| Finn Sivert Nielsen | Sosialantropolog |
| Hjem | Søk | Kontakt | In English |
| I f e l t e n |
|---|
Jeg har tilbragt i alt innpå 18-20 måneder i Sovjetunionen og Russland. De mest intensive tidene var to seksmåneders opphold, våren 1978 og våren 1983, begge ganger som statsstipendiat under Professor Rudolf Ferdinandovich Its' velvillige veiledning, ved Statsuniversitetet i Leningrad. Under det første av disse oppholdene ble idéen om feltarbeid i Sovjet unnfanget og jeg tok de første nølende skritt. Under det andre lå alt til rette for det hyper-intensive feltarbeidet jeg fikk.
Feltarbeid i Sovjetunionen måtte foregå hemmelig. Du kunne skade folk alvorlig hvis noen fikk kloa i dine feltnotater. Bare dine aller nærmeste fikk vite hva du drev med. Slik forskning medfører nødvendigvis mange etiske komplikasjoner, særlig når du utvikler nære forhold til noen av informantene. I monografiens opprinnelige versjon forelå det både en generell karakteristikk av informantgruppen og en etter forholdene god oversikt over informantgruppens sosiologiske profil. Men det tok seksten år før jeg klarte å gjøre rede for hva min feltarbeiderrolle bygde på og medførte. Et sett av disse dilemmaene berøres på en minneside over Fader Pavel Adelgeim – en prest jeg takket være en venn i byen fikk anledning til å møte et par ganger og som er beskrevet i monografien.
Jeg har skrevet mange empirisk forankrede artikler og essays med basis i mitt feltmateriale fra Sovjettiden, blant annet et sosiologisk portrett av sangeren Vladimir Vysotski, en diskusjon av Russlands forhold til Vesten, en utforskning av russiske forståelser av "kultur", en beskrivelse av et bryllup i dagestansk landsby, en analyse av uformelle intellektuelle nettverk under og etter sovjettiden, en oversettelse av deler av en stor russisk roman.
Siden jeg er halvt amerikansk har jeg på sett og vis vært på feltarbeid i USA hele livet. Mer konkret gjorde jeg systematiske feltundersøkelser i San Francisco i tolv måneder i 1989-1990, med en metode så noenlunde etter oppskriften jeg utviklet i Leningrad, bortsett fra hemmeligholdelsen. Som i Sovjet, men i en annen tapning, medførte dette feltarbeidet så store etiske og personlige dilemmaer at jeg til slutt måtte oppgi det. Jeg slet mye med å finne ut i hva slags form jeg kunne fortelle sannheten om ting som hadde skjedd uten å utlevere noen. En kort beskrivelse av to kontrasterende hendelser er kanskje det nærmeste jeg har klart å komme. Beskrivelsen kan leses på én av to måter: Enten som to løsrevne hendelser. Eller som to løsrevne hendelser dypt inneflettet i kontekst. Selv om utkommet av dette feltarbeidet, i akademisk målestokk, var heller magert, kan flere kapitler og andre utdrag av min enda ikke ferdigstilte monografi leses her.
I samtaler med medstudenter hadde jeg ofte erfart at det seint på kvelden på fester kom fram utrolige historier om hva folk faktisk hadde opplevd på feltarbeid, som aldri noen gang kommer på trykk. En gruppe av oss dro derfor ned på min gode venn og student Per Liltveds hytte på Tromøya hvor vi hadde et langt, fuktig og utrolig kreativt seminar med mikrofonen tent non-stop i to dager. Vi snakket allerede da om at det burde bli til en metodebok om "det eksistentielle feltarbeidet". Da jeg flyttet til Tromsø i 1994 fikk jeg mulighet til å realisere denne planen, og da feltarbeidsboken kom i 1996, inneholdt den både lengre og kortere utdrag fra seminardeltagernes bidrag til diskusjonen. Flere Tromsø-studenter bidro også med sine erfaringer. Boken vektlegger sterkt både de praktiske sidene ved feltarbeidet og deres emosjonelle og moralske korellater. Jeg hevder, kanskje mest grunnleggende, at etiske dilemmaer er uunngåelige på feltarbeid, og at dette er et faktum vi ikke har moralsk rett til å fortrenge.
I desember 1999 flyttet jeg fra Tromsø til København, fra et institutt hvor etnisk motiverte stridigheter mellom samiske og norske studenter enda lå ferskt i minnet og ordet metode stadig luktet av politikk, til et institutt med en etablert tradisjon for å trene sine studenter metodisk. I de ni årene jeg arbeidet i København, lærte jeg mye om en mer profesjonell holdning til feltarbeidsbaserte prosjekter – om prosjektdesign, spesifikke metodiske redskaper, og opplæring i "kvalitative metoder" mer generelt. Jeg fikk delta i planleggingen og gjennomførelsen av et hel-semesters intensivt kurs i kvalitative metoder designet av Michael A. Whyte. Kurset ikke bare trente studentene i hvordan de praktisk og metodisk skal konstruere et feltprosjekt, men konfronterte dem med spørsmål om informantsamtykke, anonymisering, tilbakeføring og egne emosjonelle reaksjoner fra første dag. Jeg hadde flaks og fikk holde kurset fire ganger (tre ganger sammen med Michael) og jeg lærte utrolig mye av det, både om metode og pedagogikk. Men jeg står fast ved konklusjonen i min egen håndbok! Et utvalg av avsluttende studentrapporter fra kurset er offentliggjort her!
Jeg har gjort én rent kvantitativ feltstudie – av forsøplingen av Skjærgården i Bamble kommune. Under mine opphold i Leningrad lærte jeg også en del om de (ofte kvantitative) metodene som ble brukt i sovjetisk etnososiologi, og reflekterte mye over at metodologier også har sin historie og er formet av begrensningene under hvilke de utvikles.