Fjellene i Norge er gamle. Med få unntak ble stenen de består av dannet i fjellkjedefoldinger for over femhundreogfemti millioner år siden, da kun de enkleste organismer levde på jorden. Men fjellene er også unge. Den opprinnelige fjellkjeden var for lengst slitt ned til røttene for knappe førti millioner år siden, da det gradvis ble kaldere på jorden og en rekke stadig lengre og hardere istider (kanskje tredve-førti stykker, kanskje flere) strøk over den nordlige halvkule. Igjen og igjen, i millioner av år, har kilometertykk is bredt seg over Skandinavia. Igjen og igjen - sist for titusen års tid siden - har den trukket seg tilbake og latt livet for en stakket stund gjenoppstå i det landskap den har fortært - slik det har gjort, nok en gang, i det øyeblikket vi overmodig kaller "historisk tid". Fjellet i Norge er det som står igjen hver gang isen tar en pause i sitt langsomme, tålmodige arbeid.

Men landskapet er også i værets vold. Opp langs Norskekysten suger Golfstrømmen fuktig luft sørfra som møter vestkystens bolverker, kjøles ned og kondenseres som tåke, regn og snø. Nedbøren kan skape subtropiske tilstander i de beskyttede fjordbunnene og nærer veldige breer i større høyde: Hardangerjøkulen, Jostedalsbreen, Ålfotbreen og Svartisen ligger alle langs kysten. Først når skyene har tømt seg driver de innover i landet, og her er været, selv i det høye Rondane, tørrere og mer stabilt; breene blir borte og fjellet kan virke livløst og goldt. De øverste bygdene i Gudbrandsdalen - Lesja og Skjåk - har et nesten ørkenaktig klima. I sør og i Trøndelag, hvor fjellene er lavere, blir kontrasten mellom kyst og innland mindre skarp.

For å ferdes i de norske fjellene skal du forstå isens og værets vesen - med hjertet, om ikke med hjernen.

Men du skal også forstå at folk har levet i og med disse fjellene i tusener av år. Fjellet er ikke en villmark, men et kulturlandskap. Du kan finne fangstgraver for rein i fjellpass som er utilgjengelige for dyrene i dag. Plasseringen gir bare mening hvis gravene ble bygget helt på slutten av siste istid, da rein og mennesker hadde kommet til landet, men breen ennå gikk opp til passet fra begge sider - kanskje for ti-tolvtusen år siden. Dette er ikke Nepal, hvor jeg spurte hva de forskjellige toppene het, og nesten alltid fikk det smilende svaret: "Himal". I Norge har hver knaus, hvert tjern, hver bekk sitt navn. Navnene du finner på kartet er bare et lite utvalg.

På stiene du følger har folk gått før, ikledt tung vadmel og hjemmelagde sko, med tyngre bører og i skarpere vær enn du kan forestille deg. I Alvdal Vestfjell fortelles det om et følge som dro til seters en vår over høyfjellet, da snøstormen kom og drepte både mennesker og dyr. Livet på fjellet var ikke det minste ufarlig. Bortsett fra været og det alpine landskapet som breene hadde latt igjen, fantes både ulv og bjørn, til og med røvere noen steder. "Det stygge fjellet," kalte en eldre kvinne det, og ikke uten grunn. Fjellet var noe man kjente og levde med intimt. Man både elsket og hatet det.

Setrene ga ly, selv om de fattige stenhyttene ofte var rudimentære, og på mange milelange høyfjellsoverganger fantes ikke en gang slike skydd. I Middelalderen begynte kongene og kirken å sette opp enkle herberger og ubemannede fjellstuer langs de mest beferdede rutene (en tradisjon som videreføres med DNTs selvbetjente hytter i dag - det er til og med visse likheter i reglementet for deres bruk). Men for alminnelige folk som brukte fjellet til annet enn pilegrimsferd og langveisfart, var disse byggeriene til liten eller ingen nytte. Man søkte ly i hellere eller enda mer primitive skjul, og ellers håpet man på godt vær.

En annen representant for denne utdøende arten var en nittiåring vi møtte i Ålfoten en sommer som jeg aldri kjente under noe annet navn enn Per i Vingen. Han bodde alene i en ubetydelig fjord, åpen mot havet, på en stripe grønnsvær rundt fjordbunnen som ingensteds var bredere enn en fotballbane og ikke var mange fotballbaner lang. Ellers var det ikke annet enn berg og ur rundt om; selv den grønne stripen var bestrødd med enorme flyttblokker. Da Per i Vingen vokste opp, bodde det tretten-fjorten familier her, hver med ti-tolv unger. Kvinnene dro til fjells, skrapte sammen jord fra mellom stenene og bar den ned i stakken, spredte den utover toppen av store flyttblokker og dyrket poteter i den. Per og faren hans hadde oppdaget helleristninger i fjorden og kontaktet arkeologer som fastslo at de levde midt i et av Europas største helleristningsfelter. Vi kom utslitt til Per klokken 01 om morgenen etter en strabasiøs fjellovergang og måtte vekke ham for å be om losji. Han fortalte at det nok var ti år siden noen hadde kommet hit over fjellet. Husvære og mat fikk vi som en selvfølge:

"Til mat og klede den mann hev trong som hev i fjell fari." (Håvamål, v.3)

I disse og andre møter synes jeg at jeg skimter det landskap fjellet var: fattigdommen, oppfinnsomheten, humoren, styrken, den enorme ekspertviden om vær og vind, dyr og fisk, planter og bær, is og sten, og det vev av moralske og økonomiske bånd som bandt folk sammen på kryss og tvers over fjellene.

