeg kan overbevise deg om det. Bare sitt stille...” fortsatte hun uten avbrekk. “Kjenn etter... Bare rolig... Bare vent...
     Jeg kjente henne iaktta Johan. Jeg kjente hun kjente meg kjenne henne kjenne pusten hans stilne, skuldrene falle, bekymringsrynker forsvinne i hans unge hud.
     “Se inn i deg selv, vennen,” fortsatte hun rolig, “og merk... Din bevissthet er et kontinent.” Han skalv, storøyd. Aldri hadde han sagt eller skrevet det. Hvordan kunne hun vite?
     “Midt på hovedkontinentet, sør for ekvator, strekker en enorm lavtliggende halvøy seg ut i det store havet Tethys. Du kaller den Tårenes halvøy.”
     Johan satt med åpen munn.
     “Ytterst på denne halvøyen finner du meg.”
     De var i hans verden. Caroline fortalte ham noe bare han visste. Han gikk gjennom varmt regn og blest over Tårenes halvøy ut siste bregnekledte odde. Det lynte. Så var hun der. Hele henne.
     “Skjønner du nå?” Sa hun.
     “Ja! Nå skjøn...”
     “Nei, nå skjønner du ikke. Du ser bare skyggen av det vi ser, og vi ser bare skyggen av det vi kommer til å se. Om vi altså ikke havner på lukket avdeling først.”

     Skogen hutla seg tung og lummer rundt oss. Vi hadde telt. Det kom til å øsregne. Vi kom til å bli våte. Meterologene til tross hadde været tårna seg opp og mørket seig innover oss fra alle kanter, til bare lufta høyest oppe mellom skyene bevarte et sølvskinn av lys.
     Vi fyrte opp primusen og kokte middag mens natta og uværet samlet seg rundt oss.
     “Ikke reis bort'a, pappa... Vær så snill...”
     “Jeg veit det, Johan. Ha'kke lyst jeg heller. Men vi blir nødt'å ta tak i det her, det kommer til å ete oss ellers... Du aner ikke. Ting bare skjer.” Det stramma i halsen. “Fortell ham, Caroline...!”
     Hun snudde mot Johan. “Først må du vite at det Endre ber meg si handler bare om meg. Det er meg det skjer med, ikke ham. Helt siden jeg var i Hamar og du og jeg først fikk kontakt, har jeg sett rett inn bevisstheten din. Jeg lukker øynene det jeg kan for ikke å se noe som helst der inne, men det som beveger seg øverst i oppmerksomheten fyker rett på og jeg klarer ikke å stoppe det.”
     “Så nå vet du alt om meg?”

***

Kapittel 2

Om fortidens skygge og generasjoners kiv.

