| Finn Sivert Nielsen |
Social Anthropologist |
| About
myself My online texts |
| AnthroBase | Dictionary | History | E/C Europe | Courses | Thought | |
|
| Svetlana Allilueva |
Dvadcat' pisem k drugu * Twenty Letters to a Friend * Brev til en venn |
Svetlana Allilueva (1926-2011) var Stalins datter ved hans andre kone (som begikk selvmord). Etter farens død forelsket Svetlana seg i en eldre indisk kommunist som tilbragte mye tid i Moskva. Da han døde under et opphold i India, fikk hun tillatelse av myndighetene til å reise dit i hans begravelse. Ved det hun selv beskriver nærmest som en innskytelse, hoppet hun av der. Hun fikk (bl.a. ved George Kennans mellomkomst) politisk asyl i USA og forlot sine barn og sin familie i Russland. Tyve brev til en venn, som ble skrevet før hun flyttet fra Russland men først utgitt i 1967, etter ankomsten til USA, skildres hennes oppvekst i Stalins husholdning, hennes våknende kritiske blikk på verden omkring seg, og hennes problemer med å løsrive seg fra sin fars veldige skygge. Boken, som er holdt i en personlig og direkte, nesten naiv tone, ble en verdenssuksess, og i noen år ble hun selv noe i retning av en mediastjerne. Men hun var, skriver hun selv i en senere, mer forvirret og problematisk, bok, aldri lykkelilg. Hun knyttet seg til ulike religioner, og fikk etter hvert et nært forhold til arkitekten Frank Lloyd Wrights utopiske kollektiv Taliesin. Her giftet hun seg og skiftet navn, i et forsøk på løsrive seg fra identiteten som sin fars datter. Senere reiste hun tilbake til Sovjetunionen, hvor hun mislyktes i å gjenopprette forholdet til sine barn. Hun returnerte til Vesten hvor hun levde et omflakkende liv. Til slutt oppnådde hun nesten det hun etter alt å dømme alltid hadde villet: å ikke være Stalins datter. Hun døde under navnet Lana Peters i en liten by i Wisconsin. Men før det ble hun oppsporet av en sympatisk intervjuer som lagde en dokumentarfilm om henne (traileren kan sees her) som viser klart at damen som noen beskriver som på flukt gjennom hele livet, hadde intellektuelle tenner å vise selv i sine siste år. Tyve brev kom forut for alle disse begivenhetene, og det er rart, når man leser den, å tenke på den skjebne som ventet den oppriktige og intelligente unge forfatteren. | |
| Frans G. Bengtsson |
Röde orm * Røde orm * The Long Ships |
Frans Bengtsson (1894-1954) var en svensk forfatter, lyriker, essayist og oversetter, med brede kunnskaper om historie og litteratur og en særdeles elegant og lettflytende språkføring. Når han regnes som en av det 20. århundres mest leste svenske forfattere, er det på grunn av romanen Röde orm. Boka er en murstein som utkom i to deler (del 1, 1941; del 2, 1945; engelsk utgave The Long Ships 1954), og tro meg, når du er ferdig med del 2 ønsker du det var to deler til. Boka er en fantastisk underholdende røverhistorie fra vikingtida skrevet med noe av samme syrlige understatement som sagaene selv, som samtidig gir et tidsriktig portrett av politiske, økonomiske og religiøse strømninger fra Skandinavia under Harald Blåtann til England, Irland, Russland og det (den gang muslimske) Analucia. Boken er oversatt til 24 språk, og med et slikt renommé skulle man kanskje ikke tro den hadde noe på denne siden å gjøre, men det er forbausende få under femti i Norge som har hørt om den. Bengtsson skal visstnok ha vist en romantisk interesse for noen ikke helt stuerene raseteorier, men dette synes ikke i hans skriftlige arbeid, hvor jøder og vikinger, kristne og muslimer beskrives med samme skarpe og humoristiske sympati. Hans holdninger til nazistene under krigen var hånlig. Röde orm er opprinnelig utgitt på svensk og finnes i en usedvanlig fin engelsk oversettelse (The Long Ships). Den norske oversettelsen har jeg ikke lest. |
|
| Sigrid Boo |
Vi som går kjøkkenveien * Servants' Entrance |
