©1981 Finn Sivert Nielsen
Det faget vi kaller sosialantropologi i Norge, kalles gjerne etnografija i Sovjetunionen. Tradisjonelt har sovjetisk etnografi vært sterkt innrettet mot historiske problemstillinger, slik det var vanlig også i Norge inntil 1950-årene. Men mot slutten av sekstitallet utviklet det seg en voksende interesse for etniske prosesser i det moderne Sovjet. Parallelt med dette skjedde det ting innen sosiologien, som gjør at vi i dag kan snakke om en egen "etno-sosiologisk skole" med interesse for mange av de samme problemene som tilsvarende vestlige forskere.
I tillegg til den rent faghistoriske interessen en slik utvikling har, gir den oss et unikt inntak til forståelsen av "the ethnic scene" i dagens Sovjet, der nesten 150 av verdens minoriteter hører hjemme. De to monografiene jeg skal ta opp behandler de lite kjente følgene av til dels intense moderniseringsprosesser i perioden 1959-1972. Den første, V. I. Bojko's Sosial utvikling blant folkene ved det nedre Amur (Novosibirsk: 1977) tar opp sosiale endringer i sin fulle bredde: urbanisering, ervervskrise, verdi-endringer, hos fem små folkeslag i Sørøst-Sibir. Den andre, Udmurtene: erfaringer med en komponentanalyse av etnoset av V. V. Pimenov (Leningrad: 1977), tar for seg rent etniske prosesser hos et finsk-ugrisk jordbruksfolk i det østlige Sentral-Russland.
La meg først kort gi en presentasjon av folkegruppene det gjelder. Bojko skriver om fem små paleoasiatiske folk, tidligere jegere og fiskere, ved elven Amurs nedre løp. I 1970 var de til sammen 19.500 mennesker. Den største av gruppene, som blir mest brukt som eksempel (Nanaj), er sentralt bosatt rundt byene Komsomol'sk-na-Amure (en industriby som ble til i 1930-årene) og Amursk (en nyanlagt by fra ca. 1960). Det finnes ca. 10.000 nanajer, mens de andre gruppene er på mellom 440 og 1000 mennesker. Noen av disse er bosatt svært avsides og har merket mindre til den skisserte utviklingen.
Inntil sovjetisk tid var dette en enormt isolert avkrok av verden. Men kommunistene forandret dette radikalt i løpet av få år. Man satset på kollektivisering og konsentrasjon i store bosettinger (antallet landsbyer som hadde nanaj-innbyggere sank fra 103 i 1915 til 28 i 1939). Derved ble også de mellometniske kontaktene plutselig utvidet kraftig. I dag utgjør urbefolkningen kun en liten del av innbyggerne, selv i avsidesliggende strøk (ikke over 7 prosent). Samtidig satset man på en kulturpolitikk som utryddet analfabetismen, gjorde det meste av befolkningen tospråklig og utdannet lærere, helsepersonell og "kulturarbeidere". De fleste nanajer var bosatt i fiskeri-kollektivbruk i 1959, bybefolkningen var 15 prosent.
Det er ca. 680.000 udmurter, og noe mindre enn tre fjerdedeler av dem er bosatt i Den Udmurtiske Autonome Sovjetrepublikk (UASSR). I UASSR utgjør de imidlertid bare en tredjedel av befolkningen, mens 57 prosent er russere (1970). Særlig i byene og i republikkens mest utviklede sørøstlige defer er udmurtene i betydelig mindretall. Udmurtene var tradisjonelt jordbrukere, med unntak av en del halvnomadiske grupper i nord. De ble tidlig innlemmet i det russiske keiserrike og har lang erfaring med interetniske kontakter bak seg.