Men du skal også forstå, når du går i fjellet, at det landskap som var, var befolket ikke bare av mennesker og dyr, men av overnaturlige krefter: troll og jutuler, jotner og vetter. Fjellet var levende, og enhver som har ferdes i fjellet og ligget ute en natt vil vite at disse kreftene i en eller annen forstand er like levende i dag. Vi forsøker å besverge dem med stienes røde T-merker, moderne kunststoffer, veier og damanlegg, men hvis du står stille i mørket lenge nok vil du merke at kreftene stadig er der - i bekkens mangfoldige stemmer, i sten og tåke og skygge, i landskapsformer og dyrelyder, i de enorme stenmassene, de bortgjemte vannene, vinden og den veldige stillhet.

Fjellet ble oppdaget av bymennesker - som noe annet enn en hindring - på 1800-tallet, da det unge Norge hadde behov for symboler på nasjonens styrke og enhet. "Enig og tro til Dovre faller," sverget Eidsvollsmennene i 1814, men selv om mange av dem hadde gått milevidt over viddene for å rekke frem til grunnlovens undertegnelse, var det få, om noen, som betraktet fjellet som en verdi i seg selv.

Senere forsøkte nasjonalromantiske diktere og malere mange ganger å skildre fjellet - som oftest med for mye bonderomantikk og for liten sans for realitetene. Den som lyktes best var uten tvil Lars Hertervig (1792-1871), som i sine bilder fanger noe jeg selv ofte har sett - et skrått sollys som faller under mørke skyer over grønn- og gråflekkede heier. Stemningen er trolsk, og når du ser bildene for første gang, tenker du at de må være et uttrykk for den galskap som med årene skulle formørke Hertervigs sinn. Først når du selv har sett dette lyset, forstår du at Hertervig var realist.

De første egentlige fotturister var utlendinger - særlig dansker og briter fra overklassen som brukte norske bønder som førere på sine førstebestigninger og brevandringer. Den mest bemerkelsesverdige av dem alle, den britiske forretningsmannen William Cecil Slingsby (1849–1929), besteg tallrike topper i Jotunheimen og på Sunnmøre, gikk over Jostedalsbreen, jaktet bjørn vinterstid i Utladalens juv og besøkte endog Henning og Adler Kristiansens fjord i det fjerne Nordland - et faktum brødrene henviste til med stolthet. I sin bok Norway: the Northern Playground skildrer Slingsby de utilgjengelige traktene han utforsket, de lange og strabasiøse turene, de kyndige, lokale førerne, med en innlevelse, varme og humor som gjorde mye for å skape en bevissthet om fjellet som en enestående estetisk og naturlig ressurs. I generasjonen etter var det nordmenn som Fridtjof Nansen som næret og videreutviklet denne pasjonen, som blant annet kom til uttrykk ved stiftelsen av Den Norske Turistforening, allerede i 1868. For min bestefars generasjon (født på slutten av 1800-tallet) var lidenskapen for fjellet et etablert faktum, en uadskillelig del av det å være norsk. Farfar gikk lange turer - for eksempel fra Trondheim til Oslo på ski - simpelthen fordi han, med den norske forfatteren og fjellmannen Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870), kunne si:

"Eg er, som vel Du veit, ein fjellets man og difor dreg til fjells so tidt eg kan.."

"Vi er fjellfolk vi også," sa en vilt fremmed mann til meg for nylig - og inviterte meg hjem til middag og en god natts søvn i en myk seng, da vi møttes etter en lang tur. Han handlet ikke bare i Håvamåls ånd, men også i tråd med den nye lidenskapen som de tidlige fjellvandrerne fremelsket.

Men fjellet er også en økonomisk ressurs, for sauebønder som bygger veier for å komme fort og smerteløst til beitene, for bygdefolk som ønsker uproblematiske forbindelser ut til verden, for industrialister og politikere som legger ville elver i rør og forvandler vannets fallenergi til elektrisk kraft. For få generasjoner siden var Valdresflya kun tilgjengelig til fots, på bratte og ofte farlige stier; i dag biler man tvers over hele herligheten på mindre enn en time. For 150 år siden lå Setesdalen som et Shangri-La innestengt av milevis av høyfjell og ufremkommelige elvejuv - nærmeste by den gang var Stavanger, en drøy ukes gange og seilas vestover; i dag går veiene både mot nord og sør gjennom dalen og mot øst og vest over fjellene, og den gamle gangveien til Vestlandet ligger dypt under overflaten av det enorme oppdemte Svartevatnmagasinet som tapper Vestheienes vannkraftreserver. Stetind, Nordlands usannsynlige ambolt, gjennombores av en tunnel; Lysefjorden, det veldige uhyret av sten, snøres sammen av en bro ved munningen.

Fjellet er langt på vei temmet, og med Norges veiløse historie i mente, kan man godt forstå den impuls som ønsker å videreføre og tilendebringe denne prosessen. Men fortiden og naturen krever sitt. Stiene skal følges, for uten dem kan man aldri forstå den harde, fattige, men utholdende fortid som Norges tallrike lokalsamfunn består i kraft av. Og man vil heller ikke forstå at om få tusen år kommer breen tilbake og soper med seg det hele.