Alle bildene til høyre på denne siden er tatt en tidlig vår innenfor et område på noen få hundre kvadratmeter i skogen på Tromsøya - snøen har nettopp gått, plantene har bare så vidt begynt å røre seg - og undergrunnens formasjoner er relativt tydelige. Enkle er de likevel ikke.

Nedenfor beskriver jeg kort noen av de typiske undergrunnsformasjoner man skal bli kjent med på fjellet. Det er verd å understreke at ingen av disse er standardiserte eller eksisterer der ute i ren form. Selv på en kort tur kan man støte på dem alle, enkeltvis eller filtret sammen. Likevel er de distinkte typer - de har navn:
 

Ura har definert livsforholdene for nordmenn - og kvinner - gjennom alle tider. Overalt er det sten, selv om den i større eller mindre grad er overvokst av planter og dekket av jord. Man taler om "gammel" og "ny" ur. Ny ur ser man der breen for ganske kort siden har trukket seg tilbake. Her ligger naken sten kastet omkull; ofte er stenene løse og farlige. Men gjennom århundrer og årtusener blir ura utsatt for frost og is, rennende vann, vegetasjon og tyngdekraft. Stener forskyver seg, rundes av, legger seg til rette, sorterer seg etter størrelse og fasong. Slik oppstår gradvis en "gammel" og "fast" ur. Ura kan være "grov" (den består av store stener - noen ganger så store som hus), eller mindre "grov" ("fin" ur grenser umerkelig over i småsten og sand; her som ellers i fjellet er det ingen skarpe grenser og du finner alle overgangsformer), ura kan være overvokst av trær og lyng og tykke lag av mose, eller, høyere oppe i fjellet, av lav. Gammel ur har som sitt viktigste praktiske kjennetegn at stenene sjelden beveger seg - heller ikke når du trår på dem.

Er uren overvokst og/eller grov nok, kan den være et helvete å komme gjennom. Du må hoppe og klatre fra sten til sten, presse deg gjennom trange passasjer (av og til må du ta sekken av for overhodet å komme frem), skritte over tre-fire-fem meter dype slukter mellom stenene. Du glir på mose, henger deg fast i grener; plutselig står du høyt oppe på en sten og aner ikke hvor du skal ta veien videre i steinhavet - til du får øye på neste varde.

Men gammel ur står i alle fall stille... hvis den da ikke er meget bratt, for så settes andre krefter i spill. Blir det bratt nok, så er nesten all ur løs.

Motsatt en gammel ur, består en "ny" eller "løs" ur av tippeferdige, uensartede og spisse (uslepne) stener. Bortsett fra ur som nylig er etterlatt av bre eller fonn, kan løs ur finnes i strandkanten hvor stenene stadig brytes opp og forstyrres av is om vinteren, eller der ura er resultat av ras i nyere tid. Verst er forholdene på steder hvor det går årvisse snøras - særlig nedenfor tregrensen. Her får ingenting ligge i ro, og du tar deg frem gjennom kaotiske dynger av løse stener, jord, splintrede trestammer - alt delvis overvokst av gress og andre vekster som er standhaftige nok til å holde ut de årlige katastrofene, eller hurtige nok til å etablere seg på noen korte sommermåneder.

Hvis ura derimot er fast og tørr og det ikke er for bratt, kan du løpe og hoppe gjennom den med raske og sikre skritt. Hvis du er sterk nok i knær og ankler kan slik ur være lettere og tryggere - og dessuten mye morsommere - å gå enn mye annet terreng.
 

Hvis lagene av torv og mose er tykke nok kaller vi det myr, og i og omkring tregrensen er ofte enhver plett som er tilnærmelsesvis plan myrlendt (til stor ergrelse for deg som leter etter en teltplass). Undergrunnen i disse myrene varierer fra nesten tørre rygger dekket av lyng og gress, til åpent vann. Men på fjellet er myra oftest ikke særlig dyp - du synker sjelden lengre i enn til knærne.

Ofte slynger myrene seg oppover lia i lange, åpne striper, spekket med lyng, vidjer, furu og dvergbjerk der det er tørt nok til det; her er det lett (om enn vått) å gå, hvis du ikke har en sti å følge. Langs vann og stilleflytende elver kan myra ligge sammenhengende i hundrevis av meter. Høyere oppe er myrene oftest mindre. Men små myrer tørker hurtig ut, og mang en turgåer har håpefullt slått opp teltet på et stykke knastørr, svart mose som forvandlet seg til et hissig vannsig etter få timer med regn.