Begge disse studiene omhandler områder med intens etnisk samhandling, særlig mellom den lokale befolkning og russere. Denne situasjonen er typisk for store defer av Sovjetunionen i deg. Vi ken spekulere på på om ikke dette er en av årsakene til at sovjetiske etnografer operer med andre begreper enn oss, som kanskje er bedre tilpasset denne situasjonen: etnos oversettes oftest med "etnisk gruppe", men dette er ester min mening villedende. Vårt gruppebegrep er ken hence dårlig egnet til å analysere situasjoner hvor etnisitet sjelden eller aldri kommer til uttrykk politisk. "Det etniske" er for sovjetiske etnografer mer et passivt aspekt ved dagliglivet, noe som gjør at enkelte grupper skiller seg fra andre. Opprinnelig ble dette "nasjonale særpreget" sett som summen av konkrete gjenstander, handlemåter, tradisjoner, språk osv., som var særegne for et folk. Men siden Ju. V. Bromlejs skjellsettende bok Etnos og etnografi (Moskva, 1973) er fokus stadig oftere satt på den identiteten som gjenstandene etc. uttrykker. Etnos betyr derfor ofte noe i retning av en gruppes kognitive kart ("kultur" i en ideasjonell forstand). Vår interesse for økonomi og politikk i forbindelse med etnisitet er lite typisk for sovjetiske etnografer. Slike faktorer får ikke plass i analysen, annet enn som tilfeldige ytre påvirkninger. Denne karakteristikken er særlig treffende for Pimenovs bok, som vi vil se. Bojko skriver derimot innenfor en mer sosiologisk inspirert skole, og derfor slipper han mye mer av "samfunnet" inn i analysen. Det som gjør ham til antropolog eller etnograf i vår forstand er at han skriver om etniske minoriteter og etniske prosesser. Bojko regner med tre typer etniske prosesser: assimilasjon, integrasjon (kulturmøtet medfører en kulturell syntese) og konsolidering (den ene eller begge gruppene blir sammensveiset og styrket innad ved møtet). De to siste prosessene blir ansett som særlig karakteristiske for dagens Sovjet, som komplementære uttrykk for den intense moderniseringsprosessen landet gjennomgår: på den ene side smelter alle folkene sammen til et stort sovjetisk folk på lang sikt, og på den annen side styrkes de enkelte gruppenes nasjonale identitet ved at de får skriftspråk, en nasjonal intelligentsia osv.
Presentasjon av materialet
Praktisk talt alt materiale som de to analysene bygger på er statistisk: Pimenov har formulert et spørreskjema med femti spørsmål som ble distribuert til ca. 2200 udmurter og behandlet med EDB. Bojko bygger på langsiktige undersøkelser over flere ar (1966-1972) og et bredere tallmateriale fra mange kilder. Denne forskjellen sier forøvrig en del om undersøkelsenes karakter. Mens Pimenovs bok er et forsøk på en bredt anlagt teoretisk syntese bygget på et heller spinkelt empirisk grunnlag, trekker Bojko få vidtgående generaliseringer fra sitt omfangsrike tallmateriale. Hans analyse munner ut i en rekke praktiske forslag for den videre økonomiske planlegging i området.
Vi kan dele opp den utviklingsprosessen som Bojko beskriver i fire parallelle bevegelser:
1) Ved inngangen til 1960-årene ble det satset sterkt på modernisering av fiskeriene i Amur, motoriserte fartøyer ble tatt i bruk og kollektivbruk ble slått sammen. Til tross for dette sank fangstene katastrofalt (i 1970 til halvparten eller en tredjedel av 1964-nivået på de fleste kolkhozer). Dette skjedde på grunn av "visse lands" rovfiske i Stillehavet. Det ble gjort forsøk på å rette opp forholdene ved å satse på skogbruk og fiskeriforedling, men likevel tyder tallene på en svært vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet. Omtrent 40 prosent av befolkningen livnærere seg av "forskjellig arbeid" (dvs.korttidsjobber), eller de er arbeidsløse. Mange kvinner har forlatt arbeidslivet og faller sannsynligvis utenfor dette tallet, og ungdommen er hardest rammet. Likevel steg produksjonens rubel-verdi i denne perioden, så utviklingen er ikke entydig negativ.
