Når du går i fjellet skal du alltid ha kart og kompass med - også selv om du bare skal en kort tur og har tenkt å følge merkede stier hele veien. Kartet gir en bredere oversikt over terrenget enn du kan få ved å iaktta det direkte. Det åpenbarer deler av landskapet som er skjult for deg (for eksempel fordi en rygg stenger for utsikten, fordi det ligger for langt unna, på grunn av tåke), og gjør det mulig å planlegge en rute gjennom områder hvor du aldri før har satt din fot. Når du følger merkede stier, gir kartet informasjon om hvilke strabaser (for eksempel bratte opp- og nedganger) som ligger foran deg og hvor det (sannsynligvis) vil være lett å gå. Hvis du mister stien, kan kartet fortelle deg hvor du befinner deg i verden og hvordan du skal finne tilbake til merkingen.

Kart kan kjøpes i de fleste bokhandler i Norge, og lokale bokhandlere vil ofte ha lokale kart på lager. Det går også an å kjøpe kart online: Se Turistforeningens sider om kart og kartkjøp for detaljer, eller gå direkte til forhandleren (www.kartbutikken.no).
 

Et kart er en skjematisk avbilding av et landskap sett rett ovenfra, og for å lese kartet må du forstå hvordan denne avbildningen er tenkt. Kartet har for det første en målestokk og en ekvidistanse:

Målestokken er et forholdstall (1:50.000, 1:100.000) som angir hvor mange ganger større en gitt avstand i terrenget er enn den tilsvarende avstanden på kartet: For eksempel, med en målestokk på 1:50.000, tilsvarer én centimeter på kartet femhundre meter (50.000 centimeter) i landskapet.

Ekvidistansen er et mål for høydeforskjell. På kartet (som jo er flatt) markeres høydeforhold indirekte - med bølgende (gjerne brune) linjer som løper mer eller mindre parallelt mellom punkter i terrenget som ligger i samme høyde over havet. De brune linjene kalles koter, og hvis du gikk i landskapet og prøvde å følge én kote helt nøyaktig, ville du måtte smyge deg "langs med terrenget" (fullstendig horisontalt, uten den minste opp- eller nedstigning, men med talløse krummelurer inn av daler, ut på rygger) for alltid å holde høyden. Stigningen ville du først få merke hvis du gikk på tvers av kotene, og jo tettere kotene lå, jo brattere ville du stige (her er kartets markeringer intuitive: jo mørkere tegninger, jo steilere terreng). Ekvidistansen er simpelthen høydeforskjellen mellom to koter. På et kart med ekvidistanse tyve meter, må du stige tyve høydemeter (altså tyve meter vertikalt) for å komme deg fra én kote og opp til neste. Kotesystemet avbilder altså terrenget som om det besto av fullstendig flate, horisontale trinn med tyve meters vertikal avstand mellom trinnene og høyst uregelmessig forkant. Siden fjellandskapet, som vi har sett, er endeløst variert, både i store trekk og i de helt små detaljer, er denne avbildningen en meget sterk forenkling av virkeligheten.

Kartet har dessuten et rutenett av vinkelrette horisontale og vertikale linjer (typisk blå) som strekker seg fra bunn til topp av kartet og fra høyre til venstre side. Retningene i rutenettet svarer til kompassretningene i terrenget: Kartets toppkant tilsvarer alltid nord, bunnkanten sør, venstre vest og høyre øst. Du bruker rutenettet blant annet til å rette inn kartet så det ligger riktig i forhold til terrenget (så "oppover" på kartet peker "nordover" i landskapet).

For å rette inn kartet, må du dessuten ha et kompass. Kompasset består av en rektangulær kompassplate av gjennomsiktig plast med et rundt kompasshus i den ene enden, og en marsjretningspil som peker mot platens andre ende. Huset er også gjennomsiktig, og kan dreies. I bunnen av huset finnes noen tynne, parallelle, linjer og midt mellom dem en nordpil. Når du dreier på huset følger både linjene og nordpilen i huset med. Inne i huset sitter også kompassnålen - et stykke magnetisk metall som beveger seg fritt rundt en akse i sentrum av huset.

