En sommer i Vestjotunheimen har vi slitt og kravlet oss opp Kyrkjestigen, en bratt og mangelfullt vardet vestlandsoppgang gjennom ur og bregner, vidjer og kratt, opp trehundre meter fra dalbunnen til snaufjellet, og deretter trehundre meter til over Snørestødet, et steilt, smalt, stenete skar som gjør det mulig for alminnelige dødelige uten tau og bolter å ferdes mellom to hengende sidedaler til Utladalen: Midtmaradalen og Stølsmaradalen. Nær toppen av skaret møter vi en gruppe eldre damer med ryggsekk og staver på vei i hurtig tempo og uten synlige feilsteg ned samme vei som vi kom opp.

Det dukker opp allslags mennesker i fjellet: seksåringer som leker gjemsel blant bekker og kjerr, nittiåringer som klyver opp 1800 meter for å se soloppgangen fra Skåla, lærere, forretningsfolk, elektrikere, fiskere, politikere, professorer og studenter, fire femtiårige venninner, en familie med tre små barn, en skoleklasse på sjekketur (under lærerens oppsikt naturligvis!), en brite med bæreposer, et par schweitzere som ter seg som hjemme, to danske jenter som har glemt sine teltstenger i Århus, to lokale bønder på fisketur, to fedre med donaldlesende sønner, en sprek utlending med GPS som må fjerne sin walkman før han kan hilse på deg. Jeg har engang møtt en formidabel dame med bare ett ben som gikk med krykker og kløvhund gjennom Jotunheimen.

Slik sett er fjellet for alle. Men fjellet stiller sine krav, uansett hvem du er. Min familie tok en gang med seg en jente fra Sørstatene i USA som aldri hadde gått på noe mer ulendt enn en golfbane, til Sunnmørsalpene. Hun hadde ikke balanse til å trå fra sten til sten i en helt alminnelig, fast og ufarlig norsk ur. Hennes skritt var skrekkslagne, nølende. Hun ble med på én tur. Neste år hadde vi med en hollender med lignende erfaring til samme område, som boltret seg som en fjellgeit i gummistøvler i adskillig villere terreng enn jeg følte meg vel med. Man skal bare huske at begge disse gjestene gikk trygt fordi de gikk i følge med min far - en fjellvandt mann som i mange år hadde hatt med seg kone og barn og andre inkompetente sjeler på fjellet.

Fjellet i Norge er først og fremst variert. Det finnes lettgåtte områder i innlandsstrøk med stabilt klima som er perfekte for småbarnsfamilier med liten erfaring, og tøffe utfordringer for erfarne klatrere. Det finnes hundretusener av små og store daler, topper, hyller, vegger - tjern og sjøer, elver og bekker, skar og egger, juv og vidder, stup og urer - og de er alle forskjellige. Å stå i solen med en pils på verandaen på Dørålseter og se tordenværet samle seg over Rondane er noe ganske annet enn å sitte alene på en sten i en elv, naken etter et bad, og se tåka rulle innover Fidjardalen fra fjorden langt der ute. Utsikten fra Lodalskåpa - en totusenmeters ambolt som reiser seg fra Jostedalsbreen - er en ganske annen enn fra Heidalsmuen - en attenhundremeters hvalrygg som ruver over Østjotunheimens vidder. En bratt oppstigning i stekende sol fra en brebotn i Skriulaupen hvor alt du kan se er himmel, stup og livløs ur - er noe ganske annet enn den bedagelige nedstigningen i eftermiddagssol over smilende enger på vei ned til Luster. Fjellet har noe for alle fordi det endeløst mangfoldig.

Men fjellet er på alvor. Solskinn kan forvandle seg til isnende vind, piskende sludd og tåke på få timer. Alle som ferdes i fjellet må derfor ta visse forholdsregler.

Etter den store dødspåsken i 1967, da atten mennesker omkom i fjellet, ble det formulert ni "fjellvettregler" for hvordan man skal te seg i det norske vinterfjell, som praktisk talt alle nordmenn i dag kjenner til - og som har bidratt til å redusere ulykkesfrekvensen betraktelig. Lignende regler for sommerfjellet finnes ikke, men jeg foreslår følgende variasjon over vinterreglene:

Den av disse reglene som jeg selv oftest har brutt er regel 7, og selv om jeg langt fra er den eneste som går alene på tur, anbefales det ikke å gjøre det hvis du ikke har mange års erfaring og har lagt igjen klar beskjed om hvor du skal og når du kan ventes tilbake (regel 2). Du bør også ta med mobiltelefon, selv om dekningen er ufullstendig i mange fjelltrakter.