2) Før 1960 var utdannelsespolitikken konsentrert om utdanning av lærere og helsepersonell. I 1960-årene ble det klart at man hadde overvurdert behovet for slike folk, og mange fikk ikke arbeid som de var kvalifisert for. Samtidig vokste mulighetene for faglærte jobber innen industri og anleggsvirksomhet, særlig i forbindelse med grunnleggelsen av byen Amursk. På få år endret derfor utdannelsesstrukturen for menn seg drastisk, slik at nesten 70 prosent av mennene under utdannelse gikk på tekniske skoler og fagkurs. Utdannelse har utrolig høy prestisje i alle befolkningsgrupper, og til tross for at de vet at de vil få vanskeligheter med å få jobb, satser mange på lange og krevende utdannelser som den raskeste vei til sosial mobilitet.
3) De siste årene har ført med seg rastløshet og misnøye med leveforholdene på landet. Ca. 40 prosent av nanajene ønsker f.eks. å skifte arbeid. Blant kvinner og unge er prosenten enda høyere. Bojko understreker at det ikke bare dreier seg om en "kriserespons" på utviklingen, men argumenterer for at det finner sted dyptgående verdiendringer som følge av den enorme prestisje bykultur og utdannelse har fått. Folk oppfatter seg selv som en økonomisk og kulturell periferi og trekkes inn mot de lokale sentra. Foreldre som ble spurt om hvilken fremtid de ønsket for sine barn, sa i 45 prosent av tilfellene at de ville at de skulle bo i en by, og bare fem prosent ønsket at de skulle holde seg til det tradisjonelle fiskeryrket (selv under forutsetning av at krisen i fiskeriene gikk over).
4) Resultatet av alle disse endringene er en voksende mobilitet i urbefolkningsgruppene: yrkesskifter, migrasjon fra avsidesliggende småsteder med under 100 hus til større, poly-etniske tettsteder, innflytting til byene i området. Urbaniseringstempoet har økt betraktelig: i 1959 utgjorde Amur-folkenes bybefolkning 2500 mennesker, i 1968 var den steget til nesten 3100, og bare tre år etter var den på over 5200. Rundspørringer blant landbefolkningen tyder pa at langt flere ville følge etter hvis forholdene lå til rette for det. Det er store vanskeligheter forbundet med å etablere seg i byene, først og fremst når det gjelder bolig og arbeid. Mange må bo hos slekt og venner i årevis og kanskje skaffe seg jobb gjennom dem. Migrantene gar først og fremst inn i yrker som ukvalifisert arbeidskraft, særlig i bygg og anlegg, tungindustri og treforedling. 70 prosent av førstegangssøkende menn får jobb innen disse sektorene. Kvinner og eldre menn havner ofte i service-yrker og lettindustri. I Amursk (som tar imot en tredjedel av migrantene) er ukvalifisert kroppsarbeid det første yrke for 95 prosent av migrantene, og bare halvannen prosent går inn i yrker som kvalifisert arbeidskraft. I enkelte yrker er det trolig lett å avansere, men mye tyder på at de minst kvalifiserte yrkene gir dårligst mulighet for det, og Amursk er trolig den vanskeligste byen å bedre sin status i.
Ingenting i monografien tyder på at denne situasjonen kommer av diskriminering av migrantene; Amur-folkene har simpelthen dårligere kvalifikasjoner, herunder språkkunnskaper. Den sikreste maten å høyne sin status på er å skaffe seg en utdannelse, og omtrent 20 prosent av ungdommene blant migrantene er under utdanning. De som kommer tilbake fra utdanning i det store skolesentret Khabarovsk utgjør en ærgjerrig og mobil gruppe, som går inn i mange av de beste jobbene. Det er vanskelig å danne seg et bilde av de sosiale konsekvensene av urbaniseringen utover det som er sagt. Bojko understreker imidlertid at problemene minimaliseres ved at byene ligger innenfor Amur-folkenes tradisjonelle territorium, slik at det ikke er så langt migrasjoner det er tale om.