Så har du lagt en kurs. Men det er noe ganske annet å følge den i terrenget. Måten du gjerne gjør dette på er å legge kursen som beskrevet ovenfor, sikte langs marsjretningspilen og finne et synlig punkt i nærheten (en sten, et tre, en knaus) som pilen peker på og som du kan gå mot. Hvis det er viktig å følge kursen nøye skal du ikke gå mer enn kanskje hundre meter av gangen før du sikter igjen. Sikt ikke mot fjerne topper, de kan forsvinne fra sikte, og du kan lett komme til å miste retningen uten å merke det (toppen synes jo fra mange steder, men du går i forskjellig retning mot den hvis du går av kurs til høyre eller venstre).

I dag er hele Norge, inklusive alle fjellområdene, dekket av Statens Kartverks moderne kartserie med målestokk 1:50.000 og ekvidistanse tyve meter. Arbeidet på kartserien ble påbegynt i 1955, og alle 727 kartblad var ferdige i 1988. Serien ajourføres i et tempo på ca. seksti kart i året (www.statkart.no). Kartene er nøyaktige, detaljrike og lette å lese, og med deres hjelp er det nå mulig å orientere seg sikkert overalt i fjellet. Det er også laget en egen turkart-serie med målestokk 1:80.000 (ekvidistanse tyve og tredve meter) som dekker hele fjellområder på ett kart (for eksempel Jotunheimen, Rondane, Setesdalsheiene, Hardangervidda) og har Turistforeningens hytter og merkede stier inntegnet i rødt. Denne serien er praktisk hvis du du skal langt og ikke vil bære med deg så mange kart. Den er også meget nøyaktig, men målestokken er så stor at kartene ikke egner seg til orientering utenfor sti.

1:50.000 kartene avløste to tidligere kartserier (rektangelkart, gradteigskart) i målestokk 1:100.000 som ble utgitt i årene 1869-1966, og som i sin tid ble betraktet som en stor forbedring over den aller første norske kartserien - amtskartene (målestokk 1:200.000) - som utkom fra 1826 til 1916. Alle disse årstallene skal imidlertid tas med en klype salt. Det tar lang tid å kartlegge hele landet, og de eldre seriene ble da heller aldri ferdige. I enkelte områder var gamle kart fremdeles i bruk mange år etter at de var håpløst utdaterte. Da vi gikk i Ålfoten en gang på 1970-tallet, var området kun dekket av riktig gamle kart, og jeg kan underskrive på at feilmarginene var meget liberale! Hele fjell og daler var utelatt, og selv når kartet ikke inneholdt direkte feil, hadde det så få detaljer med at mye av turen i praksis ble en gjettelek.  

"The map is not the territory," har antropologen Gregory Bateson sagt - "Kartet er ikke terrenget." Dette er viktig å huske når man tar seg frem i fjellet. Selv om moderne kart er meget gode, har de en rekke begrensninger simpelthen fordi de er kart - skjematiske og stillestående bilder av landskapet som forenkler det sterkt og gir meget selektiv informasjon. Selv om kartet er en uunnværlig hjelp, er det av største betydning å være klar over disse begrensningene:

• Målestokk: Kartets viktigste begrensning er at det er en kolossalt forminsket utgave av virkeligheten. Det må det også være (et en-til-en kart er en umulighet), men det betyr også at mange, mange detaljer ikke kommer med. På et 1:50.000 kart tilsvarer en millimeter på kartet femti meter i terrenget, og ting som er særlig mindre enn dette blir simpelthen for små til at vi kan se dem på kartet. Et bratt juv som er tyve meter bredt, vil i beste fall bare synes som en liten knekk i et par koter. Derfor skal man også lese kartet med lupe - siden det er så nøyaktig som praktisk mulig, er selv de minste tegn ofte av stor betydning. 