Myrene er hjemsted for et rikt innsekt- og fugleliv og er noen av de frodigste plassene du finner på fjellet. Men myra er lettpåvirkelig. En utydelig sti forsvinner fort her, så du skal se deg godt for, og ofte må du prøve deg frem for å finne veien. På den annen side, hvis mange går i samme myra kan den bli trådt i stykker og forvandle seg til et brunt, glatt og dyvått gjørmebad. Og noen ganger vaskes selve torva vekk og stien reduseres til en stenete, mudderkledt renne.

Trå forsiktig i myra og bevar dens skjønnhet. 
 

Ellers er snøen som regel hard og god å gå på om sommeren, og til tider kan den være en velsignelse. På en stiløs tur på Loppahalvøya, kom jeg til en bratt og mørk dal dekket av gigantisk, ufremkommelig ur, bestående av en usedvanlig, svart bergart med skarp, hard, glassaktig overflate som jeg skar meg på bare jeg tok i den. Men ned gjennom hele dalen førte en stripe snø - av og til bred, av og til smal, og her og der avbrutt i noen meter (akkurat lenge nok til at jeg fikk føle hvordan det ville vært å gå her uten den). Ned denne stripen spaserte jeg så i ro og mak, med det vanvittige kaos av sten omkring meg på alle kanter.

Snøen er som regel ufarlig, men den byr på sine særegenheter. Når den ligger bratt, skal du sparke spor - og da snøen blir hardere jo dypere inn du kommer, er det lettest å sparke diagonalt inn mot snøflaten - så får du feste til hele foten. Noen ganger blir snøen så hard at spor ikke kan sparkes, og da skal du enten ha med brodder eller du må finne en omvei. Det du absolutt ikke vil er å skli ut og falle i ura hundre meter nedenfor, eller åke lukt i isvannet med sekk og støvler på. Det samme gjelder når du går nedover på snø. Er snøen passe hard og passe bratt, kan du skli på støvlene som om du gikk på ski. Det er gøy, og du kan tilbakelegge mange hundre høydemeter på kort tid på denne måten. Men blir det for bratt eller for hardt, kan du seile utfor til en blodig død langt der nede.

Andre farer lurer også. Se opp for bekker og elver som renner under snøen. Ofte tærer de ut svære hulrum nedenfra, og du kan stupe flere meter ned i ur og vann, gjennom det tynne laget som ligger igjen øverst. Der snøen treffer svaberg skjer ofte noe lignende - berget varmes opp om dagen og snøen smelter unna til en tynn og livsfarlig tunge som ser fast og fin ut ovenfra; gå derfor i land, om mulig, i ur eller småsten, hvor dette ikke skjer.

Snøras skjer sjelden om sommeren, men hvis fonna er meget stor og bratt, er det smart å være forsiktig - særlig hvis været har endret seg mye i det siste.

Når du går i land fra snøen skal du straks banke støvlene av mot en sten. Dine vibramsåler er gode å ha, men det legger seg snø i det dype sålemønstret som kan bli såpeglatt når du trår videre på bar sten.
 

På vei nedover skal du også beregne ekstra tid. Plutselig skal du ned gjennom steil ur eller på glatt, stupbratt skogbunn, og da skal du gå forsiktig. Hvis du er sterk, og hvis stien er tørr og fast og oversiktlig, kan du løpe og hoppe nedover, så bruker du mye mindre krefter på å holde igjen mot tyngdekraften. Men du skal være sterk i knær og ankler for å gjøre dette. Prøv deg forsiktig frem og finn ut hvor din grense går. Uansett, hvis du skal gå en nedgang som er det minste lang eller vanskelig, skal du snøre støvlene stramt - og helt opp, ta på knebeskyttere hvis du bruker slikt, stramme alle remmer på sekken, pakke vekk alt du måtte ha i hendene, og passe på at det ikke er noe du kan snuble i (løse støvlelisser, for eksempel). Snør også selve sekken stramt og legg vekk alt som måtte henge løst ut av den (som kan hekte seg fast i overhengende grener). Hvis det er vått skal du være ekstra forsiktig, spesielt i skogen hvor alt blir glatt. Under virkelig harde nedganger skal du ta deg gode pauser på veien. Kroppen mørbankes av dette som av ingenting annet; særlig knær og ankler er utsatte.