Pimenov beskriver en utvikling som er langt enklere, og hans beskrivelse er konsentrert om etnisitet og etniske prosesser. Han observerer at tradisjonelle etniske verdier svekkes sammen med kunnskapen om den nasjonale arv. Dette ser han som tegn på etnisk integrasjon. I det store og det hele er det en klar tendens: tradisjonen står sterkest hos eldre mennesker og på landet, svakest står den blant industriarbeiderne i byene. Men visse ting peker også i motsatt retning. Det er en voksende interesse for tradisjon blant ungdommen og i byenes intelligentsia og tjenesteytere. Selv om det kanskje er en generell tendens til at folk kan mindre og mindre om tradisjonen, er tradisjonens prestisje i ferd med å ta seg opp; mange av de spurte ytret ønske om å delta i tradisjonelle aktiviteter som de ikke hadde vært med på før. De tradisjons-elementene som ble undersøkt, hører stort sett hjemme i familiesammenheng (religion er utelatt). Likevel gir materialet grunnlag for å hevde at den udmurtiske identitet er i ferd med å bli ikke-offentlig, relevant bare i private aktiviteter i familien. Mens f.eks. nesten 80 prosent av landbefolkningen bruker udmurtisk som dagligspråk i familien, bruker bare 63 prosent av dem sitt eget sprak på arbeid, og bare 47 prosent på offentlige møter (nærmere 95 prosent av befolkningen er tospråklig). For bybefolkningen synker tallene til henholdsvis 15, 5,3 og 6,9 prosent.
Ifølge teorien skulle det parallelt med denne "integrasjonen" (sovjetiseringen) skje en komplementær "konsolidering" av den nasjonale kultur på et moderne grunnlag. Pimenov undersøker denne hypotesen ved å se på kunnskapene om og interessen for den nasjonale profesjonelle kultur som er produsert av den udmurtiske intelligentsia: litteratur på udmurtisk, aviser, nasjonalt farget musikk, radioprogrammer osv. Her synes jeg materialet stemmer dårlig med teorien. Teorien forutsetter nemlig at konsolideringen skal skje innen de gruppene som er mest "progressive", altså de som først lar seg integrere og forlater udmurtisk kultur i dens tradisjonelle ytringsformer. Det som imidlertid ser ut til å skje, er at det er den samme gruppen som orienterer seg mot udmurtisk kultur, enten det skjer på tradisjonelt eller moderne grunnlag. Det finnes en sterkt russifisert gruppe i byene (særlig industriarbeidere), og en langt større gruppe som holder pa sin udmurtiske identitet og orienterer seg mot udmurtiske verdier, enten de uttrykkes i tradisjonelle eller moderne former.
Eksempler på bruk av metode
To av Bojkos viktigste konklusjoner er: a) at urbefolkningenes verdier og levestandard gradvis blir brakt nærmere gjennomsnittet for Sovjetunionen, altsa at moderniseringens hovedvirkning er "progressiv"; b) at folkene selv i det store og hele er fornøyd med utviklingen. De nye materielle og sosiale forholdene de er omgitt av tilsvarer de nye verdiene og kravene til livet som folk har utviklet.
Bak disse to påstandene kjenner vi igjen den dobbelte "integrasjons-konsoliderings" prosessen vi har beskrevet tidligere. Bojko underbygger konklusjonene sine med en analyse av tallmaterialet om folks verdi-orienteringer; deres subjektive holdninger til arbeid, materiell/kulturell levestandard, bosted, deltagelse i masseorganisasjoner (Komsomol, Partiet), utdannelse og yrkesvalg, massemedia osv. For å forstå konklusjonene hans er det derfor viktig å undersøke hvordan han gjennomfører denne verdi-analysen.