Hans	mai 2106 - mai 2107

     Mitt navn er Hans Schlager og jeg kommer, som navnet tilsier, fra en stor kulturafamilie. Mine biologiske foreldre var dessuten begge aktive i '37. Far ble redaktør i Københavnavisen noen måneder rundt årsskiftet før han dro østover. Mor (sa hun) befant seg konstant på barrikadene, hvor også far én gang hadde innfunnet seg... på fact-finding mission, den 27. februar 2038... dagen de møttes.
     Som så mange i vår generasjon vokste mine søsken og jeg opp i skyggen av '37. I tiår hadde folk fryktet og håpet på et gjennombrudd men innerst inne ikke trodd på det. Mine foreldre var med på å gjøre det umulige mulig. Men hva de røpet for sine barn om denne skjellsettende opplevelsen var ikke klargjørende. Selv om far hevdet han var i Moskvá i mai, var fortellingene hans derfra så blodløse at de kunne vært klipt fra Avisen. Men far var alltid en dårlig forteller, uten sans for hverken drama, anekdote eller plott, og sånn sett borget hans kjedsomhet for hans ærlighet.
     Det samme kunne ikke sies om min mor. Da mor sto på tribunen på Névski 9. mai, var hun et annet menneske enn to år før, da hun ankom metropolen som sekstenåring og forelska seg i hver og en av millionene som oversvømmet byen. De sultet og døde men dansa til de stupte og rev ned Pribaltíiskaia bit for bit med bare nevene. “Alle var khodtsý,” sa hun. “Jeg ble Nastias venninne.”
     Det samme kunne ikke sies om min mor. Da mor sto på tribunen på Névski 9. mai, var hun et annet menneske enn to år før, da hun ankom metropolen som sekstenåring og forelska seg i hver og en av millionene som oversvømmet byen. De sultet og døde men dansa til de stupte og rev ned Pribaltíiskaia bit for bit med bare nevene. “Alle var khodtsý,” sa hun. “Jeg ble Nastias venninne.”
     Høydepunktet i mors revolusjonsberetning var kvelden 2. desember, da Nastia døde. Nastia var fjorten da mor møtte henne, en iskald februardag etter at byens infrastruktur for alvor gikk opp i liminga. Det lå lik i gata hver morgen og det sto heller ikke så bra til med den en gang naive Oslojenta med de høye tankene om sin personlige rolle i verdens fornyelse. “Jeg var et fnugg blant millionene,” sa hun. “Hadde jeg falt død om på fortauet ville ingen merket forskjellen.”
     Men Nastia... Nastia var det enogtjuende århundres Jeanne d'Arc, ei kjapp og utholdende gatejente som kjente hvert smutthull i byen og skaffa mat og klær og tak over hodet til mor og mange andre, selv i de verste vintermånedene. Nastia var kultúra. Hele opprøret og alt det førte med seg var hun direkte eller indirekte ansvarlig for, skulle man tro min mor. De to jentene var sammen på hundrevis av zasédki. De sto i uker med millionene foran Pribaltíiskaia, i polnotíshkas fullkomne taushet mens militsiakordongene vaklet, armeen rykket fram, rykket tilbake og rykket fram igjen, skudd ble avfyrt i lufta og i kjøtt og blod, politikerne tvilte, finansfyrstene skalv og kultura vokste fra lokal tumult til global renessanse. “Mamma,” tenkte mitt voksne jeg, når historien i mine minner nærmet seg dette punktet, “kan du ikke bare dempe deg litt?”
     Alltid var Nastia der. Hun var orkanens stille øye i min mors urskogsfrodige fantasi, en metaforblanding som forøvrig var helt i mors ånd. Da general Zhízhek konfronterte massene ved Finliándskii vokzál var det Nastia som talte ham imot. Da Sásha-Dast og Zhigulióva skalv i trusserne og ba khodtsý på knærne om å begi seg hjemover, snakket Nastia seg inn på rommet deres en sein nattestime og skjelte dem ut til de ba om lov til å skifte mening. Nastia fant mat til millioner i en utsultet by. Hun startet Leningradavisen. Hun reviderte planene for 9. mai. Og da Sikkerhetsrådet vaklet de siste maidagene i '35 og verden holdt pusten, var det Nastia som innkalte Regionaliseringskonferansen og fastslo dens mandat. Uten Nastia, ingen regionalisering. Det var ikke lett å forestille seg en slik verden. Nastia var alt og kunne alt. Mor bredte ut armene. Og når vi spurte hvorfor det så ikke sto noe i historiebøkene våre om henne, fnøys hun bare sint og sa at hun var der! Kom ikke og snakk til meg. Jeg har sett det jeg har sett og ingen historiebok kan forandre på det.
Nastia døde, stadig ifølge mor, under den store Pushkinmaratonen, da femmillioner khodtsý resiterte Púshkins Bronserytteren mens de klatra og vassa oppstrøms langs den oversvømte venstrebredden av Nevá. Hvor mange som ble presset ut i elva den dagen og forsvant i det virvlende isvannet vet ingen. Da fortroppen nærmet seg Lávra ble de møtt av general Shikoshíkins tungt bevæpnede styrker som åpnet ild da khodtsý, sin vane tro, bare fortsatte å gå. Som alltid gikk Nastia i første rekke med mor. Som alltid var hun å finne på de mest utsatte stedene. Som alltid lette skarpskytterne etter henne forgjeves. Men i dag, ti dager etter hun fylte femten, fant en granat henne. Den eksploderte ikke, det var ikke motstand i den magre jentekroppen til å trigge tenninga, men i et glimt så mor henne stå med hendene over hodet, et sikkert smil på leppene og et gapende hull tvers gjennom venstre bryst. “Det var da kultura seiret,” avsluttet mor med gråtkvalt stemme...
     Så hvis en fjortenåring oppflaska på fars langtekkelighet og mors melodrama skulle føle at han hadde et og annet å leve opp til uten helt å vite hva... og straks skulle gi faen i å leve opp til noe som helst... ja, så kan det neppe undre.
