Kommunismens ondskap og forenklingens tyranni

... et brev om den nye verdens(u)orden og dens forutsetninger ...

Påbegynt: 7.1.2003 - Sist endret: 26.3.2003

Slå de falske sjokkarbeiderne!
Sovjetisk plakat fra 1931

25.03.2003: Bombene faller over Irak. Amerikanske generaler drømmer urolig om Stalingrad.

Slaget om Stalingrad - det støvete, isende blodige slaget som ble Annen Verdenskrigs vendepunkt... Hva kjempet Stalingrads forsvarere for? For Stalin? Men Stalin var en tyrann, en diktator, en totalitarismens avgud? Hvorfor kjempet de - for hver støvete, blodige, isdekkede mursten? For kommunismen? For nasjonens ære?

De kjempet for sine hjem. Som irakerne i dag. Til slutt kjempet de for ruinene av sine hjem.

Land og kulturer er ikke moralske subjekter, men bærere av og uttrykk for historiske prosesser av ufattelig makt og grusomhet. Enkeltmennesker kan hverken forstå eller kontrollere disse prosessene. Likevel - her, som i naturen, som vi heller ikke kan kontrollere eller forstå, kan vi ta valg. Og av og til står vi på det som på engelsk kalles "a cusp", et veiskille, hvor selv et ubetydelig valg, tatt på rett sted og til rett tid, kan endre historien for alle oss andre som bare kjemper for våre hjem, men som - i ruinene - ubønnhørlig lærer å hate.

9-11 var et slikt veiskille. Hvorfor ble de gale valgene tatt, det skarpe bildet utydeliggjort?

Den eneste kur mot vår tids forblindelse, som mot alle tidligere tiders, er å tilføre bildet kompleksitet. Saddam er ikke ond. Bush er ikke ond. De er konkrete mennesker, med komplekse - mer eller mindre uttalte og forståtte - intensjoner og beveggrunner, underlagt den samme dumhetens og dødens lov som vi. Og Sovjetunionen var hverken verdens frelse eller ondskapens imperium, men et konkret sted, befolket av mennesker med konkrete problemer og konkrete liv.

Det er når vi forenkler bort denne konkrete kompleksiteten at krig blir mulig. Og det er på denne bakgrunn det følgende skrives:

I 1999 publiserte det mediale Danmarks konservative "gamle tante" - Berlingske Tidende - en kronikkserie som over flere måneder utpenslet kommunismens forbrytelser - fra stalintidens redsler til radikale danske studentbevegelser på 1970-tallet. Uansett tema var hver kronikk illustrert med et bilde av et av Pol Pots ofre. Bak fasaden av "fredsbevægelser, atomkraftprotester eller ligestillingskamp", var kommunismen altså et globalt og absolutt onde.

Mistenkeliggjørelsen av "fredsbevægelser, atomkraftprotester eller ligestillingskamp" i passasjen ovenfor stammer imidlertid ikke fra Berlingske Tidende, men fra sjefsredaktør David Trads' kronikk i det ellers kritiske og velinformerte Information d. 6.1.03. "Den virkeliggjorte kommunisme er ond - ensidigt ond", skriver Trads. I følge redaksjonen er dette synspunktet "kontroversielt", men med Berlingskes kronikkserie i minnet kan vi spørre om det ikke ville være mer kontroversielt i dagens Danmark å hevde det motsatte. Siden 1989 synes de krefter som har kritisert kommunismen siden 1917, å ha vunnet en endelig seir.

Jeg er hverken anti- eller pro-kommunist. Derimot har jeg, siden 1978, dyrket et nært personlig og forskningsmessig forhold til Russland. Jeg er heller ikke pro- eller anti-amerikansk, selv om jeg har nære familiebånd i USA og har gjort antropologisk feltarbeid i denne, den kalde krigs andre supermakt som Trads i en senere kronikk betegner som Det Godes forsvarer.

På denne bakgrunn vil jeg i det følgende kommentere noen av Trads' synspunkter. Jeg vil begynne med Russland og kommunismen, og, etter hvert som denne teksten utvikler seg, diskutere noen problemstillinger med tilknytning til USA, hvis rolle i den nye verdens(u)orden blir stadig mer aktuell.

Det enkelte menneske

"Jeg tager altid udgangspunkt i det enkelte menneske, den enkelte skæbne," skriver Trads. En prisverdig motivasjon. Men Russland er et stort og komplisert land, med en tragisk og kaotisk historie som det ikke er lett å bli klok på. Trads forlater derfor fort sitt utgangspunkt og begir seg ut i generaliseringer: Han har for eksempel aldri møtt et menneske i et kommunistisk eller eks-kommunistisk land som ikke heller ville bo i et demokrati. La meg nyansere dette utsagnet med noen eksempler.