Bojko gjennomfører verdi-kartleggingen i tre faser. For det første får intervjuobjektene anledning til å gi sine meninger til kjenne gjennom direkte spørsmål. Han får svare på om han er fornøyd med sin arbeidssituasjon, hvorfor han eventuelt ikke er det, om han ønsker mer utdannelse, flytte til byen, vil ha høyere levestandard etc. En god del av dette primær-materialet er svært interessant i seg selv og gir et bredt og nyansert bilde av en komplisert situasjon.
For det andre samlet Bojko inn en mengde opplysninger som skulle gi mer objektive indikatorer på de samme tingene som intervjuobjektene hadde gitt sin subjektive mening om (hva slags levestandard har folk faktisk?). Han setter så opp et slags "verdiregnskap" og sammenligner de to datagruppene, og på grunnlag av det kommer han fram til et eksakt matematisk uttrykk for folks krav til livet i forhold til det sovjetiske gjennomsnitt. Et slikt forsøk på å kvantifisere verdier kan virke absurd pa norske antropologer, men ikke desto mindre virker konklusjonen hans ikke usannsynlig: på en del felter har Amur-folkene lavere (mer "tradisjonelle") krav til levestandard o.l. enn russerne bosatt i det samme området, de er med andre ord fornøyd med mindre. Men denne forskjellen blir mindre merkbar hos Amur-folkenes høystatus-grupper, deres ungdom og bybefolkning. Det siste tolkes som et tegn på en "progressiv" verdiutvikling hos disse gruppene - de er i ferd med å overta det felles sovjetiske verdisystem.
Den tredje fasen i verdianalysen består i en samlende vurdering av de to første. Men her støter vi på en serie underlige sirkel slutninger av typen: folk flytter fordi de her fått nye verdier og de får nye verdier fordi de flytter. Flyttingen blir utelukkende satt i forbindelse med utviklingen av et mer progressivt verdisett, og ikke sett i sammenheng med den vanskelige livssituasjonen på landet.
Pimenovs bok er en omfattende analyse av et etnos som et "system av informasjon". Han utskiller etnosets subsystemer, eller "komponenter": demografiske og sosiale faktorer (DS-komponenten, som omfatter bl.a. alder, kjønn, sosial status), språk, materiell kultur, familie-ritualer, folklore, moderne kultur produsert av den udmurtiske intelligentsia, og "etnopsykologi" (grad av følelses messig tilknytning til etnoset). Til hver komponent svarer en gruppe spørsmål i spørreskjemaet, som kalles komponentens "faktorer". Pimenov utarbeider sa korrelasjons-diagrammer som skal gi et bilde av den interne korrelasjonsstyrke mellom faktorene innenfor hver komponent (komponentens "systemiskhet") og mellom komponentene. Høy grad av korrelasjon gjenspeiler enten logisk sammenheng eller årsakssammenheng, og er dermed et mal på hele systemets integrasjon.
Vi skal se litt på de konklusjonene han trekker av disse diagrammene. De sterkeste korrelasjonene finner hen mellom faktorene i DS-komponenten og mellom DS-komponenten og de andre subsystemene i etnoset. Det vil si at ens holdning til de andre komponentene språkbruk, kjennskap til tradisjonelle ritualer, følelsesmessig tilknytning til den etniske gruppen osv. - lar seg forutsi ganske bra hvis man kjenner personens sosiale kjennetegn, alder kjønn, økonomisk status. Av dette slutter Pimenov at det er DS-faktorene som bestemmer systemets oppbygning og dynamikk i siste instans.
Dernest kommer hen til at språkkomponenten er det nest best integrerte subsystemet og konkluderer at språket spiller en avgjørende rolle for opprettholdelsen av det etniske særpreg og den nasjonale integritet.