     Da barndommen var over la jeg fra meg enhver ambisjon om å ha et spennende liv. Jeg studerte nyttige fag: økosofi og regadm og russisk og kamp. Jeg fikk gode jobber i SirkumBalt, elendigheten i innlandet tiltrakk meg ikke og hvorfor skulle jeg emigrere når jeg trivdes her? Noe kulehull i brøstet higet jeg ikke etter. Hus og hjem. Sikre leveranser. Nettilgang. Pålitelige kontakter. God og variert sex. Kort sagt, jeg trengte en fast familie. Så skaffet jeg meg dét, alt i tjueåra. Og så... ja, hva mer kan en mann begjære? Innhavet ga mulighet for all den mobiliteten jeg måtte ønske. Det var først etter fylte femti at jeg begynte å tenke at det var noe som ikke stemte.
     Men det skjedde ingenting før dagen noen måneder etter, da jeg midt i en heftig diskusjon plutselig spurte min drama queen mama om hun hadde fortalt oss sannheten om Nastia eller ikke.
     “Selvfølgelig snakket jeg sant!” utbrøt mamma iltert.
     “Katti!” sa jeg (hun likte at jeg brukte navnet hennes og behandlet meg mer som en likeverdig da). “Katti, jeg mener det! Svar på ordentlig for en gangs skyld. Det plager meg at du lyver. Det plager Siri og Lars òg.”
     Det ble stille, mens mor, kjenner jeg henne rett, tok i bruk sitt personlige kjerringråd mot raseriutbrudd: å telle sakte ned fra hundre, på russisk, i instrumentalis. Pussig nok så behandlingen ut til å virke denne gangen og da hun tok til orde igjen var tonen nøktern.
     “Jeg skjønner...” hun nølte, “at dere synes dere har gode grunner til ikke alltid å tro på alt jeg sier,” hun nikket til meg for bekreftelse. “Men Nastia... det er sant... det er sant hvert ord!”
     “Nei, mamma,” sa jeg trett, “det er det ikke...”
     “Det er sant, sier jeg! Jeg har... sikkert fått det til å høres for dramatisk ut. Men det var dramatisk. Nastia var... ei helt uvanlig jente. Hun var sånn som Jesus. Det hun gjorde forandret verden. Jeg vet jeg har sagt det før, men bare å møte henne var et under. Hun snudde livet mitt på hodet første sekund. Og jeg var på ingen måte alene.”
     Jeg så på henne mens hun snakka, fokuserte på de innsunkne øynene og den smale munnen, prøvde å gjette hva som foregikk bak de tettrynkede brynene jeg kjente bedre enn noe kart. Det var som min bror Lars sa en gang mens han pattet ettertenksomt på sin sigar: «All erfaring tilsier at når du for en gangs skyld treffer mor i et seriøst hjørne, skal du gripe sjansen uten å nøle og uten å forvente deg noe som helst.»
     “Det kan ikke være sant! Skal vi tro deg, var det Nastia som ledet kultúra. Jeg tok det opp med Dmítrii Aleksándrovich sist han var i København og han har aldri hørt om henne. Han er ekspert. Da vi bodde i Leningrad sjekka jeg alle numre av Avisen for '37. Ikke et ord om henne der heller.”
     “Tror du ikke jeg vet det?... Det er visst bare jeg som innrømmer at jeg husker henne.”
     Mor ble trett i stemmen. Jeg tror aldri jeg hadde hørt henne sånn før. Jeg blei slått av en tanke:
     “Kanskje det er noe med hukommelsen din?”
     “Ja da! Tror du ikke jeg har tenkt på det? Og kanskje livet er en drøm. Vi har ingen garantier. Men jeg har fundert over dette i mange år, Hans, og jeg er sikker det ikke er noe med meg. Jeg kunne ikke diktet opp Nastia. Hun var for... utenkelig. Jeg ville ikke hatt fantasi til å finne på noe slikt. Hun... sjokkerte meg hver dag vi var sammen.”
     “Sjokkerte?” sa jeg motvillig. Skulle jeg dras inn i hennes fantasier igjen? Jeg kokte ved tanken.
     “Hvordan hun sjokkerte? Du skulle sett henne og Zhízhek.” Katti lo. “Den tunge sinte mannen med tanks, kamphelikoptere og titusen antiterrorsoldatersoldater bak seg. Og den fillete, innhule jentungen som helt av seg selv fikk alt til å stoppe. Hun bare snakket til ham. Han hatet henne for det. De sier det var han som fyrte av granaten som drepte henne. Du kjenner meg, Hans, jeg er kyniker, jeg blir tent av ideer, ikke folk. Tror det verste om dem. Med Nastia ga jeg meg hen...”
     “Mor, du har fortalt alt dette tusen ganger! Kan du holde deg til saken? Hvorfor er det ingen andre som husker henne, tror du?”
     “Jeg vet ikke...” Og nå så min mor ikke lenger bare sliten ut, men gammel og motløs og nesten litt redd. “Jeg vet ikke hvorfor de fortier henne. Det må være noen som har noe å tjene på det. Men hvem og hva aner jeg ikke.”
     “Så det står en sammensvergelse bak? Neste stopp paranoia, mamma?”
     “Jeg vet ikke om det er en sammensvergelse, men noe er det. Da jeg kom til byen, levde og åndet den Nastia, det ble snakket om henne i gatene og i Avisa ble det skrevet daglig... snart skrev jeg en del av det selv, jeg husker noe av det ordrett den dag idag... Og så snakket og skrev hele verden om henne. Men det er som du sier. Ingen husker. Leningradavisen fra '37 er rensket for henne, jeg sjekket for tyve år siden... alle andre Aviser også... jeg har sett etter. Jeg fatter bare ikke hvorfor...”

Denne diskusjonen fant sted få dager før familien med mann og mus satte seil for Leningrad, hvor vi skulle bo i fem år. Jeg var enogfemti. Det var tolv år siden sist vi var her og det kunne bli lenger til neste gang. Det slo meg at hvis jeg noen gang skulle få klarhet i mine spørsmål til Katti om hva som hadde skjedd i denne byen for snart søtti år siden, så var kanskje dette min siste sjanse.