På toget fra Helsinki til Leningrad i 1983, møtte jeg en russisk arbeiderklassekvinne som noen år før ble gift med en svensk bygningsarbeider og flyttet til Sverige. Hun hatet sitt nye hjemland, hvor hun ble kontrollert og vurdert av sosialrådgivere for hvert skritt hun tok, hvor skolene var elendige, befolkningen arrogant og arbeidspresset umenneskelig. Nå var hun på vei hjem.
Samme år foretok jeg en illegal valutatransaksjon for en russisk bekjent i Leningrad. Før forbrytelsen fremsatte mannen en lang støtteerklæring til Andropov, fortsatte med en forsvarstale for revolusjonen og de kommunistiske verdier, og avsluttet med å fortelle at han tidligere hadde ønsket å utvandre, men nå hadde vokst fra slike ungdommelige nykker.
Noen år før uttalte en gammel mann som hadde tilbragt 25 år i arbeidsleir, følgende: "Stalin var en hard mann. Men tenk på alt det gode han gjorde for oss."

Det sies at torturofre kan elske sine bødler, og kanskje den gamle mannens utsagn kan forklares slik. Men de to andre eksemplene har ikke dette preget. "Jeg elsker min by, mitt kvarter; jeg elsker Russland," sa valutaspekulanten. "Jeg ville aldri flytte herfra."

Dødens regnskaper

Det slike historier viser er ikke at kommunismen er god eller ond, men at mennesker under ethvert regime må skape seg meningsfulle liv, og at de investerer sin kjærlighet og selvrespekt i dette prosjektet. Trads' henvisninger til "kommunismens rædsler" hjelper oss ikke til å forstå det "enkelte menneskes" skjebne. Tvert imot, de skjuler enkeltmenneskets dilemmaer bak regimets utvetydige moralske karakter. De vitner om at Trads slett ikke er interessert i den enkelte russer, men i en vestlig politisk agenda - "at hindre nye totalitære regimer i at vinde frem".

Igjen, målet er prisverdig. Men man bør være forsiktig med å fremføre "den enkelte russer" som sannhetsvitne i kampen mot det totalitære. For de fleste russere jeg har møtt er saken langt mer komplisert, og når Trads et al fremsetter sine bombastiske (og for tiden ganske ukontroversielle) synspunkter, oppleves det som arroganse.

I sin andre kronikk, om "Det gode USA" (d. 7.1), gjentar således Trads den utbredte stereotyp at det var Vesten, og særlig USA, som vant andre verdenskrig. Men med all respekt for USA (jeg er selv halvt amerikaner), så er krig en ting amerikanere ikke har forstand på. Det døde riktignok 290.000 amerikanere under andre verdenskrig. Men det døde over 100 ganger så mange sovjetborgere, og nesten 4 ganger så mange kun i Leningrad. Som sanger-dikteren Vladimir Vysotski sier det: "Alle i vårt land har ofre - døde eller sårede - blant sine nærmeste. Krigen berørte alle. Det er enkle ord. Alvorlige og klare."

Men for Trads er historien en kamp mellom godt og ondt, og da er det ikke plass til mer nyanserte synspunkter. Sovjetunionen var ond, USA er god - altså vant USA (og derfor "vi") krigen. Er det til å undre seg over at at mange russere oppfatter dette som arroganse?

En gammel kvinne, troende kristen, fortalte meg om sin tid som bedriftsleder i 1930-40-årene. Hun arbeidet 16 timers dager, 7 dagers uker. Hun var glødende idealist som bygget et nytt, mer rettferdig samfunn. 50 år senere rystet hun på hodet over sin naivitet, men hun var stolt over det arbeid hun hadde utført.

Hvor passer denne kvinnen inn i Trads' regnestykke? Er hun noe annet for ham enn et forblindet offer for et totalitært regime? Fortjener hun ikke vår respekt?

Forenklingens tyranni

Ideologer er alltid redde for nyansene. "Det er korrekt," innrømmer Trads, "at det var værst under [Lenin og Stalin] ..., men der er også al mulig grund til at fordømme de generalsekretærer, der fulgte efter." Amen! Og selv om det var kaldt under istiden, så har også senere tiders vintre vært kalde. Den kollektive paranoia og de meningsløse lidelser som Stalin påførte de sovjetiske folk savner sidestykke i Europas blodige historie. Det gir ingen mening å sidestille dette med årene etter 1953, som var preget av relativ velstand, tilbaketrekning til privatlivet, og en inkompetent, men ganske moderat politikk fra regimets side.

Stalin var en landsfader og en tyrann, som folk den dag i dag elsker og hater. Brezhnev var en posteifarget diktator, hvis meritter godt kan sammenlignes med talløse andre diktatorers, og hvis ettermæle er komplett likegyldig. Men for den "enkelte russer" var forskjellen enorm. Man ofret ikke lenger alt på despotens alter. Man kunne skape sitt eget liv. Det fantes en grad av frihet som for eksempel gjorde det mulig for en venn av meg å reise til Sibir i 1980 med noen rubler i lommen, kjøpe en avdanket gummibåt, og rafte flere hundre kilometer nedover elven Podkamennaja Tunguska, hvor han ikke møtte andre enn noen gammeltroende bønder og to kriminelle på flukt fra politiet.

Det var nyansene, ikke regimets ideologiske kulør, som utgjorde livsbetingelsene for alminnelige sovjetborgere.