De andre komponentene fremstår som mer eller mindre oppsplittede og "usystemiske". Det vil for eksempel si at det er vanskelig å forutsi noe om en persons holdning til den udmurtiske intelligentsia hvis vi kjenner til at han bruker tradisjonelle ritualer ved fødsel og begravelse.
Denne mangel på systemiskhet forklarer Pimenov ved at integrasjonsprosessen bryter opp elementer som tidligere har hengt sammen på en systematisk måte. Tankegangen er forsåvidt god nok, særlig fordi det viser seg at komponentene henger bedre sammen på landet og i de eldre aldersgrupper. Litt verre blir det når han også bruker historiske betraktninger til å forklare hvorfor den nye nasjonale profesjonelle kultur star så svakt. Han forutsetter ganske enkelt at den profesjonelt produserte kulturen ennå ikke har fått tid på seg til å slå igjennom, men fører ikke noe bevis for at den faktisk er i ferd med å bli styrket.
Når Pimenov avdekker manglende systemiskhet mellom faktorene i en komponent eller mellom komponentene, fører ikke det til at han omdefinerer innholdet i komponentene. Når han finner mangel på kulturell integrasjon (som er en annen måte å uttrykke "systemiskhet" på), trekker han ad hoc historiske bortforklaringer opp av hatten. Disse ad hoc-forklaringene støttes opp med "dialektiske" bortforklaringer som gjør at funn som motsier hypotesene, egentlig blir brukt til å verifisere dem ved noen dialektiske hallingkast. Motsetninger i empirien blir gjort identiske ved at de gjøres til komplementære uttrykk for en og samme progressive tendens. Både det å snakke russisk og det å snakke udmurtisk blir på den måten progressivt: russisk integrerer, udmurtisk konsoliderer, og integrasjon og konsolidering er per teori momenter i en progressiv bevegelse.
Dette ville være mulig å forsvare hvis det sprang ut av et velfundert teoretisk byggverk. Men Pimenov sier innledningsvis at hans avgrensning av komponenter er tilfeldig og basert på etnografisk tradisjon - alternative grupperinger kunne være like bra. Det betyr at avgrensningen av komponentene gjøres ut fra et forhåndsoppstilt formelt skjema - den springer ikke ut av en forstaelse av hvordan elementene faktisk fungerer sammen i folks dagligliv. Bruken av nasjonal bryllupsdrakt henføres f.eks. til komponenten "materiell kultur", mens spørsmålet om man ble gift med tradisjonelt eller moderne rituale tilhører komponenten "rituale".
Operasjonalisering av teorier
Enkelt sagt er vitenskap et forsøk på å sette foreløpig teori i kontakt med fersk empiri. Måten dette blir gjort på sier mer enn noe annet om de forskjellige tradisjoners egenart, kvalitet og rolle i samfunnet. I vestlig samfunnsforskning har såkalt "middle range"-teori spilt en viktig rolle i denne forbindelse. Middle range-modeller har et forholdsvis lavt abstraksjons- og pretensjons-nivå, og de kan motbevises uten at det generelle teoretiske grunnlag de bygger på blir rokket. Disse modellene formidler mellom empiri og teori ved å gjøre konkrete fakta skrittvis mer abstrakte, og beskytter samtidig teorien mot trivielle og tilfeldige empiriske funn som tilsynelatende truer teorien. Middle range-teori forutsetter at vi kan skille ut partsystemer, som har en viss grad av autonomi, selv om de er organisk forbundet med helheten. Institusjonenes eller partsystemenes grenser avhenger derfor av i hvilken grad de er funksjonelt autonome, og det kan ikke avgjøres a priori. De kan ikke defineres entydig en gang for alle ut fra et sett forhåndsoppstilte formelle kriterier.