***

     Før avreisen hadde jeg jobbet fire år som RegOrg for MærskIsco i København, også kjent som MiK. Med min utdannelse og min lange erfaring i redaksjoner og lokale feedbackgrupper var dette tilsynelatende et naturlig endepunkt for min karriere, og det var nok noe sånt jeg hadde tenkt dengang jeg tok mine utdannelsesvalg. Jeg er en rasjonell person som setter seg langsiktige mål og jobber systematisk for å nå dem. Jeg har lett for å skape orden og ro i en organisasjon og i forholdet mellom organisasjonen og dens omgivelser. Derfor er jeg en utmerket mellomsjiktsleder. Globale lederoppgaver har aldri interessert meg, og ikke bare fordi jeg ikke har noe ønske om å emigrere. I Roma eller Frisco eller Bankok ville politiske beslutninger straks tre i forgrunnen, og det tiltrekker meg ikke. Jeg anser politikere som dypt irrasjonelle vesener.
     Men min familietilhørighet legger sterkere føringer på karrieren enn mine preferanser, og jobben i MiK var aldri ment å vare evig. Jeg har, som sagt, en fast familie, som jeg har tilhørt siden jeg var tjuefire. Det er mange måter å organisere faste familier på, men vi har et formelt charter som er bindende for alle medlemmer, enten de er født i familien eller kommet til ved partnerskap eller adopsjon. Det ligger ikke til min personlighet å søke ut av familieskapet og inn i en annen familie for variasjonens skyld. Jeg har det bra der jeg er. Jeg har fått mine barn med kvinner som ønsket adgang til Schlagerfamilien (dem er det nok av, da familien er både velholden og velorganisert) og var villige til å etterleve familiens charter (en vesentlig mindre gruppe). Noe fast parforhold, enn si ekteskap, var aldri aktuelt. Jeg har et godt, om distansert, forhold til både kvinnene og deres barn.
     Min karriere bestemmes av familien i følgende forstand: Vårt familiecharter forutsetter «tilstedeværelse», familiemedlemmer skal bo sammen. Reiser du fra fellesskapet, melder du deg ut av det. Du kan beholde visse rettigheter og plikter, for eksempel som ambassadør, men du deltar ikke i familiens liv, og hvis du er borte i mer enn et år er din gjeninnlemmelse i prinsippet alltid oppe til forhandling. Dette betyr i praksis at alle karrierevalg i familien må være kompatible. Jeg kan ikke jobbe som snekker hvis familien ikke trenger snekkere. Jeg kan ikke jobbe i Riga mens familien bor i Gdanzig. Men i vår familie har alle familiemedlemmer sterkt kompatible kompetanser og vi kan derfor periodisk flytte fra by til by sammen. Vi utgjør det mine besteforeldre ville kalt et “team,” og i den grad teamet som helhet kan skaffe seg jobb et sted, kan vi dra dit sammen.
     Det er ikke uvanlig å organisere faste familier slik. De fleste byer jeg har sett har store husbåthavner befolket av håndverksfamilier og omsorgsfamilier med avtale med lokale institusjoner om midlertidig opphold. Mindre kjent er det at det som regel skjuler seg noen få migrerende organisasjonsfamilier blant disse. Vår familie er i utgangspunktet en typisk representant for arten. Vi skiller oss imidlertid ut på fire måter, som til sammen gjør Schlagerfamilien unik i SirkumBalt:
     For det første er vi en stor og meget rik familie, med for tiden hundreogtreognitti voksne medlemmer, hundreogfjorten barn og over tohundremillioner SB rubler i egenkapital, eiendom og utstyr ikke medregnet. Dette medfører spesielle organisatoriske mulighetsrom og utfordringer.
     For det andre har vi en meget bred og fleksibel jobbprofil og en innkjørt og effektiv koordineringsmetodikk som gjør våre tjenester ettertraktede i hele regionen. Vi kunne fylt opp avtaleboka for de neste femti åra og pendlet att og fram over Innhavet til våre dagers ende om vi ville. Isteden har vi valgt å ikke binde oss til mer enn ett (unntaksvis to) oppdrag av gangen. Dette gjør det mulig å prioritere oppdrag vi til enhver tid vurderer som interessante.
     For det tredje har vi luftskip. To luftskip som eskorterer båten, en ombygd interskandinavisk ferge fra nasjonalstatstiden, når vi migrerer en gang hvert andre, tredje eller femte år, fra Oslo til Tallinn, Tallinn til Gøteborg, Gøteborg til Hamburg, Hamburg til Königsgrad, og så videre. Luftskipene yter kommunikasjonstjenester, sikkerhet mot piratangrep og hurtig mobilitet ved behov, for eksempel ved alvorlig sykdom eller deltagelse i møter annetsteds i regionen...
     For det fjerde... ja, det fjerde kan vi ta senere... men jeg innser nå at jeg må si litt om vår koordineringsmetodikk, hvis det følgende overhodet skal bli forståelig. I faglitteraturen skilles det mellom faste familier organisert etter hierarkiske, ideologiske, slektsmessige og antropologiske prinsipper, og vår familie fremheves ofte som eksempel på det siste. Familiens medlemmer har to typer jobber: interne og eksterne. De interne leverer nødvendige tjenester til familiens medlemmer: utdannelse, helse, transport, kommunikasjon, forsyning, vedlikehold, programmering, osv. De eksterne leverer tjenester til omverdenen og familien mottar betaling for disse. I vår familie er de eksterne kompetansene sterkt differensierte, de fleste av oss har dessuten flere kompetanser og kan skifte mellom interne og eksterne oppdrag, slik kan familien til enhver tid mobilisere et meget bredt spektrum av alternative jobbkonfigurasjoner. Når en slik konfigurasjon designes riktig og samtlige inntar sine plasser i institusjonen som studeres, kan familien påvirke den på bestemte, på forhånd avtalte måter. Av og til har vi et begrenset mål, som å åpne flaskehalser og effektivisere informasjonsflyten i en organisasjon, muliggjøre gitte produksjonsmål i et konsern eller redusere konfliktnivået i et lokalsamfunn. Men det vi er best kjent for er å gå inn i en større samfunnsenhet, for eksempel en by eller et stort firma, levere en bred diagnose av enhetens almentilstand, anbefale inngrep for å bedre dens funksjonsevne og implementere disse inngrepene i praksis. Vi kaller oss en sosialterapeutisk eller praktisk-antropologisk familie. Vi tar skyhøye honorarer for våre tjenester.
     Målgruppen for vår forestående virksomhet i Leningrad var Regionaladministrasjonen selv. I tiår hadde de bedt oss om å ta dette oppdraget, men under betingelser vi ikke kunne akseptere. I '78, da familien først diskuterte saken, var det konsensus at RegAdm trengte en overhaling og vi kunne levere varen. Men det var også enighet om at vi ikke kunne levere noe som helst hvis alle metodevalg skulle utsettes for langvarige godkjennelsesprosedyrer og «fagetiske» (les politiske) vurderinger. Vår feltmetodikk krever at vi kan reagere fort, forandre vår jobbkonfigurasjon slik situasjonen til enhver tid krever, og, når det gjelder det forestående oppdraget, uten varsel sette våre folk inn i enhver posisjon i regionaladministrasjonen, inklusive toppledelsen og de hemmelige tjenester, om det synes hensiktsmessig. Åtteogtjue år tok det å overbevise RegAdm om at metodekravene våre ikke var til forhandling. Som sagt, politikere er ikke rasjonelle vesener.
     Men nå var vi altså på vei. Luftskip II med seks ambassadører og åtte teknikere hadde alt vært ni måneder i Leningrad for å tilse at det infrastrukturelle var på plass. F/S Schlager er ikke noen jolle, hun fraktet i sin tid flere tusen passasjerer frem og tilbake mellom København og Oslo... daglig, hevdes det, selv om jeg tviler på akkurat dét. Nå skulle hun ha trygg opplagsplass i fem år, tilkobling til lokale kraft- og datanett, detaljert vedlikeholdsavtale, regelmessig tilførsel av fødevarer og nødvendighetsartikler, prosjektleiligheter og lokaler i byen, ladestasjon for vår medbragte kjøretøyspark, tilgang til vann og kloakk... alt skulle være på plass og fungere uten en glitsj fra dag én. Og da byadministrasjonen er kjent for sin korrupte og langdryge saksgang hadde ambassadørene hatt hendene fulle. Nå forsikret de oss på kryptert kortbølge at alt var i boks, inklusive avtalens hemmelige klausul som vi forhandlet om til siste dag og bare fikk gjennom ved å true med å trekke oss fra prosjektet en gang for alle. Den hemmelige klausulen var min baby. Den ga familien ubetinget og ikke-tidsbegrenset bruksrett til den gamle fiberoptkabelen mellom Leningrad og Helsinki som RegAdm nylig hadde satt i stand og tatt i bruk for administrative formål. Det var en gullkantet rettighet. Vi tar oss som sagt godt betalt.
     Min egen rolle, slik intervensjonen tentativt var planlagt, ville være å inngå i en rekke høyere administrative verv, inklusive til slutt presidentstillingen. Men de første månedene skulle jeg være en slags allround antropolog som gjennomførte korte støntfeltarbeid rundt om i organisasjonen. Målet var på den ene side å vise mitt åsyn i så mange som mulig av RegAdms hundreogni avdelinger, så folk senere ville vite hvem som vikarierte for deres president. På den annen side ville jeg få et grovt overblikk over forholdene i ulike deler av RegAdms mangeslungne nettverk, lære noen navn og ansikter å kjenne og danne meg et inntrykk av stemningen histen og pisten.
     Også hadde jeg sluttansvaret for alle prinsippielle avgjørelser på prosjektet.

