---

Innhold

   — Selvbiografisk miniatyr

   — Publisering av boka. Forskjeller mellom utgavene

   — Kurser om antropologiens historie i København

   — Antropologihistorisk hjemmeside

   — Hva har jeg lært av alt dette?

---

Fra den gylne gren til vårt rollespill til daglig

Min antropologiske karriere startet med en misforståese. Jeg hadde forlest meg på T. S. Eliot i kjenslevàr og lettpåvirkelig alder og avsatt anseelige deler av min ungdom til å gjøre meg kjent med bøkene han nevner i notene til The Waste Land. Slik kom jeg aller først til Jessie L. Westons klassiker From Ritual to Romance og ble dernest dirigert videre til Frazer og Den gylne gren. Med mot i brystet bar jeg med meg hjem fra Deichman første bind av den fulle tolvbindsserien, i semi-folio format, og jeg leste til og med det meste, betatt av en romantisk antropologi som (det visste vel ikke jeg!) mer realistiske generasjoner forlengst hadde forvist til historiens skraphaug.

Da jeg så først kom inn døra til det nylig omdøpte Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Oslo – som holdt til huse, på ubestemt tid, i ei falleferdig én-etasjes tre-brakke som sto igjen etter tyskerne da krigen var slutt (et romantisk tilholdssted, tenkte jeg, utilstrekkelig informert som jeg var om papirtynne indre vegger, den råtne trappa til inngangspartiet, også rottene)... Nåvel, da jeg så kom inn i dette romantikkens tempel, hva fant jeg? Økologisk antropologi og rolleanalyse! Med tiden fattet jeg poenget med det óg, men opplevelsen etterlot en nærmest eksistensiell interesse for antropologiens historie. Hvordan kunne Frazer være gud for én generasjon og irrelevant for den neste? Og hvorfor fortsatte Evans-Pritchard med henvise til ham likevel? Det var omtrent på denne tiden at jeg først fikk idéen om å skrive antropologiens historie på norsk. Som så mange andre store idéer, la den seg deretter godt til rette og vansmektet i mange år.
 

Publisering – Forskjeller mellom utgavene

Det var først da jeg nevnte ideen for Thomas Hylland Eriksen at det skjedde noe som helst. Thomas tente straks på prosjektet og på få uker hadde han solgt det til Pluto Press (for den engelske versjonen), til Fagbokforlaget (for den norske versjonen), samt skrevet et kjapt utkast til hele teksten. Så var det min tur da, og jeg satte i gang, på mitt langsomme vis, med å fylle på med detaljer; til den norske versjonen fikk jeg dessuten i oppgave å grave fram informasjon om nordisk antropologis historie. Førsteutgavene kom i 2001 (engelsk) og 2002 (norsk). Begge ble godt mottatt, men hadde klare mangler. Den norske versjonen hadde et stort antall trykkfeil og mange (for det meste mindre, men ofte forvirrende) feil. I den engelske, den liksom internasjonale, versjonen hadde vi i alt for liten grad dekket ikke-vestlige antropologiske tradisjoner.
 

En rettet norsk 2. utgave kom i 2004. 1. utgave er nå ikke lenger i salg fra forlaget, men hvis du kjøper boka brukt eller fra Amazon, pass på at du får 2. utgave. Merk at de to utgavene ser identiske ut utenpå, du må åpne boka og sjekke utgivelsesdatoen for å se forskjellen. Hvis du likevel har 1. utgave, vennligst klikk her for å se en full liste av rettelser og tillegg til første utgave.	En fullstendig omskrevet og noe utvidet 2. utgave av den engelske versjonen kom i 2013. Det anbefales at du kjøper denne utgaven! Dekningen av den tyske tradisjonen er blitt utvidet (i tråd med den norske versjonen). Dekningen av ikke-vestlige antropologitradisjoner er vesentlig forbedret. Teoretiske og metodologiske temaer diskuteres i større dybde og detalj.

Kurser om antropologiens historie i København

Mens jeg jobbet ved Københavns Universitet fikk jeg anledning til å holde introduksjonskurset i antropologiens historie for førsteårsstudenter. Kurset løp én gang i uken over et helt akademisk år. Den norske versjonen av Thomas' og min Antropologiens historie ble brukt som grunntekst for kurset, men originaltekster ble også lest til hver gang (klikk her for å se en leseplan for kurset). I løpet av årene (i alt seks semestre) som jeg holdt dette kurset utviklet jeg en serie diagrammer og andre pedagogiske hjelpemidler som jeg la ut på hjemmesiden til hvert kurs. Etter hvert samlet det seg opp diverse materialer på ulike kurshjemmesider, inntil jeg bestemte meg for samle alt sammen i en liten Antropologihistorisk hjemmeside, et prosjekt jeg bare delvis ble ferdig med...