Sigrid Boo (1898-1953) var den bestelgende norske forfatteren i første halvdel av det 20. århundre etter Sigrid Undset. Hennes bøker, som ofte nedlatende beskrives som populærlitteratur av kritikerstanden, og som romantiserende apologier for patriarkiet av feminister, fikk stor utbredelse og ble oversatt til 13 språk. Vi som går kjøkkenveien (1930; engelsk utgave, Servants' Entrance, 1933) ble stor suksess. I boken, fortalt i førsteperson, inngår 19-årige Helga et veddemål med sin kjæreste og sine venner at hun kan jobbe et år som tjenestepike og overleve på lønnen hun får. Hun forlater sin velsituerte familie og hennes beskyttede oppvekstkår og begir seg ut i en nærmest Dickensk verden av mennesker av vidt forskjellige klasser og herkomster. Plottet er enkelt, men Helga er sånn en livlig, modig og morsom ung dame, og hennes stemme er et så klart uttrykk for henne selv and boken er en ren glede å lese. Romanen ble innspilt som film, samprodusert i Norge og Sverige (1933), den norske versjonen ved den prominente norske regissøren Tancred Ibsen. En sterkt bearbeidet amerikansk musical comedy film løselig basert på romanen kom i 1934. | |
| Lise Børsum | Fange i Ravensbrück |
Lise Børsum (1908-1985) var datteren til en betydningsfull norsk organist og komponist. Under Andre verdenskrig tok hun del i motstandsbevegelsen og bidro til et nettverk som hjalp jøder og andre med å flykte over grensen inn i Sverige. Hun ble tatt til fange av nazistene i 1943 og sent til konsentrasjonsleiren Ravensbrück som hovedsakelig var for kvinnelige fanger. Hun tilbrakte to år der. Børsums erindringer om livet i Ravensbrück, publisert i 1946, men aldri oversatt, såvidt jeg kan forstå, er unik for sitt rolige, dypt menneskelige og ikke-selvsentrerte perspektiv. Mens hun var i leiren hadde hun tenkt at hun aldri noensinne skulle skrive om det hun opplevde, men etter frigjøringen fikk hun ikke ro på seg før hun skrev det ned. Hun formulerte nedtegnelsene som en serie brev til sin mann (som ikke var i fangenskap), og de har all den livlige intimitet, den klartseende ærligheten og en skarpe observasjonsevnen man forbinder med store brevvekslinger. Hun beskriver et bredt spektrum av ulike kvinner, med de mest ulike bakgrunner og nasjonaliteter, ofte med humor, men aldri uten respekt. Etter krigen viet Børsum mange år til å hjelpe mennesker med overveldende krigserfaringer til å tilpasse seg fredstidens Norge. |
|
| Lidiya Ginzburg |
Zapiski blokadnogo cheloveka * Blockade Diary |
Den russisk-jødiske litteraturkritikeren Lidiya Ginzburg (1902-1990) var en av dem som overlevde Hitlers 900-dagers blokade av Leningrad. Først på 1980-tallet utkom hennes korte Zapiske blokadnogo cheloveka (Et blokademenneskes nedtegnelser) på russisk. Hennes lange essay er holdt i en sober, klar og upersonlig (eller overpersonlig) stil, som forsterkes av at den legges i munnen til en anonym mann, N, som både er og ikke er Ginzburg selv. Ginzburg har et utsedvanlig skarpt øye og hun registrerer detaljer, hverdagslige små detaljer som utgjør sultens, kuldens, krigens og dødens hverdag, og beskriver dem nøyaktig, nøytralt, så vi kan oppleve dem nesten fysisk, som vi ville ha opplevd dem i virkeligheten. I den senere tid har Ginzburgs betydning som en samlende innflytelse for den russiske intelligentsia blitt gjenoppdaget. I Zapiski gir et samlende for opplevelsen til hundretusener og åpenbarer seg derved også som en stor sosiolog. Bokens er oversatt til flere språk, blant annet engelsk (Blockade Diary, Harvill 1995, og Random House 2009) og tysk (Aufzeichnungen eines Blockademenschen, Suhrkampf 2014), men ikke til norsk, eller (meg vitendene) svensk eller dansk. |
|
| Homer | Odysseen | Neida, hverken Homer
eller Odysseen står i fare for å bli glemt, men hvor mange
husker at en av verdens beste og mest leseverdige oversettelser av Homer
finnes på norsk? Oversettelsen, av Peter
Østbye (1855-1943), kom i 1922, og er skrevet i et litt
gammelmodig, men fyrrig-som-faen riksmål:
|
|
| Elias Lönnrot | Kalevala |
Ikke mindre fantastisk enn Østbyes oversettelse av Odysseen er Albert Lange Fliflets (1908-2001) oversettelse av det finske nasjonaleposet Kalevala til telemarksdialekt (1967). Fleflet var professor i lingvistikk ved Universitetet i Bergen og en lærd mann som behersket mange språk. I et intervju (i Det umuliges kunst, Red. Per Qvale 1991) forteller om hvordan han fremførte sine egne dikt på ungarsk offentlig. Hans Kalevala-oversettelse oppdaget jeg på et loppemarked for mange år siden. Det kreves solide kunnskaper i telemarking (Fliflet selv var riksmålsmann) for å få med seg alle nyansene i teksten, men det er bare å lytte til språket, så forstår man at man har å gjøre med stor ordkunst