     “Sikken en helvedes opgave, mand! Hvor fanden har du tænkt dig at begynde?” spurte Adam, en av mine klassifikatoriske onkler på morssiden som hadde jobbet som tekniker i mange år.
     “Jeg tror jeg starter med et par uker på sentralkjøkkenet,” svarte jeg.
     “I køkkenet! Må man spørge hvorfor.”
     Adam, som familien rekrutterte fra Christiania for nærmere tjue år siden, var en fenomenal datatekniker, en passabel matematiker og familiens beste musiker (han var cellist), men han tok sjelden eksterne jobber og hans innsikt i verden der ute kunne, som han sa, «ligge på et meget lille sted.»
     “Jeg trenger å få et overblikk først over hvor jeg er.”
     “Og så begynder du nedenfra og arbejder dig opad?”
     “Nei, ikke så enkelt.” Jeg måtte smile. “Ikke alt lar seg ordne langs en opp-ned akse. Men jeg begynner selvfølgelig i nærheten av bånn.”
     “Fordi de giver dig lov til at få foden indenfor, eller hva'?”
     “Tilgang får jeg over alt. Det er en del av avtalen. Eliten har vi tvunget til å innfinne seg med det og lenger nede i systemet har de ikke noe valg.”
     “Så fatter jeg det ikke. Hvorfor begynder vi ikke i centrum af det vi forsøger at forstå?”
     “Det funker bare ikke sånn. Når du først blir identifisert med eliten kan du aldri starte på kjøkkenet og oppnå fortrolighet med personalet der.”
     “Ja, du starter fra bunden, mand!” Den gamle christianit døde langsomt.
     “Ok, jeg sa det ikke helt riktig. Du kan vinne innpass hvis du jobber med saken, men det tar lengre tid og mer krefter, og sjansene for å gjøre feil blir større. Det er dårlig metodikk. Hvis du først har vært der som ikke-elite er det lettere å komme tilbake og bli akseptert.”
     “Men hvorfor er køkkenet overhoved interessant? De propper vel ikke heroin i vores mad?”
     “Kjøkkenet har sikkert ikke noe med saken å gjøre. Men spise er noe alle skal, derfor har kjøkken- og kantinepersonalet ofte en brei kontaktflate i organisasjonen de betjener. Folk betror seg til dem, de får høre mye sladder, ingen tar dem alvorlig eller betrakter dem som en trussel. Men nettopp derfor føler de seg kanskje ikke så kuet av formelle hierarkier. Da vi gjorde prosjektet i København kom jeg i kontakt med en slu gammel bartender som fortalte meg temmelig bramfritt hva han mente om MaerskIsco. Vet du hva han sa?”
     “Nej.”
     “Tre ganger det siste tiåret var han blitt anmodet om å ha unavngitte tilsetningsstoffer i drinkene til navngitte gjester ved baren. Han hadde nektet. Han visste ikke hvor anmodningene kom fra, men alt pekte på høyt, om ikke høyeste, hold. Men det han hadde merket hos alle tre, var at seinere, uker eller måneder seinere, hadde de forulykket. Én døde i en luftskipbrann, hos en annen svikta nyrene, den tredje ble schizofren og kom på lukka avdeling på Bispebjerg. Jeg spurte om han ikke var redd for å få ledelsen på nakken for å ha fortalt meg dette. Da lo han og sa at ingen tar en bartender alvorlig nok til å forfølge ham. «Historisk sett har bartendere og jøder motsatte tilpasninger.»”
     “Sagde han virkelig dét?”
     “Det var dét han sa. Det var en opplysende samtale. Uten insiderinformasjonen hans hadde vi brukt et år til på føkkings MærskIsco.”
     “Det var bund-korrupt, ikke?”
     “Korrupt er ikke engang mellomnavnet. Jeg skjønner den dag i dag ikke hva de håpet å oppnå ved å hyre oss inn. Vi hadde kommet til bunns i saken uansett. Prøvde de å kjøpe seg legitimitet?”
     “Mit indtryk var at de forsøgte at få fat i vores technoekspertice. Både Jens og Alissa og jeg fik vide at der lå nogle ret fede jobs og lige ventede på os i MIK-FOU: udmærkede lønvilkår, pensioner, billig bolig, god skole til børnene, ubegrænsede budgetter.” Adam flirte. “De ville blandt andet ha vores assistance for at forstå hvorfor Schlagerfamiliens luftskib aldrig har forulykket, mens MærskIsco taber mindst et skib om året. Alissa sagde at vi med fornøjelse ville afholde et seminar for MaerskIsco om luftskibsikkerhed, men så tabte de ligesom interessen.” Han fnøys.
     Jeg måtte le, jeg òg.
     “Jeg har hørt historien før, men seminaret var nyheter for meg. Hu er skarp, Alissa.”
     “Dét er hun! Folk siger, hun er den bedste programmør i SirkumBalt. Jeg er ikke programmør, så jeg ved det ikke. Men jeg ved at hvis jeg giver et problem til Alissa så løser hun det altid. Altid. Med venstre hånd. Med højre hånd har hun gang i en hel masse andet. Og imens står munden ikke stille på hende. Hun snakker hele tiden, mand! Men det er aldrig kedeligt.”
     Han stanset opp.
     “Vidste du i øvrigt at Alissa er immigrant fra Korridoren?” Jeg spisset ører.
     “Nei.”
     “Hun fik et stipendie og brændte det hele af på en luftskibsbilet til London. Derfra blaffede hun med en solvindsejler til København. Da hun kom hertil havde hun ikke en kopek på lommen. Men hun vidste at familien var i byen, så hun gik direkte fra hovedbanegården til skibet og henvendte sig til den første, der gik ud. Det var tilfældigvis mig.”
     “Du har ikke fortalt om dette før.”
     “Næh... Jeg tænkte det kunne vente til hun sad lidt mere sikkert i sadlen her hos os. Jeg kunne med det samme se at hun var en ressource, men for de fleste tog det lidt tid.”
     “Ja, jeg husker det var noe motstand. Hva slags bakgrunn hadde jenta? Hvor kom hun egentlig fra og hvorfor ville hun ikke fortelle om det?”
     “Du var heller ikke helt sikker i din sag, eller hvad?”
     “Jeg innrømmer det. Men jeg skjønner fremdeles ikke hemmelighetskremmeriet. Kunne hun ikke bare sagt hvem hun var? Ingen kunne ha noe å si på det?”
     Adam svarte ikke. Jeg så han satt og tygde på noe. Jeg venta. Til slutt kom det:
     “Du må altså tale med Alissa selv, for at få alle detaljer. Men jeg må vel godt sige, at Korridoren efter alt at dømme ikke er noget paradis på jord i vores tid.”
     “De har hatt borgerkrig og hungersnød, hører jeg.”
     “Korrekt. Og til sidst byggede de en palæstinamur mellem nord og syd og Alissas familie boede i en ruin af en gammel bondegård midt i murbanen. Familien blev smidt ud, og hendes forældre, bedsteforældre og fire søskende blev smidt mod nord. Alissa endte på sydsiden av muren. Hun var kun tolv, men hun klarede at komme til New York.”
     “Til fots?”
     “Ja, hvordan ellers?”
     “Og så?”
     “Ja, det er vel her jeg mener du selv skal spørge Alissa.”
     “Men tøft har det vært?”
     “Det har været ret hårdt. Men nu er hun i paradis,” sa Adam. “Der findes ikke noget mere loyalt familiemedlem end Alissa.”