Trads understreker at vi ikke må glemme historien. Jeg er enig. Og det første vi må huske er at Sovjetunionen eksisterte. Det gjennomgikk en 70-årig utvikling som satte et umiskjennelig og uutslettelig merke på millioner av mennesker. Mange av disse trodde på regimets berettigelse til det siste. Mange var misfornøyde, enten de bevarte troen eller ei. Noen var i direkte opposisjon. Men alle levde virkelige liv, med gleder og sorger, drømmer og håp, jobb, fritid, kjærlighet, vennskap, interesser og meninger. Ved å kalle Sovjetunionen "ond" gjør man ikke annet enn å skjule disse livene bak en småborgerlig mur av moralsk og politisk korrekt likegyldighet.

Kommunismens ondskap...

For Trads er "kommunismen" en entydig historisk størrelse som kan oppsummeres moralsk med det ene ordet: "ond". Alt som kalles "kommunisme" faller for denne dom, fra den partitro sønn av døde estiske foreldre som ble professor i Leningrad og viet sitt liv til sine studenter, og ble elsket for det, til dansk ungdom på 1970-tallet som bekjente seg til noe de kalte "kommunisme".

"Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves," lærte jeg av min far, og han av sin far. Ordene skal visstnok stamme fra det gamle Hellas, men lærdommen de forkynner er like gyldig i dag. Jeg husker selv stemningen ved Universitetet i Oslo i slutten av 1970-åra, da en rekke halvgale kamphaner markerte territorium offentlig i leninismens, stalinismens, trotskismens, anarkosyndikalismens, og andres beslektede ismers navn. Men andelen av slike galninger, skal man tro min far, er tilnærmet konstant i hver generasjon. Det synes derfor naturlig, heller enn å fordømme forgangne tiders dårskap, å ta en titt på omverdnen og spørre seg selv hvilke individer som spiller den samme rolle i dag. De finnes neppe på den stadig mer samvittighetsplagede venstrefløyen.

Likevel, er det nok her vi skal lete etter drivkraften bak Trads' innlegg. Ved å ignorere professoren som var "god" selv om han trodde på systemet, får Trads' kritikk dessto større aktualitet hjemme i Danmark. Danmark trues ikke i dag av kommunismen. Venstrefløyen utgjør likevel en torn i øyet for regjeringen og dens støtter, og det mest effektive våpen mot den er å regne sammen stalintidens og Pol Pots ufattelige tragedier - og anklage "fredsbevægelser, atomkraftprotester eller ligestillingskamp" for å være medskyldige i disse.

... og USAs godhet

Siden denne føljetongen ble påbegynt, har Irak-krigen (dvs. den andre storkrigen mellom "Vesten" og Irak, i 2003), brutt ut. I tiden frem til krigen har en bred protestbølge skyllet gjennom verdens befolkning - deriblant gjennom Danmarks. David Trads har i den forbindelse forfattet flere kronikker i Information, som i sterke ordelag tar avstand fra krigen, og fra Bush-regimets unilateralistiske og konfliktsøkende politikk. Her støtter jeg Trads fullt ut. Hans tidligere utsagn om USA, som et land som for det meste, og i det lange løp, kjemper på det Godes side i verdenshistorien, kan det forsåvidt godt være at han fortsatt fastholder (det nåværende regimet er i så fall et blodig unntak som bekrefter regelen). Eller det kan være at han, som så mange tidligere sovjettro kommunister, vil vende seg bort fra USA i bitterhet og forakt. Eller (og det er å håpe) - han kan velge en helt tredje vei.

Poenget her er ikke hva en bestemt redaktør måtte mene om denne saken, men den tendens til svart- og hvitmaling, som preger så mange beskrivelser av politiske "venner" og "fiender". Slike skjematiske fremstillinger gjør oss blinde for den menneskelige kompleksitet som skjuler seg bak ethvert regime, enhver politikk, ethvert land, enhver kultur. Da jeg første gang kom til Sovjetunionen, i 1978, opplevde jeg at min barndoms kaldkrigs-mareritt ikke hadde det minste med den dagligdagse sovjetiske virkeligheten å gjøre. Som halv-amerikaner i Norge, opplevde jeg hvor lite det hverdagslige Amerika hadde til felles - både med 1970-tallets antiamerikanske stereotyper og 1980-tallets proamerikanske. Den enorme variasjon og den dyptløpende kompleksitet som utgjør det "virkelige USA" eller den "virkelige Sovjetunionen" usynliggjøres av flate begreper som "god" og "ond".

Men slike begreper er nødvendige om man vil føre krig. Hvis man vil unngå krig, skal man derfor unngå slike begreper.

Det som er vanskelig å forstå er fremfor alt hvordan dypt tragiske og fremfor alt virkelige begivenheter så hurtig reduseres til flate, innholdsløse, men politisk potente klisjéer. Sovjetunionen er viktig for oss i dag, ikke fordi man ønsker å rettferdiggjøre en for lengst stendød politikk, men fordi den er et levende eksempel på hvor fort vi glemmer, når vi påtvinges slike klisjéer.