Det er tragisk at et arbeid av disse dimensjoner er så godt som ukjent i norsk kulturliv. |
|
| Robert Heinlein | The Moon is a Harsh Mistress | Robert A. Heinlein (1907-1988) var en amerikansk science fiction forfatter av den "klassiske" generasjonen som særlig skrev på 1950-60-tallet, og regnes ofte, sammen med Arthur C. Clarke og Isaac Asimov, som en av "Tre Store" grunnleggere av moderne science fiction. Heinlein skrev mange bøker (blant annet et lang rekke guttebøker), og i disse kommer hans anarkistisk-libertinistiske overbevisninger mer eller mindre implisitt til syne, men på en sjarmerende måte, som om de var karakterens, heller enn forfatterens, synspunkter. Bøkene er spennende, livlige, og særlig utover på 1960-tallet, karakterisert av skarp og underholdende dialog og treffende og vittige sosiologiske observasjoner. Forfatterskapets høydepunkt er utvilsomt Stranger in a Strange Land (1961), som ble en kultbok for hippiebevegelsen. Mindre kjent (og heller aldri oversatt til norsk) er The Moon is a Harsh Mistress (1966), en mesterlig skildring av hvordan fangekoloniene på månen, i en pastisj av den amerikanske revolusjon og ved hjelp av en levende men eksentrisk supercomputer, går til revolt mot sine tyranniske overherrer på Jorden. Skildringen av samfunnsordningene på månen er en antropolog verdige, humoren knitrer fra hver side, beskrivelsen av den levende maskinen Mike er en av de beste og mest menneskelige cyborg-beskrivelsene jeg har lest, og den lettflytende russisk-engelsken som jegpersonen forteller i, går Anthony Burgess (i A Clockwork Orange) en høy gang. | |
| Ronald J. Glaser |
350 days * 350 dager |
Ronald J. Glaser, som tjenestegjorde som lege ved et amerikansk militærsykehus i Japan under Vietnamkrigen, har laget denne fryktelige og dypt menneskelige beskrivelsen av livet ved fronten for den allminnelige amerikanske soldat, basert på samtaler med sårede han behandlet. | |
| Vasily Grossman |
Zhizn' i sud'ba * Life and Fate * Liv og skjebne |
Vasily Grossman (1905-1964) var en russisk-sovjetisk journalist som var aktiv under store deler av Andre verdenskrig og var til stede under mange av de mest sentrale konfliktene (blant annet under størsteparten av slaget om Stalingrad og under innmarsjen av Treblinka). Etter krigen hadde Grossman noen relativt vellykkede år som skribent men han kom i stigende grad i opposisjon til regimet, og mesterverkene han skrev på i denne tiden ble aldri publisert mens han levde. Zhizn' i sud'ba, som ofte beskrives som det 20. århundres Krig og fred, og som uten tvil er et av den 20. århundres litterære storverker, er en kompleks historie malt på et panoramisk lerret: verdenskrigens gang på Østfronten, sett gjennom øynene til flere familier og over 160 personer. Grossman skriver klart og glitrende, det er ingenting tungt over boka i det hele tatt (dette fanges godt i den engelske oversettelsen, men dessverre mindre godt i den norske). Boken er åpent kritisk til regimet, noe som dels kommer til uttrykk i samtaler mellom bokens personer, dels simpelthen gjennom begivenhetenes gang. Boken ble derfor forbudt i Sovjetunionen, alle kjente eksemplarer av manuskriptet ble beslaglagt av KGB i 1961, og Grossman døde uten å vite om hans livsverk noen gang ville bli utgitt. Etter hans død ble imidlertid en mikrofilm av en av de overlevende kopiene smuglet til Vesten, og boken ble for første gang utgitt i Italia i 1980. Først i 1988, i Gorbachevs tid, kom den første sovjetiske utgaven. Anerkjennelsen Grossmans forfatterskap har kommet sent utenfor Russland, men med de nye oversettelsene har bevisstheten om ham økt betraktelig. | |
| Väinö Linna |
Ukjent soldat * Unknown soldier |
||
| Konrad Lorenz | King Solomon's Ring | ||
| Petter Moen | Petter Moens dagbok | ||
| Arne Moi | Leiren | ||
| Axel Munthe | Boken om San Michele | ||
| Vladimir Papernyi | Kultura dva | ||
| Clifford Simak | The Goblin Reservation | ||
| Tore Skeie | Alv Erlingsson: Fortellingen om en adelsmanns undergang | ||
| Rosalie Wax | Doing Fieldwork: Warnings and Advice | ||
| Timothy Snyder | Bloodlands | ||
| Simone Weil | First and Last Notebooks | ||
| (Anonym) | Thomasevangeliet | Finnes i en god dansk oversettelse og en (dessverre) tonedøv norsk oversettelse. | |
|
|