Rundt om lå havet blikk stille og maisolen var varm nok til å gjøre det komfortabelt å sitte på dekk. Mot nord gled svenskekysten langsomt forbi. Himmelen lå som ei blå kule over oss, brutt i talløse spisse fragmenter, som isflak, av master og rigg og solvindseilenes svulmende membraner som, når man så rett på dem, var nesten usynlige, men når synet traff i spissere vinkler syntes som skimrende, dyplilla dis.
Jeg tenkte på Katti, som jeg hadde taua inn i familien fem år før, og som mens vi snakket spilte rulett, røyka (andres) sigarer og drakk whisky på skipets «casino» nede på dekk åtte, og jeg tenkte på Nastia. Hvor skulle oppdraget jeg hadde arvet ende? Hvilke intervensjoner ville det kreve? Hvor dypt ville mine spørsmål nå? Når ville prosjektets krav forvandles til krav til familien? Kunne jeg tillate meg å la det skje? Overfor familien kunne man tillate seg mye, så lenge man spilte med reine kort. Ellers var hevnen kontant hvis det ble oppdaga. Og oppdaga ble det. Det var ikke mulig å skjule noe sånt i det lange løp i et samfunn på trehundre mennesker som bor på en båt.

***

     Det var det ikke i en biologisk kjernefamilie heller, hadde vi erfart. Mamma og pappa hadde forsøkt. Det var Siri som fant det gamle brevet... Hun kom inn på rommet til meg og Lars og var helt rar i ansiktet. Visste dere at mamma var gift med en annen mann og hadde barn med ham? sa hun.
     Hvorfor fortalte dere den løgnen? Noen sier hele generasjonen som overlevde Storsulten notorisk løy om sine tidligere liv. Men at Katti og Even ikke blei gift den gangen de møttes i '38, men tvert om gikk hen og stifta familier hver på sin kant, men deres ektefeller og barn... pesten tok dem alle... De kunne godt fortalt. Det ville gjort mye obskurt i vår oppvekst lettere å forstå. Kanskje vi ikke ville mista Siri. Hun var ikke så robust. Lars tror løgnene deres dreiv henne til galskapen til slutt...
     Poenget er iallfall at denne historien hverken økte min tiltro til Kattis beretninger om Nastia eller reduserte min lyst til å konfrontere henne. Men for tiden kunne jeg ikke konfrontere Katti med noe som helst. Det var juli og været var hett og ubehagelig og myggen fra titusen fuktige kjellere surra og beit og Katti var syk. Malaria, sa legene. Hun fikk det første gang i Leningrad med Nastia, og hadde hatt nye, stort sett milde, anfall med års mellomrom gjennom min oppvekst, så uventet var det ikke. Men Katti var åttiseks, selv om jeg så henne som mye yngre (mor var per definisjon ung, rart som sånt henger ved). Nå viste feberen fram hennes alder til alment skue: kinn og øyne innsunkne, brynene massive, knokler lyser gjennom hud og hår, uttørka bryster, raslende pust, finmaskede rynker som fiskegarn rundt munnen. Hun fikk de beste legene i byen, og F/S Schlagers hospital var romslig og haitekk. Men jeg spurte meg selv om sykdommen hun led av denne gangen, uansett hva de kalte den, kanskje ikke hadde noen kur. Når jeg besøkte henne på sykestuen lå spørsmålet alltid på tunga: Mamma, nå dør du snart. Kan du ikke fortelle oss sannheten først? Men synet av den innskrumpne gamle skrotten og lyden av den hese pusten hun holdt gående på pur faenskap, fylte meg med en besk medlidenhet som stoppet meg hver gang, og det stålgrå glimtet i øynene når hun en sjelden gang gløttet på dem, overbeviste meg om at hun godt visste hva jeg tenkte på og at det ville være fånyttes å forvente mer enn et glefs til svar. Så jeg stilte ingen spørsmål, og hjernen i sin ensomhet fortsatte å kverne på den gamle gåten.
     Hvis bare Lars eller Siri hadde vært her, så hadde jeg hatt noen å snakke med, noen å måle tanker med, som kunne si om min besettelse med Nastia hadde en rasjonell kjerne som gjorde den verd å forfølge, eller bare var en frukt av gammelt nag jeg burde fordrive fra sjela. Men Lars var i Tromsø og bestyrte sitt klippfiskimperium og Siri... sist jeg hørte fra henne var hun på vei til Berlins døende helvete på oppdrag fra FN... guveit hvor hun var nå, om hun overhodet lever. Langt om lenge holdt hun ikke ut og valgte emigrasjonen for å komme vekk fra uvissheten som stadig hjemsøkte meg, her jeg gikk i fortidas fotspor gjennom Leningrads gater.
     Jeg gikk lange turer i byen de første månedene. Jeg hadde en jobb å passe, bevares, og jeg passa den, sleit to uker på kjøkkenet som jeg hadde lovt Adam, så noen dager i verkstedene, hos gartnerne, sjåførene, rengjøringa, sekretærene. Jeg var i gang med en turnus gjennom alle avdelinger, hvor jeg diskuterte arbeidssituasjonen med ansatte og ledelse (hver for seg og sammen), sto i kontakt flere ganger ukentlig med familiemedlemmer som var mer langsiktig plassert rundt om i RegAdms etater, og la tentative planer for stillingene jeg skulle prioritere å gå inn i selv. Imens administrerte jeg de innledende fasene av familiens prosjekt som helhet: preliminær kartlegning, systematisk sondering, første utplasseringer, selektiv utdypning, preliminær systemskissering. Slik står forløpet beskrevet i standardmanualen og jeg fulgte standard prosedyre til punkt og prikke. Ikke noe lite arbeid, kan du si, men jeg hadde dyktige og rutinerte medarbeidere som hadde jobbet sammen ofte på mer krevende oppdrag enn dette. Derfor kunne jeg tillate meg å reke gatelangs til alle døgnets tider og i allslags vær og bare kjenne, høre, lukte og se, det er en viktig del av ethvert feltarbeid og ingen ville ha noe å si på det. Lukta av billig pleks og piss og kål var den samme som tolv år før, konstaterte jeg. Dét var i det minste betryggende.
     Jeg gikk og tenkte på Katti og denne forgjettede og forbannede byen som hadde spilt en så fatal rolle i hennes, og derfor mitt, liv. Jeg tenkte på blokaden. Etter hundreogseksti år bar byen fortsatt dens tegn. Taust ventet den, hemmelighetsfull, sammenbitt, som om Hitlers kanoner stadig sto oppmarsjert på Púlkovskie góry. Det var derfor kultúra krevde det sovjetiske bynavnet tilbake: det var blokadens by. De kalte det å gi lidelsen sitt sanne navn eller noe sånt. Hva var det de sa igjen? Jeg lette etter formuleringen, men min ellers gode hukommelse sviktet meg. Jeg måtte huske å spørre Katti før hun døde, tok jeg meg i å tenke. Hvorfor var dét så viktig, forresten? Det var et kjent kultura-uttrykk. Det ville være lett å finne folk som kjente det. Hvorfor måtte jeg spørre mor? Jo, lo jeg bittert, for kanskje hun hadde dikta opp det òg. Så var hun den eneste som kjente uttrykket. Men jeg ville jo ikke vite av løgnene hennes? Plutselig var jeg barn igjen og lå med Siri og Lars i senga vi delte i den lille leiligheten i Markveien og venta på Katti som skulle komme og fortelle. Det ilte en deilig spenning gjennom kroppen. Hvordan var det det endte i går? Nastia fant brød i det gamle bakerlageret i Kúpchino, den isolerte bydelen. Hun sendte Katti og tre andre for å samle folk og hester til å dra sledene med tørt brød inn til sentrum. Så begynte det å snø. Det var dét, ja. Det lavet ned. De kom ikke fram, hvordan ville det gå? Mors historier var spennende. De var spennende fordi de var fulle av fine og levende detaljer som bare en som var der selv kan kjenne til. Og fordi hver gang mor fortalte var det som hun delte en stor og viktig hemmelighet med oss. Og fordi vi kunne spørre: hvordan så brødlageret ut? hvordan lukta brødet? var det muggent? hva sa Nastia da hun fant det? Og mors svar var alltid like uventede, like virkelige, og vi satt kveld etter kveld trollbundne og musestille og hørte hvordan det gikk... Og så var det bare løgn alt sammen.
     Da det først gikk opp for meg... jeg var tretten... føltes det som et svik. Jeg ville ikke snakke med Katti på måneder. Men jeg hadde eldre søsken som hadde vært gjennom det samme og de overbeviste meg at jeg burde synes synn på henne. “Mor lyver ikke, hun tror det selv. Hun er syk,” sa Siri. Nå var mor iallfall syk, jeg så for meg den uttørka kokongen inne på sykestua... men hva om Katti snakka sant? Hva om noen hadde brukt haugevis av tid og penger på å slette hvert minne om Nastia fra historien, men så hadde de glemt, eller ikke greid, eller kanskje med vilje latt være å slette henne fra mammas minne. Hvem ville gjøre noe sånt? Hvem kunne gjøre noe sånt? Og hvorfor? Jeg lot meg tenke tanken ferdig her jeg traska alene ut mot Finskebukta klokka fire om natta med bare den fjerne skyggen av havdammen som vitne. Var det sant hva Katti sa? Jeg hadde ikke tatt muligheten på alvor på førti år. Hvordan skulle jeg få svar? Grave i glemte arkivskap etter papirer sensoren glemte? Lete opp gamle folk som husket? Spørre ruinene av Pribaltíiskaia? Der lå de, bare et par hundre meter unna, de snodde stiene overgrodd, de elegante '40-tallspagodene forfalt til rønner der hjemløse søker ly. Jeg så for meg fargede lys, folkemasser, kafeer og små templer, kulturas overmodige vilje til å omdanne verden i sitt bilde, nå en ruins ruin.
     Leningrad var en by som ikke glemte. Et eller annet sted i denne drømmenes metropol måtte det finnes et minne om Nastia om hun overhodet hadde fantes, uansett hvor grundig noen seinere hadde forsøkt å slette henne fra tiden.

