Fjellet i Norge

 
Vei, sti og tråkk
  

 
Når du går i fjellet, følger du alltid en vei - enten den er merket eller umerket, enten du ser den eller ikke. En stor del av kunsten ved å gå i fjellet er å lære å skjelne og forstå disse veiene. Det finnes mange - noen ville si alt for mange - moderne veier i fjellet. Disse forstår du umiddelbart hvordan du skal bruke; det er ingen kunst, og jeg skal heller ikke si mer om dem her. Men fjellet har også mange gamle veier med lang historie (noen er beskrevet allerede hos Snorre): oldtidsveier og slep, kongeveier, veier til seters, handelsveier, fjelloverganger fra dal til dal og mellom landsdeler. Du kan gå på en sti uten å ane at den er tusener av år gammel, at biskoper, pilegrimer, kramkarer og seterjenter har gått den før deg.

Noen av de gamle veiene kan du lese om (for eksempel i Til Fots, Turistforeningens uunnværlige veiviser), andre ganger finner du synlige tegn på stiens historie (stensetninger eller gamle varder) eller stedsnavn kan gi glimt av den (Bispevegen, Kongevegen). Men de gamle veienes fortid vet vi for det meste lite eller ingenting om, selv om lokalfolk kan fortelle oss noe. Stien ligger bare der i landskapet, kanskje fullstendig gjengrodd - en tusen år gammel mulighet.

Stier

Stier er veier som folk bruker i dag. Noen er brede og lett gjenkjennelige, noen knapt synlige. I Nordland ble vi en gang fortalt om en sti som gikk opp på fjellet fra et bestemt sted langs fjorden. Min far satte meg til å gå først og "finne stien". Det var ikke lett, og det var en stolt fjortenåring som til slutt, til sin egen forbauselse, lyktes i dette forehavende. Det var bare to mennesker som brukte stien, og de brukte den ikke ofte. Men det var mulig å følge den - og det var mye lettere å gå når man fulgte den.

Hvordan fant jeg stien? Dels fulgte jeg noen generelle instrukser vi hadde fått av Henning og Adler, dels lette jeg etter de nesten usynlige tegnene som viste at noen hadde gått her før - brukne grener, en veltet sten, bark skallet av på røtter, små endringer i vegetasjonens form og farge. Men dels fant jeg også stien ved at jeg forsto dens logikk.

En sti har alltid en logikk. Den skal føre fra et sted til et annet i et komplisert landskap, tettpakket med potensielle veier og hindringer (en nesten usynlig stentupp i myra kan bringe deg tørrskodd over), og den skal gjøre det på best mulig måte. Hva "best" betyr her er litt uforutsigelig: jeg har opplevd stier som stupte i rettlinjet dødsforakt utfor et bratt heng, for så å begi seg ut i krusseduller og krummelurer straks de kom ut på den flate dalbunnen. En sti kan gå over toppen for å oppnå utsikt, eller vike utenom for å gjøre ruten lettere og mindre utsatt for været.

Mens moderne veier skjærer gjennom terrenget og omskaper det i henhold til sine formål, smyger stien seg i landskapet, omgår bratte svaberg, lister seg rundt myrer, krysser elver der de er smulest - og i mindre målestokk, svinger seg mellom tuer, omkring stener, forbi nedfalne trær, over en liten rygg hvor det er tørt og lett å gå, langs smale men sikre hyller i fjellet. Men hvis forhindringen ikke er til å unngå, takler stien den rett på. Der moderne veier går i slyng opp bratte heng (det gjør også mange anlagte stier, for eksempel i California), går den norske fjellsti rett på sak. Du klatrer og peser loddrett opp de bratteste skrentene, skvalper tvers over tunge myrer, hopper fra sten til sten gjennom grov ur. De gamle som skapte stiene visste å spare på kreftene, men de var også mye sterkere enn vi og en stupbratt li fra eller til betydde ikke så mye.

Uansett, stien følger terrenget, tar logiske valg i forhold til det, og en viktig del av stiens logikk vil fremgå ved grundig iakttagelse av landskapet den beveger seg i og fortolkning av de talløse tegn som viser hva neste trinn bør være: Du går ikke direkte ned i dalbunnen når du ser den store ura der nede. Du holder høyden, traverserer den steile dalsiden på oversiden av ura, og tar deg så ned langs den slake, gressbevokste ryggen der borte. Du kan være sikker på at stien enten gjør akkurat dette - eller at det er noe i landskapet som du ikke ser.

