|
9. Mai 2000, Bedford |
Jeg går ned veien
med henne
sakte
hun stopper hver femte meter
for å undersøke en maur.
Vårt første møte.
Hun spør
hva er det som rasler
"Ekorn," svarer jeg.
"Skal vi plukke blomster til
bordet?" spør hun.
Senere,
når vi vender tilbake,
"de voksne maser sånn", sier hun,
når vi nærmer oss huset
for siste gang
mens solen steker
maur tripper
ekorn rasler
"nå legger vi
blomstene på graven," sier hun.
* * *
Noen dør.
Det er slik vi blir kjent
med det som skal
komme.
2.
De ba meg komme hit
for å slippe taket.
Hun ba meg
gå ned med den lille til vannet.
Barnet visste og
visste ikke hva
ventet oss.
Barnet sto
på grensen mellom
språk og ikke
språk.
Som hun gjorde
da hun ba meg gå
ned.
Slipp taket.
Det var det de
alltid sa.
alltid.
Under vannet visste jeg bare
at jeg aldri mer skulle
gå ned.
3.
Ikke lenger levende
Hvitt hår som på
en aldrende Barbie.
Øyne som stadig
så dypt inn i deg og
langt utenom deg
Smilet som så
en kjenning i
en grønn øgle
Aldri mer.
4.
Gamle damer.
De er essenser av alder
kondensater av alt som
aldri mer vil være
Som gamle trær.
Som
barn som nesten ikke kan snakke
menn som nesten ikke kan gråte
over
gamle damer.
Stillheten faller over et helt
kontinent
med ett
er vi grepet av hennes
nærvær,
regnskyllet av hennes
ungdom.
Ingen
Andre blomster enn hennes egne.
Ingen
likhet mer fundamental
enn denne forskjellen.
* * *
|
May 9th 2000, Bedford |
1.
I walk down the drive
with her
slowly
she stops every dozen feet
to investigate an ant
Our first meeting.
She asks
what's that rustling
"Squirrels," I answer.
"Shall we pick some flowers for
the table?" she asks.
Later,
as we return,
"the grownups are always nagging," she says,
as we approach the house
the last time
as the sun fries
ants skip
squirrels rustle
"now we'll put
the flowers on the grave," she said.
* * *
Someone dies.
That's how we get to know
what's to
come.
2.
They asked me to come here
to let go.
She asked me to
go down with the little one to the water.
The child knew and
knew not what
awaited us.
The child stood
on the boundary between
language and no
language.
As she did
when she asked me to go
down.
Let go.
That's what they
always said.
always.
Under water I knew only
that I would never again
go down.
3.
No longer living
White hair like on
an ageing Barbie.
Eyes that still
looked deep into you and
far around you
The smile that saw
a familiar in a
green lizard
Never again.
4.
Old ladies.
They are essences of age
condensates of all that
never again shall be
Like old trees.
Like
children that almost can't talk
men who almost can't cry
over
old ladies.
Silence falls over a whole
continent
at once
we are gripped by her
presence,
the rainstorm of her
youth.
No other
Flowers than her own.
No
similarity more fundamental
than this difference.
* * *