I de to monografiene jeg har beskrevet foregår formidlingen mellom teori og empiri på en radikalt forskjellig måte. Den formidlingsmåten jeg nå skal karakterisere oppfatter jeg som typisk for den delen av sovjetisk forskning jeg er kjent med, men jeg mener hverken at den er enerådende i sovjetisk etnografi eller helt ukjent i vestlige tradisjoner.
La oss se tilbake på Pimenovs "komponentanalyse". Først setter han opp et sett formelle kategorier (komponentene). Deretter ordner han den empirien han har i forhold til kategoriene. Empirien passer bare delvis inn i skjemaet, men i stedet for å modifisere kategoriene, "forklarer" han avvikene ved å innlemme dem direkte i den overordnede generelle teorien. Unntakene bringes til å bekrefte en overordnet sannhet ved hjelp av noen enkle tautologier om historisk utvikling og dialektikk. Den overordnede "grand" teorien er så generell og abstrakt og empirien så mikroskopisk konkret at det blir umulig å finne fakta som ikke passer inn i teorien. Dette er ikke en feil ved teorien eller den empirien som blir brukt, men det skyldes defekter ved de kanaler som skal formidle mellom dem. Overordnet teori og empiri blir konfrontert direkte hver gang et nytt faktum avdekkes, eller de blir holdt fra hverandre ved vanntette skott. Med andre ord, det mangler en elastisk buffersone mellom grand theory og mikroskopiske fakta. Når det teoretiske og det empiriske, det generelle og det spesielle, bare kan møtes direkte eller ikke i det hele tatt, betyr det at konfliktfri og rutinemessig nyskapning blir meget vanskelig. På den ene siden kan ikke teorien omformes av empirien, fordi det ikke finnes formidlende mekanismer som kan omforme empiri til teori. På den annen side: hvis man likevel bryter ned skillet mellom abstrakte lover og konkrete observasjoner, vil hvert eneste nye og trivielle tilfelle kunne motbevise hele det teoretiske rammeverk forskeren har å orientere seg ut ifra. All teori blir uhyre sårbar, og vitenskapsmannen vil føle en berettiget "teoretisk angst" for å miste de generaliseringer han tross alt er nødt til å bygge på.
La meg vise dette med et siste eksempel. Begge forskerne bruker et kategoriseringssystem for status- og yrkesgrupper som kalles SPG (sosio-profesjonelle grupper). I Bojkos variant består det av en stige med fire hovedtrinn: A. Høyt kvalifiserte åndsarbeidere flærere, leger, høyt administrativt personell); B. Andre åndsarbeidere (tjenestenæringer); C. Kvalifiserte arbeidere (sjåfører, faglærte fabrikkarbeidere); D. Andre kroppsarbeidere (herunder D2: folk uten fast arbeid, løsarbeidere, sesongarbeidere).
Det er to hovedproblemer ved dette skjemaet, sett som en "operasjonaliserende modell". For det første er det for rigid. Det tillater riktignok undergrupper og er derfor forholdsvis differensiert, men det fastholdes praktisk talt gjennom hele analysen som det eneste sosiale kategoriseringssystem, og tillater derved ikke at man far innblikk i institusjoner eller organisasjoner hvor organisk samhandling mellom statusgruppene foregår. Heller ikke lar det oss se forskjell på by og land (en statusgruppe er den samme overalt, uansett hvor forskjellig innhold den måtte ha), på regioner, eller på sentrum og periferi.
For det andre er status-hierarkiet formelt og logisk, ikke funksjonelt, og det blir dermed langt fra entydig hva som f.eks. menes med "avansement" i hierarkiet. Bojko bruker denne stigen for å undersøke status-mobilitet. Noen av konklusjonene hans er interessante og virker troverdige, men andre er umulige ut fra hans eget materiale. For eksempel kommer han fram til at kvinner ofte har høyere statusposisjoner enn menn, fordi det er så mange kvinner i kategori B. Men da ser han helt bort fra at A har flertall av menn og at C består nesten utelukkende av menn. Og C's lønninger er blant de høyeste i hele systemet.