Antropologihistorisk hjemmeside

Antropologihistorisk hjemmeside er stadig uferdig og skulle forlengst vært gjennom en grundig reorganisering og revisjon. Men selv i sin nåværende form inneholder hjemmesiden et forholdsvis bredt utvalg av ressurer, inklusive:

   — Kapittel 2 fra den engelske versjonen av boka (1. utgave, med små endringer)

   — Kapittel 4 fra den norske versjonen av boka (1. utgave, med rettelser)

   — Rettelser og tillegg til den 1. norske utgaven

   — De grafiske tidslinjene fra den norske versjonen

   — Lenker til nyttige online ressurser

Andre ressurser som vil komme med i en ny versjon av Antropologihistorisk hjemmeside, er blant annet:

   — Ressurser utviklet for mine kurser i antropologiens historie

   — Lenker til hjemmesidene for disse kursene

   — Artikkel som sammenlegger fagets historie i Norden og Baltikum

   — AnthroBase - Ordbok: Slå opp på antropologer, fagretninger og idéer

   — Tekster på AnthroBase med tilknytning til antropologiens historie

 

---

Hva har jeg lært av alt sammen?

Den tyske tradisjonen

Kanskje det mest forbausende jeg har lært i løpet av mitt over tiårige arbeid med antropologiens historie, er hvor grunnleggende en rolle tyske akademiske tradisjoner spilte i dannelsen av moderne antropologi. Alt jeg tidligere hadde hørt om tysk antropologi var noen heller vage ord om de store tyske museene, noen likeså vage hint om at idéen om et "folk" som delte en "kultur" nedstammet på uspesifisert vis fra den tyske romantikken, samt noen vage men beroligende forsikringer om at tysk antropologi i det 20. århundre hadde stagnert og nærmest utdødd.

La oss se litt på noen detaljer fra denne historien; for enkelhets skyld holder vi oss til det selsamme kulturbegrepet. Det er et kjent faktum at Tylor introduserte kulturbegrepet til britisk antropologi, og heller ingen hemmelighet at begrepet fikk mye mindre innflytelse i Tylors hjemland, Storbritannia, enn i USA – ja, dette påpekes ofte som en kuriositet, et paradoks. Men hvis vi husker at Tylor var en venn og beundrer av Adolf Bastian (kjent som "tysk antropologis far"), at det var han som overbeviste Tylor om kulturbegrepets betydning, og at Bastian dessuten var læreren til tyskeren Franz Boas (kjent som "amerikansk antropologis far"), så oppløser paradokset seg. Tylor trengte ikke å introdusere det tyske kulturbegrepet til amerikanerne, de kjente det fra før – de sto langt nærmere den tyske fagdebatten enn engelskmennene (selv om Malinowski i kraft av sin utdannelse må kunne betraktes som tysker).

En annen fascinerende figur er den store tyske psykologen Wilhelm Wundt (kjent som "den eksperimentelle psykologis far"), hvis ambisiøse forsøk på å bygge en "Völkerpsychologie," fikk grunnleggende innflytelse på hans studenter, blant andre store navn som Bastian, Malinowski, Durkheim, Rivers, og gjennom dem, Mauss og Boas, Radcliffe-Brown og Lévi-Strauss. Samtlige av det 20. århundrets antropologis gründere ble altså inspirert av Wundts idéer om kollektivets psykologi. Noen burde definitivt skrive en monografi om hans rolle i dannelsen av det 20. århundres antropologi!

Antropologiens historie i Norden

Jeg har også lært mye om antropologiens historie i de nordiske landene (den norske versjonen av vår bok inneholder ca. 40 sider som spesifikt omhandler nordisk antropologi; såvidt jeg vet er dette den mest fullstendige dekningen av nordisk antropologis historie som finnes på markedet). Det som slår meg mest er forskjellene mellom fagutviklingen i de fire nordiske landene (se denne artikkelen for flere detaljer). Finland, som fikk sin store antropolog (Westermarck) nesten to generasjoner for tidlig, og siden motsatte seg all modernisering av faget fram til 1980-tallet. Norge, som fikk sin store antropolog (Barth) på akkurat riktig tidspunkt, og faget oppnådde samfunnmessig relevans og bred utbredelse. Sverige og Danmark, som hadde langt sterkere antropologiske institusjoner enn både Finland og Norge, hadde mer ambivalente holdninger til moderne innovasjoner. I Danmark, hvor én enkelt antropologisk institusjon dominerte landet, kom endringene etter hvert, men langsomt, konservativt, uten noen gang helt å slippe taket i forbindelsen til tysk – og senere amerikansk – antropologi. I Sverige, hvor flere sterke institusjoner konkurrerte, ble ulike strategier i forhold til fagets modernisering valgt, konflikter oppsto, og mens antropologene kranglet, tok etnologene over det store og lukrative markedet som de norske antropologene hadde lyktes så godt i å utnytte – antropologi i eget samfunn.
 

---