Det går en usynlig grense mellom bratt - og for bratt - som er vanskelig å definere men av største betydning å forstå. Forskjellen ligner på det skille klatrere gjør mellom subjektiv og objektiv fare. Subjektiv fare bare ser farlig ut. Objektiv fare kan se ufarlig ut, men er virkelig farlig. Min far tok en gang familien i tau over et slakt svaberg som skrånet sakte utover til et flere hundre meters loddrett stup. Svaet var bredt og behagelig å gå, og så ufarlig ut, inntil min søsters føtter forsvant under henne på en våt, mosevokst passasje og hun fôr ut, på vei mot den sikre død. Tauet fanget henne fint, og ingenting skjedde, men det var en lærepenge ingen av oss glemte.

Når det gjelder bedømmelsen av hva som er for bratt, er det noen enkle fakta man må forholde seg til. For det første, ting ser alltid brattere ut når du ser dem nedenfra. For det andre, ting ser alltid brattere ut når du ser dem en face. For det tredje, når du går en bratt nedgang ovenfra, ser du sjelden mer av veien foran deg enn et lite stykke av gangen. Derfor lønner det seg å utnytte høydemetrene til å gå i sikksakk mellom utsiktspunkter, hvor du kan se lenger frem og velge en riktigere vei. Nedgangen til Bødalssetra fra Bings Brekuppel på Jostedalsbreen ser vertikal ut når du ser opp fra setra, og ovenfra ser du ingenting - men ruta er forholdsvis lett å finne hvis du jevnlig går frem for å se og følger de få linjene som står om turen i Til Fots. Nedgangen er bratt, men subjektivt er den ikke for bratt. Objektivt kan den imidlertid fort bli det - for det er bare én vei ned. Det er ingen spøk å havne her i tåke eller nattestid. Hvis du går feil har du seriøse problemer. Det er ikke lenge siden en ung mann døde slik.

I mindre skala vil de fleste som går i fjellet før eller siden befinne seg et sted som er "objektivt bratt" - det vil si, hvis du faller her, vil du slå deg kraftig. I slike situasjoner er det greit å huske noen enkle leveregler:

Hva er glatt? Det kan man ikke alltid se (og hvis du er i tvil, gå forsiktig), men her er noen generelle ting du kan se etter:

Mose og lav på sten kan være fin å gå på så lenge den er tørr, men livsfarlig når den blir våt. Se særlig opp for tynne lag av svart mose - slik mose er forøvrig så tynn at den ofte ikke er glatt hvis fjelloverflaten under er tilstrekkelig ru. Prøv deg forsiktig frem, og vær oppmerksom på endringer i både stenens konsistens og mosens tykkelse. Husk, friksjonen under dine føtter øker hvis du trår ned med hele fotsålen samtidig.

Nesten all vegetasjon kan være glatt - nok en gang særlig hvis den er våt. Vær forsiktig med å trå på hyller i fjellet som kun består av planter og jord. Det hele kan løsne og seile utfor. Hvis det har regnet mye, skal du være særlig forsiktig, da gjennomvåt jord selv er glatt og lettere gir etter. Pass også på i bratte, gresskledte skrenter. Gresset legger seg i parallelle striper nedover bakken, og selv når det er tørt gir disse nesten ingen friksjon under dine føtter.

Løsmasser, for eksempel sand og småsten, skal du også følge med på. Et tynt lag av sand eller jord på svaberget kan sende deg i bakken selv på flatmark, og i dette tilfellet øker faktisk faren når undergrunnen er tørr. Bank av støvlene hvis du har gått lenge i sand, så slipper du å bære med deg faenskapen i sålesporene.

Mer generelt, når det er sten omkring (og det er det jo som regel), gjelder det å lære å skjelne mellolm faste og løse stener. Løse stener har ofte mindre mose og lav på seg, eller de kan vise nakne striper som antyder at stenen nylig har forskjøvet seg (det samme gjør åpne sprekker mellom en sten og jorden omkring den). Det faktum at en sten er stor og tung er ikke i seg selv noen garanti for at den ikke kan bevege seg. Jeg har et par ganger satt stener på nærmere en tonn i bevegelse ved å trå på dem (det var uhyggelig som bare det, men ufarlig, da stenen bare vippet mellom to stabile punkter). En stabilt vippende sten trenger ikke å være farlig. Bare bli stående og la den vippe. Det du skal være oppmerksom på er stener som vipper over eller raser ut - og slike finner du flere av i ung ur og i bratte skrenter. Husk også at stien selv kan produsere løse stener, når vann renner i tråkket og vasker vekk torva som holdt stenene på plass.