***

     Jeg spurte meg for, så diskré som mulig, blant mine informanter i RegAdm. Ikke om Nastia eller noe mor hadde fortalt, jeg forhørte meg om de kjente gamle mennesker som min gamle mor kunne mimre om gamle dager med. Det var ikke mange napp jeg fikk. Ikke at folk var uvillige til å hjelpe, tvert om, eldre nyter større respekt i Leningrad enn i Oslo, men forventet levealder for leningradkvinner er femogfemti, for menn er den førtifem, så da folk fikk høre hvor gammel mor var, gjorde de store øyne og rista på hodet. Og når jeg en sjelden gang hørte om gamle slektninger eller venner, var de enten forlengst i en tilstand av fremskreden senilitet eller de kom utenbysfra etter Storsulten eller de hadde hatt liten kontakt med kultura mens det sto på. Det gikk over to måneder og vinter blei til vår før jeg hadde hellet med meg.
     Mannen jeg fikk høre om var fireognitti og titulerte seg på gammelt vis som Dmítrii Pávlovich. Som nittenåring, sa min kilde, i '32, ble han ansatt som juniorforsker ved Senter for uavhengige samfunnsstudier, et tidlig arnested for det fremvoksende kulturanettverket. Senteret var gammelt allerede da. Det hadde ligget der på Lígovskii siden perestróikas dager, da det kjempet en annen kamp mot glemselen av en annen fortid, og unge Dmítrii Pávlovich kjente nok et sus av historie da han leste navnene på de tidligste medarbeidere under gulnede fotografier i den sagnomsuste baren: Voronkóv, Zdravomýslova, Pachenkóv, Olimpíeva, romantiske navn kultúra straks gjorde til sine og som tiltrakk unge intellektuelle som Dmítrii Pávlovich til bevegelsen fra starten av.
     Sin fremskredne alder til tross var Dmítrii Pávlovich en våken og skarpsindig mann i god fysisk form og med et behagelig lynne. Det slo meg at mor sikkert kom til å ha glede av å møte ham, uansett om han kunne gi meg noen informasjon eller ei. Ikke at jeg trodde han ville fortelle meg det jeg var ute etter, selv om han hadde noe å fortelle. Hvis mor snakket sant var hemmeligheten om Nastia dypt begravet av noen med stor makt og ikke noe man pratet med fremmede om. Planen var å overlate ham til mor. Men da måtte jeg ha henne med på laget.
     Katti var tilbake på beina etter malariaen, ennå ikke helt sitt gamle seg, men full av energi og tanker og karakteristiske sure oppstøt... nå gjaldt det å tenne henne for min plan.
     Min plan, ja. Hva var den? Å bekrefte mors mentale helse eller å bevise en gang for alle at historiene jeg hadde lyttet til barndommen gjennom var min dramamammas selvbedrag? Uansett var min problemstilling neppe entydig, min metode mangelfull og min feltetikk tvilsom. Når jeg ville involvere mor i prosjektet, var motivene enda dunklere. Ville jeg straffe eller belønne, frelse eller blottstille henne? Kanskje jeg bare så i henne en god potensiell feltarbeider? Tjue år senere, mens jeg skriver disse linjene, vet jeg stadig ikke. Men jeg hadde satt meg fore å gjennomføre prosjektet, med eller uten skjellig grunn eller god metode, og jeg er som sagt ikke en mann som lett lar seg avlede når jeg har bestemt meg for et handlingssett.
     Men mor var like sta som jeg:
     “Vil du jeg skal bli venner med han fyren bare for å finne ut om han vet noe om Nastia? Jeg vet alt jeg trenger å vite om Nastia, takk.”
     “Men Lars og Siri og jeg, mamma, vi trenger å vite. Skjønner du ikke? Hvis andre kunne si at Nastia eksisterte, kunne vi stole på deg...”
     “Stole på meg!” Nå var mor fyrt og forbanna. “Ja man skal høre mye, gutten min! Nevn én gang jeg har sviktet dere i noe vesentlig. En gang! Tror dere vi hadde det lett, pappa og jeg, med å holde familien sammen, skaffe mat på bordet og varme i huset gjennom alle de tunge åra mens dere var små? Hva? Svar meg.” (Nei, Katti, du har fortalt det før, eller var det løgn det òg?) “Og når det gjelder Nastia. Det er ikke noe mistenkelig ved min historie. Hun var den hun var og jeg har beskrevet henne så godt jeg kunne for dere... fordi hun var det viktigste mennesket i mitt liv.” Hu snufsa tørt. “Jeg ville dere skulle vite. Tvilen har dere selv funnet på, den er ikke noe jeg har pådyttet dere. Dessuten, pappa bekreftet historien...”
     “Det gjorde han ikke!” formelig hoia jeg for å slippe til, og jeg fortsatte uten kunstpauser for å utnytte det korte mellomrommet i mors monolog som mitt utrop hadde skjært ut. “Han gjorde ikke det. Han sa til Siri at hun skulle høre på deg men ikke tro på deg. Det var noe av det siste han sa. Han sa det var dét han alltid hadde gjort.”
     “Ja, han sa vel det! Du Hans, alvorlig talt, hvor tett i pappenheimerne går det an å bli? Pappa sa det fordi han alltid hadde vært motstander av at jeg fortalte disse historiene. Han visste hvor ensomt det var å være den eneste som visste. Han ville spare dere for det.”
     Der ga hun meg noe å tygge på. Hvor godt kjente jeg min far? Jeg var bare tjueén da han døde, men mors versjon passa. Det var sånn jeg huska ham: mild, konfliktsky, selvutslettende... en fredsmegler som, når han satte seg dét fore, kunne være stedigere enn alle oss andre til sammen.
     “Jeg kunne ikke akseptere det synet,” fortsatte hun, roligere ved tanken på mannen hun hadde elsket og skapt et liv i ruinene med. “Det var et tema vi aldri ble enige om. Men han respekterte mitt valg etter at han hadde forsøkt å overbevise meg om sitt syn og ikke klarte det.”
     “Men Katti, husket pappa Nastia?”
     “Jada. Han var bare noen dager i Leningrad og da var hun allerede død. Men han husket godt alt snakket om henne i København og Moskvá. Da vi ble kjent, pleide vi å more oss med å sammenligne hendelsene jeg hadde opplevd med historiene han hadde hørt. Det var å se en myte bli til.”
     “Men jeg... jeg mener husket han Nastia til slutten av livet?”
     “Han var senil de siste årene. Du husker dét?”
     “Jeg husker det, mamma. Men du skjønner poenget. Forandret hukommelsen hans seg? Huska han stadig Nastia etter at de andre hadde glemt henne?”
     Hun så tankefullt på meg.
     “Vet du, det spørsmålet har jeg aldri stilt meg. Muligheten har ikke falt meg inn. Vi snakket ikke mye om fortiden de siste årene. Men når du sier det er det klart han kan ha mistet troen på sin egen hukommelse uten å ville belemre meg med det. Han visste jo hvor viktig Nastia var for meg.”
     “Så er vi like langt.” Jeg sukka så tungt at mor måtte le.
     “Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor det er så fordømt viktig for dere med denne historien! Enten den er sann eller ei, så er den fortid. Det er over, Nastia er død hvis hun levde, og så godt som død hvis hun aldri fantes. Hva mer er det å si?”
     “Men Katti, hvis hun fantes er det noen som tildekker noe. Kanskje bare Nastia, men kanskje mer? Hvem gjør dette? Hvilke hensikter har de? Du må ha stilt deg sånne spørsmål. Du sa selv at du gjorde research i Leningrad sist du var der. Det må ha vært noe du så etter?”
     Det blei stille en stund mens vi betrakta hverandre kritisk og kanskje med større gjensidig forståelse enn på noe tidspunkt i livet. Det gamle læransiktet (som hun selv kalte det) var misfarga og arret, det tynne hvite håret dekka skallen som en skrøpelig pappmasjé-hatt. Hun ligna en karikatur av alderdommen (hennes ord, det òg). Men den faste munnen og de mørkegrå perleugleøynene som skotta hit og dit og fulgte med på alt fra sine uutgrunnelige huler, kommuniserte klart som dagen at hun ikke hadde tenkt å rokke seg en millimeter uten god grunn. Det gjaldt å gi henne god grunn.
     “Hva skulle jeg gjøre med denne kunnskapen, hvis jeg fikk den?” spyttet hun til slutt. “Hvis de er så mektige, de som har skjult henne, hva kan jeg utrette mot dem? Skulle jeg bruke livet mitt på dét? Hadde Nastia visst, ville hun ledd av meg.”
     “Hvordan kan du vite hva du kan gjøre med en kunnskap du ikke har?” prustet jeg irritert. Jeg tok meg inn igjen. “Katti, jeg akter å gjennomføre dette uansett hva du sier. Skal du være med?”
     “Jeg blir med,” hvisket mor, og jeg så en tåre forme seg under venstre øye, briste og etterlate et blankt skinn nedover det tørre kinnet. “Inntil videre,” la hun til. Stemmen sprakte igjen.

