27.11.01, Institut for antropologi, Københavns Universitet
I likhet med Anita Ulrich og Katrine Jensen, tar jeg avstand fra uttrykket "fagets kjerne" - hvis det forståes som en stabil essens i sentrum av antropologien. Men jeg tror problemet ligger i forestillingen om stabilitet, ikke i ideen om en "kjerne" som sådan. For "kjernen" trenger ikke være statisk. Den kan være et frø som spirer og vokser og utbrer seg med stadig større kompleksitet og mangfoldighet - som et stort og vakkert tre.
Hvor er treets "kjerne"? Den er overalt i treet. Den er treets helhet. Antropologiens "kjerne" skal heller ikke søkes et bestemt sted i faget, men i hele fagets mangfold, i alle de brede, langsiktige tendenser og korte, irrelevante sidesprang som tilsammen utgjør antropologien i fortid og nåtid. Vi er det vi springer ut av, lærer av, reagerer med og mot - engasjeres, forbannes og kjedes av. Vi er Malinowskis ensomhet og profesjonalitet på Trobrianderøyene, Morgans' pasjonerte og nytteløse forsvar for indianerne, de sinte unge menn som utga Writing Culture, Lévi-Strauss' kjølige estetikk, Meads seige standhaftighet, Stratherns forsøk på å "si det uutsigelige". Og vi er våre lærere, som innviet oss i alle de gode historiene vårt fag er så rikt på.
Jo mer av alt dette vi har med oss i vårt schizofrent refleksive arbeid med å forstå oss selv gjennom de andre og de andre gjennom oss selv - jo bedre antropologer er vi.
Antropologien omfatter mange måter å arbeide og tenke på - fra det praktisk anvendelige til hardcore metafysikk - som alle har sin legitime plass i faget. Mangfoldigheten er både metodisk, teoretisk og empirisk. Metodisk, har feltarbeidets credo alltid vært et Feyerabendsk: "Anything goes" - og et Barthsk: "As long as it works". Teoretisk, har faget alltid vært preget av uenighet og kritikk. Så når (for eksempel) kritikken av kulturbegrepet blir så samstemmig at det ikke lenger er mulig å finne noen å kritisere, er det på tide at vi begynner å se oss om etter alternative standpunkter.
Empirisk, kommer mangfoldigheten til uttrykk i den regionale og tematiske bredde i våre studier. I debattopplegget til denne kvelden anføres det således som en mulig kilde til bekymring at en tredjedel av de studerende i København gjør feltarbeid i Danmark. Jeg ser ikke dette som et problem. I Norge har alltid mellom en tredjedel og halvparten av de studerende gjort feltarbeid "hjemme", uten at dette på noen måte har truet fagets integritet. Det er ikke et problem at mange gjør feltarbeid "hjemme". Men det er et problem hvis alle gjør det. For vi trenger det fremmede - til å gi kritisk distanse til oss selv. Jeg husker hvor fascinerende og lærerikt det var, som studerende, å være omgitt av mennesker som "hadde vært overalt", fra en svedjebrukerstamme på Sulawesi til et fengsel i Oslo. En av mine medstuderende gjorde feltarbeid på Ny Guinea. Hans historier har gjort stedet levende for meg, og gitt dybde til mitt eget arbeid i det langt mer "hjemlige" USA og Russland.
Jeg påstår altså at faget har en kjerne, og at denne kjernen er fagets mangfoldighet. Hvis vi vil formidle denne "kjernen" i undervisningen, må vi forsøke å mane frem noe av dette mangfoldet - teoretisk, metodisk og empirisk - ikke forskanse oss bak én snever kompetense. Antropologer er de siste generalister. Derfor burde kanskje alle lærere holde minst en forelesning i året om noe de ikke er spesialist på.
Til slutt: Sammen med mangfoldet, har antropologien også en annen egenskap som etter mitt skjønn tilhører "kjernen". Faget har noe viktig å si. Det har noe moralsk og politisk å si om nysgjerrighet og toleranse i en verden full av selvtilfredshet, fremmedhat og eskalerende konflikter. Det har noe praktisk å si om hvordan andre mennesker lever, og om hva som kreves av oss og dem hvis vi skal overleve sammen på jorden. Det har noe intellektuelt å si om at 90% av menneskene lever dagligdagse liv, og at en menneskeforståelse som ikke respekterer dette dagliglivet vil være forfeilet. Og det har noe filosofisk å si om hva som er menneskelivets og samfunnets grunnleggende natur. Antropologien har alltid vært et fag med samvittighet, og den dag samvittigheten dør, kan faget like godt nedlegges.