Du har gått elleve stiløse timer i regn, gjennom myr og skog. Alt du har på deg er vått, dine sokker så våte at du vrir strømmer av brunt vann ut av dem når du omsider, kl. 21, kan ta dem av.

Neste dag vokner du til opphold og vind. Teltet og klærne (men ikke støvlene) tørker, og du bruker ti lange timer på å gå en "sekstimers" tur - fordi du stopper ofte og spiser og betrakter utsikten - men strengt talt fordi du er i elendig form etter et langt, stillesittende år med by og jobb og emails og menneskers krav og forventninger og deadlines.

Neste dag vokner du til regn igjen. Men det er bare en skur, og mens du går kommer solen frem. Du innser at i dag kan det ikke bli noen langtur på deg. Kroppen trenger å komme seg etter den sjokkartede endringen i din livsstil. Du stanser ved et lite vann med mørke svaberg over lys ur på motsatt side, og små tørre rygger med lyng og mose på siden hvor du står. Du finner en teltplass og bader i det kalde vannet. Så sitter du naken på en tue i solen og kjenner en varm vind stryke over kroppen, og ser fiskene vake og skyene drive forbi, og hører sauer i det fjerne og en enslig flue som surrer - og alt er brunt og grønt og sort og grått i titusener av nyanser...

Det er da du ikke trenger spørre hvorfor du går i fjellet.