• Ekvidistanse: Kartets andre viktige begrensning er at det er et flatt bilde av et landskap som er alt annet enn flatt. Ved hjelp av kote-systemet kan denne begrensningen delvis overkommes, men forenklingsgraden er likevel enorm. Hvis ekvidistansen er tyve meter, forstår vi umiddelbart at en nitten meter høy knaus ofte ikke engang vil synes på kartet. Men i virkeligheten er situasjonen enda mer problematisk. Hvis platået rundt knausen ligger for eksempel på 1101 meter over havet, kan knausen stige hele trettiåtte meter, uten at dette markeres med annet enn en enkelt kote. Hva denne koten tilsvarer i terrenget er umulig å si: En slak stigning opp til 1120 meter - eller et nesten førti meters stup direkte opp til 1139 meter?

• Tregrensen: På turkartene er skogkledte områder markert med lysgrønn bakgrunn, mens det treløse snaufjellet er hvitt. Markeringen er viktig av mange grunner, blant annet fordi det som regel er mye tyngre å gå i skog. Men hvordan definerer man en skog? En krattskog av sammenflettet dvergbjerk betraktes ikke som en skog, og står derfor markert som hvitt på kartet, selv om den kan være nesten ufremkommelig. Tregrensen er dessuten i bevegelse. Over de siste tiårene har den steget jevnt og trutt over det meste av Sørnorge, så hvis kartet du bruker stammer fra 1960-tallet kan den i enkelte områder være markert altfor lavt.

• Hus og veier: Disse er tegnet inn i henhold til tegnforklaringen på kartet. Men det bygges nye veier og hus hurtigere enn kartene kan følge med. Og omvendt, en seter som er markert på et eldre kart kan ha forfalt så den i dag bare synes som en overvokst tuft.

• "Lite synlige stier": Man har, i samarbeid med lokalkjente folk, gjort et stort arbeid for å inntegne mange umerkede stier på kartene. Problemet er at disse stiene forandrer seg. De kan få økt popularitet, og så vil du se dem i terrenget som tydelige tråkk som til og med er godt vardet. Det kan være forvirrende: Er dette virkelig den "utydelige stien" jeg ser etter? Har jeg gått feil? Mer vanlig er det at stiene forfaller, så det som var en "lite synlig" sti i 1965 er blitt "helt usynlig" i dag. Når du planlegger å gå på slike stier, bør du derfor sjekke om du har siste utgave av kartet (som sagt, kartene ajourføres relativt hurtig i dag).

• Landskapsformer: På kartet er myrer (og til tider store stener og knauser) markert. Men grensen mellom myr og ikke-myr er enda mer uklar enn tregrensen (og hva en "stor sten" er kommer an på hvor mange andre store sten det finnes i området). Enda viktigere: Når det gjelder alle andre landskapsformer, så tier kartet. Du kan for eksempel ikke se om undergrunnen består av ur eller snø, gress, mose eller vidjekratt. Du kan heller ikke se om et bratt parti (hvor kotene ligger tett) er stupbratt, eller om det er mulig å ta seg frem i det.

• Elver og vann: Bekker og tjern under en viss størrelse synes ikke på kartet. Verre er det kanskje at hva kartet tar med kommer an på terrenget. Hvis landskapet er tørt og det finnes lite rennende vann vil karttegnerne inkludere rislebekker som ikke ville kommet i betraktning i et mer nedbørrikt område. Størrelsen på elver og bekker er i det hele tatt et problem. Hvis elva er uvanlig bred, markeres den med en tykkere blå linje, men dette prinsippet fungerer bare delvis. En elv som ser uskyldig ut på kartet kan være umulig å vade (og husk at elvene vokser ved stor snesmelting og mye nedbør, noe kartet ikke kan ta høyde for). Når du planlegger en tur utenfor merkede stier og vil vurdere elvene du må krysse på veien, skal du følge elveløpet oppover på kartet og se hvor det stammer fra. Hvis elva løper ut av en ensom myr, er den mindre enn hvis den kommer fra et stort vann med tilførsel fra flere mindre bekker og elver.