***

     Dmítrii Pávlovich bodde i den klassiske bykjernen, i en trekkfull 1890-tallsleilighet i sjette etasje på en av líniia-gatene et par kvartaler vest for den nedlagte metrostasjonen Vasileostróvskaia og en kilometers gange fra kaiplassen til F/S Schlager. Nå som vårflom og malaria hadde kommet og gått, kunne mor fint spasert denne distansen selv, men jeg syklet henne bort med en av våre rickshaws og ble med opp i leiligheten for å introdusere gamlingene. Etter obligatorisk velkomst med te og syltetøy (naboens hjemmelagde) sørget jeg for å absentere meg så fort høfligheten tillot.
     Da jeg som avtalt kom for å plukke henne opp tre timer senere, satt de på kjøkkenet og drakk vodka med zakúski og mor var langt fra edru. Hun dampet på en av sine dyrebare kubanske sigarer, bare det faktum at hun hadde den med sa mye om hva hun hadde tenkt kunne komme ut av dette møtet. Dmítrii Pávlovich ba meg sitte på den ledige stolen ved enden av kjøkkenbordet, hentet et glass fra skapet og skjenket til alle tre. Han løftet glasset: “Prokhodíli!” Det var en gammel khodtsý-skål jeg ikke hadde hørt på mange år. “Til Deres mor, den mest standhaftige kvinne i SirkumBalt!” uttalte han med glimt i øyet og drakk til bunns. Jeg gjorde som han. Mor bare nippet til det, fritatt som kvinne for å drikke do dná.
     Jeg så på Katti spørrende men hun leet ikke på et øyenbryn. Det var nok til å vekke mistanke om at hun hadde oppdaget noe.
     “Ekaterína Petróvna og jeg sto sammen foran Pribaltíiskaia,” la han til, ingen sensasjon dét, gitt millionene som hadde stått der. “Vi var i samme chast.” Det var straks mer interessant. En chast hadde, så vidt jeg visste, ikke mer enn cirka femti medlemmer.
     Mor fortsatte å ignorere meg, så jeg ble nødt til å svare på dette utsagnet mest mulig lakonisk.
     “Da har dere sikkert hatt mye å snakke om.”
     “Vi må gå, Hans,” avbrøt mor plutselig og stumpet de siste fem centimeterne av sigaren i asjetten som tjente som askebeger. “Jeg er trett. Dmítrii Pávlovich, takk for en hyggelig eftermiddag. Jeg håper De vil gjengjelde visitten om ikke så lenge.”
     Han nikket og førte oss til døra, hvor han hjalp min mor på med kåpe og hatt.

Det ville være nytteløst å spørre Katti hva som hadde skjedd. Enten fortalte hun det selv når hun selv fant det for godt, eller ikke. Jeg syklet i taushet ned Bolshói prospékt. Været var sommerlig, en og annen skydott hastet av gårde høyt på himmelen mens en frisk liten havbris fartet gatelangs mot sentrum, rasla i bladene på de gamle lindetrærne og ruska i jentenes skjørter. Fotgjengere, kjerrer, rikshaws, trikker, hester, en og annen el, konkurrerte om plassen på den brede veibanen, mens skoleklasser fulgte lærere gjennom parkene til høyre og venstre, og småbarn og bestemødre hver på sitt vis underholdt seg på slitte lekeplasser. Ved markedet var gata så full det var uråd å komme fram og bodene sto tett flere hundre meter fra selve markedsbygningen. Jeg forbannet meg selv at jeg ikke hadde fulgt Srédnii noen kvartaler til før jeg tok ned på Bolshói, så ville jeg omgått alt sammen, men så lente jeg meg tilbake og lot meg nyte det fine været og livet omkring.

“Se deg for, din idiot!”
“Mora di sku sett seg for før a satte dæ til verda...”

“... men tok ti kopek kilo'n for potteter! Jeg forklart'a hva a kunne gjørra med dissa pottetene sine og gikk videre te neste, og hu sku ha tolv...”

“Unnskyld, hvor fant De isen?”

“Fløtt'æ, kjerring!”

“Vodka og alterlys! Bare tjue kopek pakka! Tjue kopek! Vodka og alterlys! Innramma porno! Beste kvalitet porno! Bare femten kopek for garantert førstegens nettrykk! Bibler! Bare tretti kopek! Hele boka på moderne russisk, bare tretti!”

“Kom barn, hold dere fast!”
“Bábushka!”

     “Har'u sett den nye skuta nere på havna? Diger som ei utpult flodmerrfitte og dekt a haitekk. Solvind og radar og en føkkings laserkanon under ei presenning.”
     “Forpulte RegAdm! Hele området er sperra ta med piggtrå og piggnett på sjøsida...”
     “Ska visst værra ei familieskute fra SirkumBalt et sted.”
     “Familieskute! Den overpulte lørja er ei førtitusentonner om a er et gram.”
     “Veit ikke, det er det dem sier. Dem har visst luftskip òg.”
     “Forpulte RegAdm, sier jeg. Der ser'u hva dem bruker penga våres tel.”
     “Nastka sku visst!”
     “Visst tverrpulte faen sku a det...”

Jeg så skarpt etter de to mennene som forsvant i mengden. «Nástka sku visst!» tenkte jeg. Hvem Nástka? Noen de kjente. Ei gammal tante, en kollega, ei lærerinne, et barn? Lød ikke sånn. Det lignet et fast uttrykk, et ordtak nesten, og den fritt forsterka svarreplikken bekreftet dét. Jeg satte mine russlandskunnskaper i høygir for å identifisere hvilken Nástka, Nástechka eller Anastásia i russisk folklore det kunne dreie seg om, men kom ikke på noen troverdige kandidater. Det var en helgen fra romertida, noe med et synkende skip som likevel fløyt, en keiser som ble slått blind, en martyrdød på bålet... Så var det Iván Gróznyis første kone, den første tsarinaen, forgiftet av bojarene, hevdet han da hun døde på sotteseng... Og Nikolai II's datter, den søttenårige storfyrstinnen som bolsjevikene henretta... Kanskje henne? Men hva gjorde hun så selvsikkert på disse gamle alkisenes lepper? Anastásia, Nástka, Nástenka, Nástechka... Nástia...
Hjertet gjorde et hopp og jeg følte meg kvalm et sekund. Hva var det mor sa forleden? «Hadde Nastia visst, ville hun ledd av meg.» Jeg kjente følelsen fra utallige feltarbeid: en innlysende konklusjon som bevisstheten blokkerte; anfallet av svimmelhet da blokaden brast. Jeg hadde tak i noe.

***

Kapittel 3

Om katter. Om sprang i tid og rom og bilders flukt.

Tog	23.-30. september 2009

Åtte dager seinere hoppa vi på flytoget til Gardermoen med en stor sekk og en koffert hver og buret til katta mellom oss. Béla (oppkalt etter Bartók men med feil kjønn) var vant til å reise og likte buret sitt, men i dag ytra hu si misnøye høyt og umiskjennelig. Vi skulle nemlig ikke reise, vi skulle flytte på ubestemt tid, og ...

Kapittel 1

Møte

Turistfelle

Ilandstigning

Leilighet

Seng

Ekstase

Utsikt

Så brister speilet...

Credo

Forståelsen brer seg

Barn og greier

Døra

Dass

Kåre

Mamma

Skauen

Kapittel 2

Hans

Kapittel 3

Tog