Noen ganger følger nemlig stien en mer langsiktig logikk og forholder seg til hindringer som er usynlige for deg. Du kan oppleve at stien langs et vann plutselig, tilsynelatende umotivert, stiger rett opp fra vannkanten. Først når du runder hjørnet og ser det stupbratte svaet under dine føtter forstår du stiens logikk. Jeg lyktes kanskje, den gangen i Nordland, fordi stien gikk gjennom et avgrenset og forutsigelig terreng - opp en bratt rygg fra fjord til fjell, hvor logikken hele veien var klar og kortsiktig.
T-merkede stier

Den Norske Turistforening har merket over tjuetusen kilometer med sommerstier gjennom de norske fjell. Merkingen består av rødmalte T-er, streker, kryss, piler, prikker og andre merker (jeg har selv sett en smiley) på stener og sva, trestammer og varder, og i prinsippet er det derfor lett å finne vei gjennom de mest ulendte landskaper. De merkede stier finnes avtegnet på kart og beskrevet i Til Fots. De går fra hytte til hytte, hvor du kan finne losji og ofte mat. Du kan derfor legge opp lange turer som følger trygge ruter gjennom fjellet.

Mange T-merkede stier er gamle fjellveier og følger traséer som er utprøvet gjennom generasjoner; de er gode og sikre veier gjennom fjellet. Men også T-merkingen er utsatt for vær og vind; stener faller ned, trær dør, maling skaller av fra bjerkebarken. Merkingen vedlikeholdes av frivillige, og når du beveger seg utenfor de mest trafikerte strekningene, kan det være at den blir nokså utilstrekkelig. Ofte kan du da følge selve tråkket et stykke inntil neste merke dukker opp, men tråkkene kan også forsvinne - i myrer og på gressdekte enger som fort vokser til, i områder med mange sauetråkk som overlapper og lett kan forveksles med stien, eller på snaufjellet, hvor ruten går over svaberg og ur. Her skal du ha øynene med deg og følge med på stiens logikk - ellers kan du plutselig stå veiløs. Uansett, er det aldri lurt å gå blindt etter merkingen: Følg alltid med på både merkene, tråkket og logikken i landskapet selv. I uvær og tåke kan du miste kontakten selv med godt merkede stier, og under slike forhold er det særlig viktig at du ikke går på automatpilot.

Hvis du mister merkingen er det beste råd å gå tilbake til det siste merket du så, og så gjennomsøke terrenget omkring etter det neste merket. Se også i uventede retninger - det kan være at stien plutselig tar av til venstre eller høyre, klatrer bratt opp eller ned i lia. Og studér kartet; kanskje det kan gi en pekepinn på hva stien har funnet på.

Andre stier

De T-merkede stiene er ikke på noen måte de eneste stiene i fjellet - ei heller de eneste som er oppmerket i terrenget. Det finnes brede, tydelige tråkk med fine varder som ikke er Turistforeningens. Noen er til og med markert med malte merker og brukes av lokale gjetere eller turfolk. Andre stier er dårligere merket - eller ikke merket i det hele tatt. Noen finnes på kartet - som "merkede" eller "utydelige" stier. Men en sti er levende - den består i og med at folk bruker den, og den kan forandre seg, både i detaljer og i store trekk, som respons på naturlige endringer (en nedfallen gren, et ras, en bre som trekker seg tilbake), menneskelige inngrep (veier, oppdemte vann), eller ved at man simpelthen finner en bedre rute. Derfor kan noen stier som du ser på kartet være umulige å se i terrenget, og du kan finne fine stier i terrenget som kartet ikke har med.

Når du går etter varder og tråkket sjelden eller aldri er synlig, skal du være oppmerksom på at vardene ofte ikke følger stien nøyaktig, men plasseres der de er lettest å se og best markerer stiens hovedretning. Forsøker du å gå direkte fra varde til varde kan du lett få problemer, oftest svinger selve tråkket ganske mye mellom vardene, går til høyre for noen, til venstre for andre - alt etter hvor det er lettest fremkommelig. Bare i tett tåke, når det er vanskelig å få oversikt over terrenget kan det være ønskelig å følge varderekken direkte.

Dyretråkk
Til slutt finnes det stier som ikke vedlikeholdes av mennesker men av dyr. Sauer er notoriske for å skape skarpt avtegnede tråkk, ofte flere som går parallelt gjennom terrenget. Disse kan til tider være nyttige, til tider forvirrende. De følger en sauelogikk, og hvis du går efter dem kommer du sjelden dit du skal - hvis det da ikke er saftig beite du er på jakt etter. I skogområder finner du også elgtråkk, som av og til følger gamle menneskestier som forlengst er glemt. Elgtråkkene kan være interessante å følge, og hvis du går utenom merkede stier kan de ofte være en hjelp. Men her igjen er logikken ikke menneskets, men elgens, så forvent deg ikke for mye.

Neste side