En hel rekke av de konklusjoner man kan komme med ved hjelp av SPG er gitt på forhånd i og med den arbitrære måten kategoriene er definert på. La meg få understreke at jeg ikke beskylder Bojko for å underslå data. Tvert imot, hans bok er full av god empiri. Problemet er altså at han ikke kan bruke det han har, han har ikke redskaper som kan gjøre mer enn en liten del av empirien teoretisk relevant.
Likevel er disse monografiene på sett og vis monumentale. Deres styrke og svakhet må vurderes på bakgrunn av at tradisjonen de springer ut av ble grunnlagt under svært vanskelige forhold etter krigen. Det er iett å kritisere en sensurert vitenskap og vanskelig å bygge opp en fagtradisjon under sensurens press. Bojkos bok er full av viktige data og en del praktiske konklusjoner som planleggerne forhåpentligvis tok seg ad notam. Men disse konklusjonene er fremkommet på tross av og ikke på grunn sv forskerens generelle teori.
Til sist kan vi påpeke at både Bojko og Pimenov ser ut til å ha merket seg svakhetene vi har drøftet, særlig mangelen på middle range theory. Hver på sin måte etterlyser de noe slikt, og det er derfor mulig vi kan få teoretiske nyskapninger i sovjetisk etnografi (Pimenovs komponentanalyse er til tross for sine svakheter et skritt i riktig retning).
Hos Pimenov dukker behovet for middle range theory opp under behandlingen av komponenten etnopsykologi, altså en serie spørsmal som skal belyse hvor knyttet folk føler seg til etnoset. I virkeligheten er dette omtrent det samme som å spørre om etnisk identitet. Denne komponenten fremstår forbausende nok som uhyre dårlig integrert, både internt, og med resten av komponentene. Siden analysen beskjeftiger seg med en gruppe erklærte udmurter er dette en temmelig merkelig konklusjon, noe både bokens redaktør K. V. Tsjistov og Pimenov selv påpeker. Tsjistov har et interessant forslag til en forklaring: siden etnisk identitet er en egenskap ved helheten og alle de andre komponentene liksom er ment å si noe om den, befinner den etniske identiteten seg på et høyere abstraksjonsnivå, rent logisk sett. Derfor kan den umulig sidestilles med helhetens deler. For oss er det naturlig å tolke dette utsagnet i retning av at alle komponentene fungerer som symboler på etnisk identitet og brukes for å uttrykke den. Pimenov er selv inne på denne tanken. Men dermed har vi plutselig omdannet et sett med rigide kategorier til et funksjonelt hierarkisk system, integrert på to plan. Ideen om funksjonshierarki ("alle x bidrar til y"), som er kjernen i enhver teori om institusjoner, ligger snublende nær.
På tilsvarende måte setter Bojko opp som et hovedmål for den videre planlegging i Amur-området å "skille ut lag av befolkningen som beholder sin orientering mot tradisjonelle ervervsformer og befolkningslag som er orientert mot andre, moderne former". Han etterlyser med andre ord en inndeling av befolkningen etter andre kriterier enn SPG, utsprunget av de verdiene gruppene selv er bærere av. Dette vil si at han leter etter holistiske institusjoner som springer ut av den sosiale virkelighet og ikke er avledet fra formelt apriori avgrensede kategorier.
Note
1. Litteratur som det refereres til i det følgende: V. V. Pimenov: Udmurty: Opyt komponentnogo analiza etnosa, Leningrad: 1977; V. I. Bojko: Social'noe razvitie narodov nizhnego Amura, Novosibirsk: 1977; og Ju. V. Bromlej: Etnos i etnoqrafija, Moskva, 1973.
En tidligere utgave av denne artikkelen ble utgitt i Antropolognytt, nr. 4, 1981.