Snø er normalt ikke glatt - men den kan bli det når overflaten blir hard og isete og du ikke klarer å sparke trinn - eller omvendt, når snøen er grovkornet, våt og løs, og trinnene raser sammen under din vekt. Her som ellers gjelder det å følge med på hvordan snøen endrer seg, og snu og prøve en annen vei hvis det ser truende ut. Husk å banke snøen ut av støvlesporene når du trår i land - snø mot fjell kan være glatt som olje.

Glatt blir det ofte også under vad. I mange elver vokser det et tynt lag med alger på stenene, og hvis laget blir tykt nok kan det faktisk være en hjelp når du vader barbent, da det legger seg som et mykt teppe rundt stenene og beskytter dine føtter. Men først og fremst er algene glatte. Trå derfor forsiktig, føl deg frem med føttene, og legg ikke vekt på benet før du vet at det står sikkert.

Til slutt, det er ofte glattere i skogen enn på snaufjellet, og selv om det er vanskeligere å falle langt her er det plenty av muligheter for å slå seg helseløs. Vær særlig oppmerksom på glatte røtter i stien. De kan være vanskelige å se. De verste fallene jeg har hatt har vært forårsaket av røtter.

Hva gjør du hvis du faller?

Jeg elsker bregner. De er arkaiske planter fra en fjern tidsalder, og da jeg første gang reiste til den sørlige halvkule og fikk se bregnetrær (fire-fem meter høye) var det som å titte inn i en verden vi bare kjenner fra fossiler. I Norge finnes ikke bregnetrær, men det finnes mange bregnearter - og noen av disse vokser deg til langt over knærne og dekker undergrunnen i hundrevis av meter med et sammenhengende lysgrønt teppe som duver og suser i vinden.

Det er et vakkert syn, men det er ikke noen spøk å gå i, for eksempel hvis bregnene dekker uregelmessig og glatt ur og skrenten du går i skråner bratt ned til siden. Da kan selv jeg forbanne bregner.

Men bregner er ikke det eneste som kan tildekke undergrunnen og vanskeliggjøre ferdselen. Høyt gress gjør samme nytten. Det gjør også vidjer og kratt og klynger av dvergbjerk.

På en tur i Østjotunheimen, som vel kan betegnes som en av de meget få større tabbene som min far gjorde på en familietur, satte vi av sted i regnvær over en bred, plan slette (den så fin ut på kartet!), som viste seg å bestå av talløse lave morenerygger omgitt av små myrer og vann som var overvokst med absolutt alt som kunne tenkes å dekke undergrunnen til og gjøre den usynlig. Vi falt i vannet mange ganger, ble spist av mygg, skar oss på skarpe kvister, og var gjennomvåte og dødsslitne innen vi kom frem mange timer senere til den andre siden av sletta.

Hvis du må gå i slikt terreng, og det må du sikkert før eller siden, er det bare ett råd å gi: Gå forsiktig, brett vegetasjonen til side om mulig, kjenn etter undergrunnen med foten før du setter den ned. Hva som helst (glatte stener, myrpøler, skarpe kvister, dype hull, bekker) kan skjule seg under den bølgende overflaten, så ta det med ro!

Til slutt må nevnes en særlig form for usynlig undergrunn. Vi hadde gått i to uker gjennom Jotunheimen og endt opp på Turtagrø, hvor vi gikk på rommet for å skifte og vaske oss, og kom glade og fornøyde ned til middag i rene klær og på sokkelesten. Jeg hadde ikke falt en eneste gang under den til tider meget krevende turen, men i den nylakkerte trappa fôr bena ut fra under meg og jeg slo korsryggen i et trappetrinn så jeg hadde vondt i flere uker. Jeg har sett det samme skje med andre: De kommer til "sivilisasjonen" og gjør idiotiske ting. De "ser" ikke undergrunnen.